Der krepsene synger (Where the Crawdads sing) av Delia Owens - bok og filmatisering

 

«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke.  Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.

 Boken ble utgitt i 2018 og har fått den norske tittelen Der krepsene synger. Her i denne artikkelen er boken og filmen omtalt:

 

«Normal People-stjernen Daisy Edgar-Jones (24) har hovedrollen i filmatiseringen av Delia Owens litterære sensasjon Der krepsene synger. Where the Crawdads Sing er en film om stor kjærlighet, en barsk oppvekst - og et mulig drap.»

Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine. 

Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:

 

«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene.

 

Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»

 Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.

 Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:

 

«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.

 

Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i  myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå.  Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»

 Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.

 I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.

 Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.

 Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.

 Forlagets omtale:

«Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken.

 Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. Der har hun funnet vennskap hos måkene og lært om livet av sandens bevegelser. Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av hennes ville skjønnhet, åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer.

 Der krepsene synger er en ode til det naturlige liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Owens minner oss om at vi alltid vil være formet av det barnet vi engang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.»

Jeg plystrer i den mørke vinden – romanen til Maria Navarro Skaranger er tankevekkende

 

«Hun har sin egen rytme, eller rutine, for det må man nesten ha hvis man går hjemme på dagtid og ikke skal forsvinne inn i seg selv. Hun våkner mellom sju og åtte, hun lager seg kaffe, hun vasker seg med en klut, henger kluten på en knagg over badekaret, hun spiser halv ni, deretter ser hun på TV, og når såpeseriene begynner, skrur hun av og sitter en stund med kryssord, ringer til Em, vasker klær hvis det trengs, men man trenger ikke vaske så mange klær når man bare er én person. Hun bruker også en god del tid på telefonen sin, sitter krumbøyd over den og trykker før hun går ut og gjør ærender, har kontakt med venninnene sine, kommer hjem og spiser kanskje en middag, hvis ikke bare noen brødskiver eller et stekt egg. Noen ganger i uka hjelper hun med å hente i barnehagen. Blir sliten av å passe på at guttungen ikke løper ut i veien, det veksler mellom at han vil bli trillet og at han vil gå selv. På kvelden hekler hun. Hun er produktiv, har en hel kiste med heklerier hun har laga. Sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun har få behov. Er derfor fornøyd med sitt stille og lille liv.»

Det er ikke akkurat noen «lystseilas» å lese historien om Sidsel i romanen til Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden (2023). Det var det heller ikke å lese romanen Emily forever (2021), der Sidsel var biperson og moren til Emily (Em). I hvert fall ikke dersom man måler livet deres med grunnlag i det såkalte lykkebarometeret. Samtidig, slik Sidsel har det er realiteten for mange mennesker. Dessuten; vil Sidsel mene at hennes hverdag er kjip. Kanskje hun synes det er greit å være i en passiv tilværelse sammenlignet med hvordan hun opplevde sin tidligere tilværelse i jobb og som alenemor.  Alene i leiligheten er hun i hvert fall fri for andres fordømmende blikk.

Det er mange forhold som Sidsel har hatt lite styring på. Oppvekst og familie er noe hun overhodet ikke har kunnet styre selv. Det samme gjelder sykdom. At hun endte som enslig mor for Em kunne hun ha hatt styring på ved ikke å velge å innlede et forhold til Em’s far. Er de forholdene som oppleves for meg som leser som triste et resultat av uflaks. Var det overhodet mulig for Sidsel å endre kurs underveis i livet. Ville bedre økonomi bedre Sidsels tilværelse. Ville en eller flere reelt støttende personer kunne gitt Sidsel et bedre liv.

Innblikket vi får i livet til mennesker i romanene til Maria Navarro Skaranger blir værende i mine tanker lenge. Hvordan det går med Em og sønnen er en annen tanke. Kanskje får jeg aldri vite det.

Forlaget omtaler romanen til Maria Navarro Skaranger slik:

«Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?»

Eden av Auður Ava Ólafsdóttir – jeg håper romanen får mange lesere

 

 

«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.

— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte.  Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten.  Hun mente det var i orden.»

Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.

Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.

Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba henne med stoisk ro:  

«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.

Pappa har satt henne inn i saken.

 Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.

— Det er riktig.

 Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?

—Ja, det gjorde jeg.

— Og at du skal røkte skog der?

—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.

— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»

 

Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:

«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.

  — Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.

Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»

Forlagets omtale:

«Vinner av den islandske bokhandlerprisen 2022

Møt Alba.

Singel språkviter med fast jobb på universitetet.

Bereist og belest med livet på stell.

Eller?

Da Alba brått befinner seg i en metoo-storm i Reykjavík, sier hun opp både jobben og leiligheten og flytter på landet. Her håper hun å gjøre bot for klimaavtrykket sitt ved å plante tusenvis av trær og etablere en paradisisk hage. På den nærmest treløse øya Island er dette ingen enkel sak, men Alba planter likevel trossig tre etter tre i den golde jorda. Samtidig dras hun, delvis mot sin vilje, inn i det lille lokalsamfunnet. Bøkene hennes om språkvitenskap selger som varmt hvetebrød på gjenbruksbutikken, og snart er Alba blitt islandsklærer for en gruppe flyktninger. Slik kommer unge Danyel inn i livet hennes.

 Eden er en underholdende, klok og medrivende roman om alt fra metoo og klimautfordringer til utdøende språk og lengselen etter fellesskap.»

 

Dikt: Sporløst av Hans Børli fra diktsamlingen Frosne Tranebær (1984)

 

Du strauk meg over kinnet

den siste gangen på sjukehuset.

Handa di,

som før var hornet og hard

av slit med fjøs og jord og mager grøde

på steinrøysplassen vest på Skogen

var nå gjennomsiktig

tynn og skjør.

Det blyge kjærtegnet var som

skyggen av en fugl på snøen.

Derfor kjenner jeg det ennå

etter så mange år.

Det er alltid det sporløse

som setter de djupeste spor.

 

Katti Anker Møller Å bestemme over livet – Hege Duckerts gode og interessante biografi er grunnlag for filmatisering

 

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

 

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktiv som koneemne:

 

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.

«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Kattis kamp senere i livet.

 

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.

 

For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

 Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.

    «Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

 Katti er som moren var før Mix ble tynget ned agraviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg: 

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

 Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.