Del 6 »Var kvelden blygrå? 1945-1965» omhandler siste del av Churchills
liv og begynner med kapitlet « Den
engelske pasienten» (side 827) som tar for seg årene frem til 1950.
Churchill var og ville
fortsatt være leder for konservative partiet i opposisjon. Clementine kunne
fortelle om en Churchill som på hjemmebane var svært ulykkelig. En fem ukers
ferie sør for Alpene gjorde han godt; ikke minst at tok opp malingen, og han hadde 15 ferdige bilder med seg hjem. Men:
«Den høsten fant han ikke mye i England som kunne
være til trøst og bidra til å balansere disse tunge tankene. Han grublet på det
han oppfattet som den stadig mer truende sovjetiske ekspansjonismen i Europa og
amerikanernes tvilrådige motstand mot denne. Han opplevde det som et
forferdelig savn ikke å motta den britiske regjeringens tradisjonelle røde
dokumentskrin og den hemmelige informasjonen disse inneholdt, og over ikke å
kunne benytte seg av tjenestene til armada av høyt utdannede personlige
sekretærer.»
Det positive som skjedde i
1945 var at eiendommen Chartwell ble kjøpt av diverse velgjørere og deretter donert til National
Trust med et vilkår at Churchill mot en liten leie skulle bo der livet ut. Han
var ute på flere reiser der han bl a holdt taler som den gang var
kontroversielle. Ettertiden viser at hans tanker hva angår følgende av kommunismen og
hans visjon om viktigheten og nødvendigheten om Europeisk samarbeid og et forent
Europa inkl. Tyskland, var fremsynt.
Skrivingen var Churchills
vern mot «den svarte hunden»,
depresjonen. I disse årene skrev han memoarene fra krigen som både ble utgitt i
føljetonger bl a i Life, og i bokform; seksbindsverket The Second World War som
fikk gode anmeldelser og hadde høye salgstall:
«Hans memoarer fra krigen ga ham en trygg rikdom,
og på grunn av metoden han brukte for å slippe unna beskatning og måten han
disponerte pengene på, gjorde de også hans etterkommere rike etter hans død.»
Han hadde et stort apparat
av mennesker som bidro:
«Det må imidlertid ikke oppfattes slik at
Churchill selv var betydningsløs i dette arbeidet. Denis Kelly ga en levende og
overbevisende beskrivelse av Churchills innsats i redigeringsarbeidet. Å se
Churchill stramme opp et avsnitt og gjøre innholdet tydeligere var ifølge Kelly
«som å se en dyktig planteskulptør som førte en forsømt og viltvoksende hage
tilbake til den opprinnelige formen og rette proporsjonene.»
Foruten reisene, arbeidet
med memoarene fra krigen var Churchills humør og kampånd kraftig i
disse årene. Clementines doser av ærlig råd fikk han til å ikke å foreta ukloke
og selvgode ting.
Kapitlene «To valg og en
gjenoppstandelse» side 852, «En samstemt regjering» side 868 og «Et fly som slipper opp for drivstoff»
omhandler kampen frem til Churchill ble statsminister i 1951 og årene han var
statsminister.
Churchill var en måned fra å fylle 77 år da han
ble statsminister for annen gang; og i tillegg hadde han ingen god helse. Han
fikk et slag i 1953 og gikk av som Statsminister først i 1955:
«Skadet det faktum at Churchill nærmest klamret
seg til statsministerposten da han måtte gi den fra seg, hans omdømme eller
hans fremtidige helse og lykke? Det var ingen tvil om at det hadde vært bedre
om han hadde gått av i 1953. De to første årene av hans statsministerperiode
var svært vellykkede og spilte en svært konstruktiv rolle med hensyn til å få
den konservative halvparten av Storbritannia til å akseptere at i
etterkrigstidens verden kunne man ikke stille klokken tilbake til 1930-årene.
Etter dette var det ikke mye som ble oppnådd som – ettersom jakten på toppmøter
viste seg å være forgjeves – ikke kunne blitt utført av en annen...»
Siste kapittel har
overskriften « Solen synker så sakte, så sakte». Et verdig punktum for denne omfattende biografien.
Det er med en underlig
følelse jeg leste om de siste ti årene Churchill levde frem til han døde
24.januar 1965. En mann som levde til han ble 90 år, og man kan trygt si at han
levde i ordets rette forstand.
Hvordan må det ha vært for de som opplevde han
under krigen å motta dødsbudskapet... Det forteller biografien ingenting om.
Kanskje det vil komme frem i boken skrevet av Richard Herrmann; Med skjebnen i hånden og Churchill slekten i
krig og fred. Den skal jeg lese etterhvert. Det samme gjelder Churchills
selvbiografi Mine unge år. Men nå
tenker jeg det blir en pause fra Churchill, og jeg kan sette biografien til Roy
Jenkins tilbake i bokhylla med god samvittighet. Ni innlegg har det blitt om
biografien som jeg begynte på i 2009 da den ble utgitt – en god motivasjon når det har buttet imot når jeg til tider har "sprenglest" den siste uka.
Etter å ha skrevet om begravelsen og sammenlignet den med
Gladstones begravelse avslutter Roy Jenkins biografien slik:
«Det som er viktigere enn å sammenligne de ulike
begravelsesritualene, er en vurdering som sammenligner Gladstone, som uten tvil
var 1800-tallets største statsminister, og Churchill, som uten tvil var
1900-tallets største statsminister. Da jeg begynte å skrive denne boken, mente
jeg at Gladstone med en snever margin var den største av disse to, og i alle
fall det mest bemerkelsesverdige eksemplaret av menneskeheten. I løpet av
skrivearbeidet har jeg ombestemt meg. Jeg anser nå Churchill, med alle hans
særegenheter, hans nytelsessyke, hans tidvise barnslighet, men også hans
genialitet, hans urokkelighet og hans varige evne til – enten han hadde rett
eller han tok feil, enten han lykkes eller feilet – å overskride normale
menneskers grenser, som det største menneske som noen gang har bodd i nr. 10
Downing Street.»
Jeg tenker at det er slik Churchill helst vil bli husket – et bilde tatt i august 1941 – ombord på
HMS Prince of Wales - hans lykkeligste år:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar