“Slutten av våren og forsommeren 1940 var en av de
mest usedvanlige og på noen måter uvirkelige periodene i Storbritannias
historie, ikke bare på grunn av hvordan den påvirket landets skjebne, men også
på grunn av stemningen som omga menneskenes hverdag... Stemningen i landet – i
den grad man i det hele tatt kan snakke om en felles stemning, selv på en tid
da den oppfattes som å ha vært enhetlig i helt unik forstand – var ikke først
og fremst trassig, men mer upåvirket. Fremtidsutsiktene var forferdelige, men
folk skjøv konsekvensene ved et nederlag ut av sine kollektive tanker. Det
dreide seg ikke om tapperhet. Det var snarere slik at de valgte å tro at det
verste ikke kom til å skje. I hvilken grad dette var et resultat av Churchills
hypnotiserende talekunster er ikke godt å si. Hans hensikt og hans
fremgangsmåte var å skape en trassig stemning. Det han gjorde, i alle fall slik
jeg husker det som 19-åring opplevde, var å skape en euforisk, men irrasjonell
tro på at Storbritannia til slutt ville seire. Dette forhindret i det minste
handlingslammelse på grunn av frykt, og gjorde det mulig å fortsette den
normale hverdagens aktiviteter, hvorav noen var mer nyttige for krigsinnsatsen
enn andre, og å leve overraskende lykkelig på avgrunnens rand.»
Dette er en del av begynnelsen
av kapitlet «21 dager i mai» fra side 610. Da Churchill kom til underhuset
etter at han var blitt statsminister, fikk han ingen begeistret mottakelse. I
motsetning til den avgåtte presidenten Chamberlain. Churchill uttalelse denne
dagen inneholder flere formuleringer som har blitt stående i historien bl a: «...og jeg har ikke annet å tilby enn blod,
slit, tårer og svette.»
Roy Jenkins skriver at
selv om Churchill var en statsminister som mest åpenbart tilhørte overklassen,
var han også den statsministeren hvis myndighet var sterkest rotfestet i
folkemeningen. Her er den tegningen av David Low som ble trykket i Evening
Standard som viser Churchill som har brettet opp skjorteermene, mens han
resolutt marsjerer fremover med regjeringen og andre med teksten «All behind
you, Winston»:
I begynnelsen av hans
periode som statsminister resulterte presset han hadde på seg at han ikke
alltid var like høflig, men kunne være hensynsløs overfor staben sin.
Dette kom Clementine Churchill for øret og resulterte i at hun skrev et brev
til Churchill – det eneste man kjenner til er skrevet mellom dem i 1940. Der
uttrykker hun at hun er bekymret over dette - bl a skriver hun:
«Det er du som må gi ordrene & hvis de blir
forkludret, kan du sparke alle og enhver med unntak av kongen, erkebiskopen av
Cantebury & speakeren- Derfor er du nødt til å forene denne enorme makten
med høflighet, vennlighet og om mulig olympisk ro...»
Jenkins skriver:
«Virkningen av dette kloke og modige brevet lar
seg ikke måle direkte, men det er en kjensgjerning at de fleste som samarbeidet
tett med Churchill under krigen, ble svært glade i ham, til tross for hyppige
irritasjonsutbrudd.»
Roy Jenkins skriver
utførlig om 26-27. mai 1940 da det ble holdt statsråd i krigskabinettet der et
av temaene var om det skulle sluttes fred med Hitler. Churchill kjempet for at
dette ikke skulle skje og uttrykte dette bl a slik:
«Vi skal fortsette, vi skal kjempe, her eller
andre steder, og dersom den lange historien til slutt skal avsluttes, er det
bedre at den ikke avsluttes gjennom kapitulasjon, men først når vi sanseløse
ligger og vrir oss på jorden.»
Churchill kom seirende ut
av slaget i krigskabinettet. Halifax som var utenriksminister mente at man
burde megle med Hitler. I desember forlot Halifax London for å overta posten
som ambassadør i Washington...
Den 18. juni 1940 var
våpenhvilen mellom Frankrike og Hitler et faktum og dette kom som et sjokk på
den britiske befolkningen. Churchill anstrengte seg for å få dem til å kjempe
videre, men måtte gi tapt. Det er hendelsene forut for våpenhvilen som
beskrives i kapitlet «Den grufullt vakre sommeren 1940» som starter på side
633.
En av Storbritannias
bekymringer var hva som kom til å skje med den franske marinen som var verdens
fjerde største. Derfor brukte Churchill alt han hadde til rådighet for å overbevise
Frankrike om ikke å gi seg. Bl a fantasier og falsk optimisme om at USA og
Roosevelt stod klare til å komme frivillig inn i krigen. Han forsøkte å
overbevise den amerikanske presidenten hvilken katastrofe det kunne bli om Hitler skaffet seg
kontroll over den franske marinen, men også den britiske. 15. juni skrev han bl
a til Roosevelt:
«Hvis vi går under kan hende De vil stå overfor et
Europas Forente Stater under nazistenes kommando som vil være langt mer
tallrikt, langt sterkere og langt bedre bevæpnet enn Den nye verden. «
Churchill stolte ikke på
Hitler hva angikk våpenhvileavtalens punkt om at Frankrikes krigsskip ikke
skulle brukes til tyske formål. Et resultat av dette var at han bestemte at så
mange av de franske krigsskipene skulle under britisk kontroll eller senkes. Disse
kampene endte med at 1299 franske sjøfolk ble drept og 350 såret, og gjorde
forholdet mellom franskmennene og britene anstrengt i flere år fremover.
Churchill engasjerte seg
også i mindre anliggender, her er noe han skrev til matministeren, han mente bl
a at folk måtte ha god tilgang på te (selv om han selv drakk andre drikker...) –
dette er morsomt å lese:
«Det gleder meg at de ikke legger stor vekt på Det
vitenskapelige utvalgs rapporter. Nesten alle kostholdsfanatikere jeg noensinne
har truffet, nøttespisere og deres like, har dødd tidlig etter en lang periode
med senilt forfall...Vil man tape krigen, er det bare å tvinge det britiske
folk til et kosthold bestående av melk, havregryn, poteter osv., som ved
festlige anledninger skylles ned med limejuice.»
Kapitlet «Slaget og
Storbritannia og begynnelsen på Blitzkrigen», side 652 starter slik:
«Slaget om Storbritannia fikk like avgjørende
følger som slaget ved Blindheim eller Waterloo, men var en langt mindre presist
definert begivenhet. Den manglende presisjonen er knyttet til så vel når det
startet og når det tok slutt som til hva som faktisk skjedde... Selve kjernen i
slaget om Storbritannia var at tyskerne forsøkte å knuse den britiske
jagerflystyrken, enten på bakken eller i luften, og å ødelegge produksjonen av
jagerflyene Hurricane og Spitfire samt bombefly, som vokste betydelig i løpet
av sommermånedene...Det som imidlertid skulle bli det mest slående ved slaget
om Storbritannia- i tillegg til heltemotet som ble utvist på begge sider – var ikke
når det tok til og når det ble avsluttet, men den enorme uvitenhet som hersket
på begge sider om hva som foregikk på den andre side.»
Churchill gjennomførte
flere endringer i krigskabinettet. En av de som ble borte var Chamberlain som
døde av magekreft i november 1940. Bl a kom Beaverbrook med i august. Det var
da bare Halifax som var igjen av den gamle garden; før han ble sendt til
Washington i desember. Kritikerne av endringen i mai mente at dette var
ytterligere eksempler på at lapsene var i ferd med å overta styringen fra de
solide og respektable...
Selv om Churchill var mer
optimistisk, var det ikke klart for han hvordan Storbritannia skulle vinne
krigen uten at USA grep inn:
«Høsten 1940 kunne ikke Churchill se for seg veien
frem mot en seier for det britiske imperiet skulle gå uten allierte, noe som
var høyst forståelig.»
I et brev han sendte Roosevelt
8. desember 1940, et brev han hadde jobbet med i flere uker, skriver han bl a:
«Hvis De herr president, er overbevist som jeg
tror De er, om at et nederlag for nazistene og fascistenes tyranni er av aller
største betydning for befolkningen i Amerikas forente stater og på den vestlige
halvkule, vil de ikke oppfatte dette brev som en bønn om hjelp, men som en
oppgave over et minimum av handling som er nødvendig for å nå et felles mål.»
I løpet av de
etterfølgende månedene fikk Churchill hjelp, takket være låne og leiepolitikken
og en opphevelse av handelsfriheten: «At
han blottet sin frykt fullstendig overfor Roosevelt, fungerte»
Her er Churchill og
inspiserer ødeleggelsene i East End – kilde: http://www.hackneygazette.co.uk/'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar