28. mars 2021

Balansekunst (A Fine Balance) av Rohinton Mistry – en mangeartet fortelling som gjorde inntrykk å lese

 


«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.

 


Forlaget omtaler romanen slik:

«Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.»


16. mars 2021

Høy på deg sjæl- endorfin som medisin av Aili Kristina Hannisdal – interessant og lettlest bok

 


Jeg hørte om boken Høy på deg sjæl- endorfin som medisin på NRK P2 programmet Ekko. Boken som jeg har kjøpt, ble utgitt i 2020. Interessant og lettlest. Oversiktlig med kapitler og underkapitler. 

Forfatteren skriver i innledningen:

«Endorfiner kan gjøre underverker både på kort og lang sikt, og du kan dra ekstra nytte av dem om du lærer deg å gjenkjenne når du har behov for endorfiner – og hva som sørger for at akkurat din kropp setter i gang masseproduksjonen.»

Om bakgrunnen for boken skriver Aili Kristina Hannisdal innledningsvis blant annet dette:

«I min legeprofesjon har jeg et ønske om å hjelpe. Og jeg er overbevist om at endorfiner i stor grad kan ha positiv påvirkning både på velvære og psykisk helse. Endorfiner har mange åpenbare fordeler: De er uten bivirkninger, helt gratis, og veldig effektive.

Endorfiner, eller føl-bra-stoffer, er signalmolekyler som produseres i hjernen og trigger følelsen av eufori og velvære, samtidig som de bidrar til å dempe frykt og uro. De er kjent som kroppens naturlige lykkemedisin og smertelindrende substans, og kalles ofte kroppens eget morfin. Det er nok gammelt nytt for mange at endorfiner frigjøres ved hardt fysisk arbeid eller intens trening — men vet du at produksjonen av de magiske signalstoffene også kan settes i gang når du opplever mestring og glede, mottar nye inntrykk, nyter natur, sol, musikk, sjokolade eller god mat, eller når du slår deg?

Den siste tiden har interessen økt for å behandle psykisk syke gjennom fysisk trening og andre endorfintriggende aktiviteter. Dette har jo vist seg å være veldig virkningsfullt. Forskning dokumenterer for eksempel at deprimerte pasienter har like god effekt av fysisk aktivitet som av medikamentell behandling. Og enda bedre: Denne effekten er langvarig! Nærmest helt uten kostnader — men selvsagt ikke uten egeninnsats — har vi alle mulighet til å ta saken i egne hender og skape en positiv endring. Vi kan påvirke oss selv til å føle oss bedre. Gevinstene er enorme.»

Forlagets omtale av boken og forfatteren:  

«I Høy på deg sjæl – endorfin som medisin får du en rikholdig verktøykasse for å ta i bruk føl-bra-stoffene som den utrolige hjernen din stimulerer produksjonen av. Kom i god hjerneform og opplev en daglig endorfindusj.

Hodet kjennes som bomull og bena som gelé. Motivasjonen er fullstendig fraværende. Men ikke undervurder hjernen din, den er et fantastisk maskineri. Og nøkkelen til å gjenfinne balanse, motivasjon og lykkefølelse ligger i hvordan du bruker den.

Så bli med inn i hjernens og nevrotransmitternes forunderlige verden, hvor lydbølger blir musikk og lidenskap, og glede og sorg blir til. Fordi hver eneste følelse filtreres gjennom dine sildrende elektriske kretser og nevrologiske baner, skjer ikke livet med deg, men gjennom deg. Derfor kan det å endre en eneste ting forandre alt, nemlig ditt eget fokus.

Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!

Aili Kristina Hannisdal er lege, musiker, låtskriver, endorfinentusiast og hundeeier. Hun spesialiserer seg innen psykiatri.»

 

10. mars 2021

Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen – vinner at P2- lytternes romanpris

 


Jeg ble overrasket over at Tore Renbergs roman Tollak til Ingeborg ikke ble stemt frem som vinner av P2- lytternes romanpris. De nominerte var:

Ida Fjeldbraaten

Jerv

 

 

Maria Kjos Fonn

Heroin chic

Finale

 

Terje Holtet Larsen

Oppskrittingen av et indre landskap

 

 

Olaug Nilssen

Yt etter evne, få etter behov

Finale

Vinner

Tore Renberg

Tollak til Ingeborg

Finale

 

Lars Amund Vaage

Det uferdig huset

 

 

 Etter å ha lest romanen som vant, Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen, er jeg fortsatt like overrasket over at romanen til Renberg ikke vant. Ikke fordi romanen Olaug Nilssen har skrevet er dårlig, men jeg synes Tollak til Ingeborg er eksepsjonell god.

Min leseopplevelse ved å lese romanen til Olaug Nilssen er ikke den samme som flere i juryen har hatt, og som de forteller om her i finalen; Pietisme og gammeldagse kjønnsroller som noen jurymedlemmer har latt seg feste ved blir bare fyllstoff for meg. Eller en dyne som Olaug Nilssen har lagt rundt denne familien slik at kampropet hennes, som jeg mener å høre med å lese denne romanen, ikke skal bli så høylytt. Jeg blir sliten og stressa bare av å lese om hvordan livet med Benjamin er, og kan godt forstå at Lea ikke anstrenger seg for å komme seg opp av senga og har gitt seg selv diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Eller at ansvaret for Benjamin skaper spenning i denne familien. "Nokon må gjere det" blir det sagt, jeg mener ansvaret for et slikt barn kan ikke en familie bære. Det er på samme måte som når mennesker blir demente. Selv om jeg forstår at det er en sorg og kan kjennes som et nederlag å ikke klare å ha ansvaret, må samfunnet må være organisert slik at det oppleves som riktig at slike omsorgsoppgaver løftes ut av familien.

Romanen omtales slik av forlaget:

Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer?

I «Yt etter evne, få etter behov» får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.



7. mars 2021

Felemakaren av Edvard Hoem – enda en god roman

 

Privat foto

«LENGE ETTER AT Lars Olsen Hoem hadde forlate barndomsheimen, kunne han mana fram synet av eit gardstun på ein bakketopp i Ytre Romsdal og dei som levde der.

Frå haugen der gardstunet låg, kunne dei sjå vesthimmelen som fortalte kva Vér det ville bli neste dag. Vinden kunne vera iskald både vinter og sommar, men landskapet hadde så finstemte linjer at det i opphaldsvér og soldis kunne få ein draumeaktig dåm over seg. På blikstille haustdagar kunne ein oppleva at ikkje eit strå rørte seg, men på etterjulsvinteren kunne stormane få hus til å knaka og store tre til å svaie. Vinterkveldane kunne vera trolske under gneistrande stjernehimlar, og når våren kom, dirra landskapet av grønt. Men sommaren kom med daglyse netter da ingen kunne forstå kvifor det nokon gong hadde falle dei inn at dei skulle leva livet ein annan stad.

Så inderleg knytt som Lars var til dette landskapet når han fortalte om det, verka det underleg at han ikkje hadde slått seg ned der. På spørsmål frå ei av døtrene som besøkte han i alderdommen, sa han at det var ufritt der. Da dottera ville vita kva han la i eit slikt uttrykk, sa han at det var ufritt i heile landet, og så la han til at ikkje alle som reiser ut, finn vegen heim igjen. Det siste hadde samanheng med noko som hende i hans eigen nære familie.»

 

Jeg liker å lese om norsk historie, spesielt historie knyttet til enkeltmennesker. Det er nok derfor bøkene til Edvard Hoem har truffet meg, og at bøkene jeg har lest er kjøpt og er i bokhylla. Når jeg ser hvor mange bøker Edvard Hoem har skrevet, oppdaget jeg han sent. Nå er boken Edvard Hoem har skrevet om Lars Olsen (1782-1852) Felemakaren lest, og igjen synes jeg han har skrevet en god bok.

Det som gjør at historien han har skrevet gjør slikt inntrykk på meg, er kontrasten det var å leve i tida Lars Olsen levde mot dagens Norge. En tid der de fleste i Norge levde fra hånd til munn. Store barnefamilier og mange munner å mette. Krig og matmangel. Selv om det var slik de fleste levde, er det vondt å lese om fattigdom. Hoem skriver slik at det blir som å se en film. Personene i handlingen kommer klart og levende frem. Det ble derfor vemodig å lese slutten.




 Forlagets omtale av romanen utgitt i 2020:

I romanen "Felemakaren" tar Edvard Hoem utgangspunkt i eit dystert familieminne som også er omtalt i romanen "Heimlandet barndom" (1985): Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Dermed snur alt. Da han endeleg kjem heim igjen, slår han seg ned som felemakar i Kristiansund, der han lever eit lykkeleg liv i 25 år, med kona Gunnhild og sju døtrer.