Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:
Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:
«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda,
uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter
jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og
begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor
skjør idyllen er.»
Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:
«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min
hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min
kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og
grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der
faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og
videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen
like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og
røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser
opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå
himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av
himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små,
brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»
«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The
Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med
skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin
mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og
en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug
i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og
så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet
døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke
kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett
barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt
ham. «Bli rolig hvor du er.»