I et innlegg 30. juni 2013 skrev jeg at jeg var kommet halvveis i Roy Jenkins biografi om Churchill, og hadde da som
mål å lese den ferdig før nyttår. Vel; den planen gikk i vasken. Som mange andre planer...
Nå har jeg
funnet det på tide å fortsette. For å motivere meg selv tenker jeg at det blir
flere innlegg; og dette er da det fjerde innlegg om biografien. Nå har jeg lest
til side 610. Dette tar sin tid...
På bildet over er det
Happy som troner sammen med mursteinen. Jeg er ikke alltid like «happy» over at
jeg er så sta og ikke klarer å la være å lese den ferdig. Jeg både hater og
liker den så det er sagt. Hater den fordi den er så detaljert omkring det
politiske spillet og så kronglete oversatt. Liker den fordi den handler om
Churchill og den interessante tiden han levde i.
Jeg startet opp igjen på
side 571, del 5: Landets frelser og verdens lys? 1939 – 1945.
Fredag 1.
september 1939 takket Churchill ja til en plass i regjeringen til Chamberlain,
til en plass i krigsministeriet. Et
halvt døgn etter at Hitlers invasjon i Polen. To dager etterpå ble han
marineminister:
«Det var ikke bare enkelt å vende tilbake til
regjeringen etter å ha vært borte i ti år. Det hadde vært så mye oppstyr knyttet
til hvorvidt han skulle få komme tilbake eller ikke at det var fare for et
antiklimaks. Det hersket umiddelbart mistro til han blant de fleste av
regjeringskollegaene og alt for høye forventninger til ham fra pressen og folket.»
Den energiske Churchill
satte i gang med full styrke og skrev selv 24. september:
«De tre siste ukene har jeg ikke hatt et øyeblikk
der jeg har kunnet tenke på annet enn min oppgave. Dette er de de tre lengste
ukene jeg noen gang har opplevd.»
Clementine Churchill skrev:
«Winston jobber dag & natt – Han har det godt,
gudskjelov, & blir bare sliten dersom han ikke får sine 8 timer med søvn –
Han trenger dem ikke i ett strekk, men hvis han ikke får så mange timer i løpet
av ett døgn, blir han trett.»
4. september skrev president Roosevelt til Churchill:
«De skal vite hvor glad jeg er for at de er
tilbake i admiralitetet igjen.»
Den 1. oktober holdt Churchill en radioavtale som var forløperen til det som åtte måneder senere skulle bli en
serie av radiotaler på søndagskveldene under krigen; de mest berømte i radioens
historie.
Med Churchills sans
for drama og hans utålmodighet var det alltid liv og røre rundt han. Masse energi og han
blandet seg opp det meste. Det var ikke alltid like populært. Frem til han var
statsminister i 1940 var det også en del nederlag:
«I løpet av desember og januar begynte imidlertid et mer alvorlig, men
helt annet problem å gjøre seg gjeldende. Det ble en enda større prøvelse for
Churchills tålmodighet. Det bar i seg kimen til det som skulle bli felttoget i
Norge i april 1940, som skulle bli der minst vellykkede foretagende Churchill
hadde hatt med å gjøre siden Dardanellene, men som ved et heldig paradoks slett
ikke satte ham i miskreditt på nytt, men i stedet gjorde han til
statsminister.»
«Felttoget i Norge» var
det mislykkede forsøket på å skaffe seg kontroll over de svenske
malmfeltene og utskipningshavnen Narvik.
Etter massiv kritikk trakk
Chamberlain seg som statsminister. Sterke krefter ville at Lord Halifax skulle
bli statsminister. Men det ble Churchill som overtok 10. mai 1940:
«Han var omsider blir statsminister i en alder av
65 år... Han overtok makten under de mest farefylte omstendighetene noen
statsminister noensinne har fått regjeringsmakten under, og risikofaktorene var
ikke bare militære, men også politiske. Han var ikke mannen kongen ville valgt.
Han var ikke mannen de toneangivende i Whitehall, som reagerte med ulik grad av
forferdelse med tanke på utsiktene til den uregjerlige opptredenen det ble
hevdet at man kunne forvente fra hans side, ville ha valgt. Han var heller ikke mannen partiet som partiet flertallet i underhuset ville ha valgt. Av litt
forvirrende årsaker var han – eller ble han raskt – like fullt nasjonens
forsvarer både i folkets og pressens øyne. Og de som i utgangspunktet hadde
vært motvillige og mistroiske, fra kongen til departementsrådene, måtte
forholdsvis raskt innse at han var unnværlig. «
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar