Tre lys (Foster) av Claire Keegan - og filmatiseringen av boken - den prisbelønte filmen The Quiet Girl

 Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:

 

«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»

 Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024  her i NRK Åpen bok 3.5.24.

 

Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:

 

«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»

 Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:

«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»

 Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:

«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».

«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.

Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»

 Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken  I seneste laget historier om kvinner og menn.

Team Tuva - enda en god roman skrevet av Marit Eikemo

 

Marit Eikemo skriver gode samtidsromaner. Jeg har lest to av romanene tidligere. Nå har jeg lest Team Tuva som ble utgitt i 2021.

 Det er ikke alltid jeg synes hovedpersonen i romanene til Marit Eikemo har sympatiske trekk. Men det betyr bare at jeg lar meg engasjere. Når det gjelder hovedperson i Team Tuva er det vel mer å si at Tuva er forbindelsen mellom mange mennesker. Hvem er Tuva? Jeg tenker at hun er som de fleste av oss, et menneske med flere sider. Eller sammensatt som man liker å si. Hun viser sine ulike sider avhengig av de menneskene hun møter. Hun overrasker meg stadig. Team Tuva viser at forfatteren har god evne til å observere mennesker rundt seg.

 Det første kapitlet Johannes fikk meg til å tenke på hva Vigdis Hjorth sa i et intervju i 2020:  

 

Enighetspresset i en familie kan være ganske sterkt, og hvis det er én som har en avvikende fortelling fra den offisielle familiehistorien, så hefter det et ubehag ved det.

 Vigdis Hjorth mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen Er mor død uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.

 Når Tuva og broren Terje møter presten Johannes til samtale i barndomshjemmet før moren skal begraves, er de er uenige om hvordan presten skal fremstille moren i begravelsen. Terje vil ha henne fremstilt som et godt menneske. Det vil ikke Tuva og viser til at moren ikke var god mot faren. Da nærmest spytter Terje ut ordet far. Det er ikke lett å bli enig om noe positivt om moren. De er uenige om det meste. Når det kommer til musikken vil Terje at Jan Teigens Adjieu skal synges. Da roper Tuva ut: «Nei nå må du faen gi deg!» Hun vil at folketonen Eg er framand skal fremføres:

 

«Mens Terje les teksten, har Tuva reist seg frå stolen og stilt seg ved vindauget. Terje ser opp frå mobilen til Johannes, og med eit nakent blikk stirer han ut i rommet.

Er det ikkje litt . . . ekstremt, seier han.

Det er ikkje noko meir ekstremt enn Jahn Teigen, seier Tuva.

Men mor elska Jahn Teigen, ho elska ikkje Gud! No offence, presten, seier Terje, men det var ikkje sånn at ho «lengta til Guds stad», som det står i denne teksten.

Johannes held hendene avvæpnande framføre seg, for å seie alt i orden, eg blir ikkje fornærma.

Det er ein sterk tekst, medgir han.

«Jordi eig ei den ro eg søkjer», seier Tuva: Det finst vel knapt ei strofe som seier meir om vår familie. Det har ikkje vore ein roleg augneblink for nokon av oss.

Kva seier du? Terje ser sjokkert på henne.

Det var ingen som ville ha kvarandre i denne familien! Mor ville ha far, men far ville ikkje ha mor. Du ville ha mor, men mor var berre sint på far. Eg ville til far, men far ville heller døy. Og mens eg prøvde å riste liv i far så lenge han levde, og du prøvde å dempe raseriet til mor, har eg og du skrive kvar vår historie om denne familien. Vi har ikkje lenger den same barndommen, vi har ikkje den same mora eller den same faren, og no forstår vi ikkje kvarandre lenger. Det er ein lengsel i denne songen som iallfall eg finn trøyst i, seier Tuva og gjentar «eg lengtar til Guds stad, der slutter sorgi, der turkast tåra, der ingen meir vert lagt død på båra».

 Terje drar fra huset og Tuva foreslår å kjøre presten hjem. Når broren er dratt viser hun en annen side. Tuva gir Figgjo-serviset som Terje vil kaste til presten:

           «Nei, men det kan eg ikkje, seier han forfjamsa. Eg er presten, eg kan ikkje ta imot gåver frå       pårørande.

For noko tull! Du høyrde sjølv kva Terje sa, han kjem til å kaste alt.

Men du må jo ha det sjølv!

Eg har eit heilt likt heime, eg kjøpte det for mange år sidan. Det er eit av dei fine minna eg har av mamma, når eg og ho sat på kjøkkenet og åt frukost eller kvelds frå dette serviset.

Hugsar du kva de snakka om?

Vi snakka nesten alltid om Disney-filmar. Det var den store lidenskapen hennar. Å?

Ja, ho kunne gått opp i kvitt eller dobbelt i Disney.

Johannes må le, folk sluttar aldri å overraske. Tuva sluttar seg til latteren hans, og han kjenner korleis floken frå tidlegare løyser seg opp.

Kva var favorittfilmen hennar?

Utan tvil Lady og landstrykaren, seier Tuva og tørkar nokre lattertårer.

Men du vil ikkje ha det autentiske serviset sjølv, det som du og mor di faktisk åt og drakk av?

Nei, det betyr ingenting, seier Tuva.

På ein augneblink har ho funne ein pose og pakka alt saman ned, rutinert og effektivt.

Åtte koppar, åtte tefat og åtte frukosttallerkar og åtte eggeglas. Figgjo-design av ypparste merke: Daisy. Ver så god! seier ho og rekker posen fram mot han på strake armer. «

Forlagets omtale:

«Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, litt større sjølvtillit, ein kraftig irritasjon, ein trong til å pakke saman for dagen og dra heim til kona - eller avgjerda om å satse på draumen sin, ein gong for alle.

 

Vi møter Tuva gjennom dei profesjonelle i livet hennar: fastlegen, tannlegen, presten, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgivaren og psykologen. Tuva vil berre bli tatt vare på, men ho er ikkje så lett å forstå seg på: Korleis har ho det eigentleg med seg sjølv, og kva skjer når ho forsvinn gjennom kontordøra, ut i samfunnet igjen?

 

«Team Tuva» er ein roman om korleis vi påverkar kvarandre i stort og smått. Med denne boka viser Marit Eikemo verdien av fellesskap og kva enkeltmenneske kan bety for kvarandre.»

Se en siste gang på alt vakkert av Kristin Vego - prisbelønt novellesamling

 

Hver gang jeg leser en novellesamling er min konklusjon at det må jeg gjøre mer av.  Men det er altfor sjelden og tilfeldig at jeg leser noveller

 Kristin Vego var en ukjent forfatter for meg før jeg leste en anmeldelse av romanen Sent på dagen som er utgitt i 2024: «Vinneren av Tarjei Vesaas’ debutantpris 2021 viser at hun er noe mer enn et blaff.»

 Jeg står på vent på biblioteket for å få lest romanen. I samme anmeldelse er det vist til boken hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for i 2021, en novellesamling: Se en siste gang på alt vakkert. Anmelder skriver at novellesamlingen er usedvanlig stilsikker. Heldigvis står ikke novellene i stil med det intetsigende og kjedelige bokomslaget. 

Novellesamlingen ble en god leseopplevelse. Se en siste gang på alt vakkert inneholder ni noveller og er på 131 sider. Jeg skal gi en smakebit av den første novellen Vinter. Det er det en novelle er, kun en smakebit. Eller som en teaser er for en film. Noen ganger er novellen så god at jeg skulle ønske det var starten på en roman.

Den ytre rammen er to venner som møtes igjen på landsbygda i vakre Yorkshire. Det er Marie som forteller:

 

«Hannah ble redningen min. Da det hele kollapset i København, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å bli værende der. Jeg skrev til henne som jeg ikke hadde sett siden vi var 19. Det er et særlig bånd, tenkte jeg, mellom kvinner som har bodd på rom sammen som tenåringer. Det viste seg at Hannah nettopp hadde leid ut leiligheten sin i London fordi hun skulle passe huset til tanten i Yorkshire i et par måneder, mens Aunt Kathy var ute og reiste. Hun skrev til meg at hun bodde alene med en skotsk terrier, midt ute i ingenting, og at det bare var å komme.

 

Da Hannah hentet meg på stasjonen, kunne jeg med det samme se at hun hadde forandret seg, og ikke bare fordi vi var blitt eldre. Jeg hadde reist med fly til London og videre med toget til York. Fra York reiste jeg med buss i halvannen time til Helmsley, og der sto Hannah, i tykke stripete strømpebukser og skjørt, en svær frakk som hang over skuldrene som en kappe, og rød lue.

— Lenge siden, sa hun og la armene om meg. Hun luktet frisk luft og Hannah. Hannah som jeg var venninne med en gang for en evighet siden, Hannah som alltid litt for ivrig prøvde å passe inn. Jeg hadde ikke savnet henne, hadde knapt nok tenkt på henne før jeg plutselig fikk behov for å reise bort.

— Det er godt å se deg, sa jeg.»

 Det satte tankene mine i sving med spørsmål som: Hva tenker Hannah om besøket? Og hva tenker Hannah om den tiden de var venner i studietiden. Mer fra Marie:

 

«Da jeg kom med kofferten for to uker siden, ønsket jeg at alt skulle være som i gamle dager. Hun den valpete, litt klønete jenta, jeg den rolige, tilbaketrukne. En tid der tilværelsen var preget av livets små dramaer, ikke noe alvorlig. Panikken over uren hud, et forsvunnet glattejern. Den gangen hun slukte tungepiercingen, en liten sølvkule, i spisesalen: Satan, sa hun, den var dyr. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye Han nah hadde forandret seg på disse åtte årene. Hun hadde funnet Jesus, det var hennes egne ord.

— Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg ikke skal ha sex før jeg gifter meg, sa hun og la en brikke til kanonrøret på skipet. Noe ved måten hun sa det på, med hodet lett på skrå, nesten kokett, gjorde meg forarget.

— Men du er ikke jomfru, sa jeg.

Hannah så såret på meg.»

— Det er ikke poenget, sa hun.»

 Hannah er på vei inn i noe nytt. Det kan virke som om også Maria er på vei inn i noe nytt og bedre:  

 

«Lave steinmurer deler opp terrenget, her og der har murene trappestiger, et menneske kan klatre over, men ikke et dyr. Jeg finner den lille broen som fører over bekken. Sauene står i en klynge for å holde på varmen. I morgen skal jeg gjøre huset rent mens Hannah er på jobb, jeg skal tømme peisen for aske. Maten skal stå klar på bordet når hun kommer hjem. Noe pusler tett på føttene mine, en mus piler av sted inn i mørket.

 

Om sommeren, har Hannah fortalt, er det lilla lyng på heden nord for byen. Hun har allerede invitert meg til å komme tilbake i juni, når Aunt Kathy også er her, da skal vi gå turer i nasjonalparken North York Moors. Jeg synes jeg kan høre Hannahs stemme kalle på meg, båret gjennom den kalde luften, men det kan også være et ravneskrik eller noe annet, lyder nede fra landsbyen eller fra den frosne jorden som gir etter.»

Jeg gleder meg til å lese romanen Sent på dagen.

Forlagets omtale:

 «Marie oppsøker en ungdomsvenninne i England som hun ikke har sett på mange år. Clara      tilbringer en dag i Roma med en fremmed mann. En navnløs kvinne våkner opp i en verden som er forandret.

  

Kvinnene i Se en siste gang på alt vakkert står alle overfor noe ukjent, en side av tilværelsen som de ikke har erfaring med fra tidligere. De ni novellene handler om begjær og ensomhet, om tap og tilgivelse. Men også om det vakre som viser seg i glimt, det hellige og alminnelige som åpenbarer seg blant livets tilfeldigheter.»

 

Der krepsene synger (Where the Crawdads sing) av Delia Owens - bok og filmatisering

 

«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke.  Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.

 Boken ble utgitt i 2018 og har fått den norske tittelen Der krepsene synger. Her i denne artikkelen er boken og filmen omtalt:

 

«Normal People-stjernen Daisy Edgar-Jones (24) har hovedrollen i filmatiseringen av Delia Owens litterære sensasjon Der krepsene synger. Where the Crawdads Sing er en film om stor kjærlighet, en barsk oppvekst - og et mulig drap.»

Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine. 

Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:

 

«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene.

 

Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»

 Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.

 Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:

 

«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.

 

Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i  myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå.  Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»

 Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.

 I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.

 Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.

 Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.

 Forlagets omtale:

«Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken.

 Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. Der har hun funnet vennskap hos måkene og lært om livet av sandens bevegelser. Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av hennes ville skjønnhet, åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer.

 Der krepsene synger er en ode til det naturlige liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Owens minner oss om at vi alltid vil være formet av det barnet vi engang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.»

Jeg plystrer i den mørke vinden – romanen til Maria Navarro Skaranger er tankevekkende

 

«Hun har sin egen rytme, eller rutine, for det må man nesten ha hvis man går hjemme på dagtid og ikke skal forsvinne inn i seg selv. Hun våkner mellom sju og åtte, hun lager seg kaffe, hun vasker seg med en klut, henger kluten på en knagg over badekaret, hun spiser halv ni, deretter ser hun på TV, og når såpeseriene begynner, skrur hun av og sitter en stund med kryssord, ringer til Em, vasker klær hvis det trengs, men man trenger ikke vaske så mange klær når man bare er én person. Hun bruker også en god del tid på telefonen sin, sitter krumbøyd over den og trykker før hun går ut og gjør ærender, har kontakt med venninnene sine, kommer hjem og spiser kanskje en middag, hvis ikke bare noen brødskiver eller et stekt egg. Noen ganger i uka hjelper hun med å hente i barnehagen. Blir sliten av å passe på at guttungen ikke løper ut i veien, det veksler mellom at han vil bli trillet og at han vil gå selv. På kvelden hekler hun. Hun er produktiv, har en hel kiste med heklerier hun har laga. Sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun har få behov. Er derfor fornøyd med sitt stille og lille liv.»

Det er ikke akkurat noen «lystseilas» å lese historien om Sidsel i romanen til Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden (2023). Det var det heller ikke å lese romanen Emily forever (2021), der Sidsel var biperson og moren til Emily (Em). I hvert fall ikke dersom man måler livet deres med grunnlag i det såkalte lykkebarometeret. Samtidig, slik Sidsel har det er realiteten for mange mennesker. Dessuten; vil Sidsel mene at hennes hverdag er kjip. Kanskje hun synes det er greit å være i en passiv tilværelse sammenlignet med hvordan hun opplevde sin tidligere tilværelse i jobb og som alenemor.  Alene i leiligheten er hun i hvert fall fri for andres fordømmende blikk.

Det er mange forhold som Sidsel har hatt lite styring på. Oppvekst og familie er noe hun overhodet ikke har kunnet styre selv. Det samme gjelder sykdom. At hun endte som enslig mor for Em kunne hun ha hatt styring på ved ikke å velge å innlede et forhold til Em’s far. Er de forholdene som oppleves for meg som leser som triste et resultat av uflaks. Var det overhodet mulig for Sidsel å endre kurs underveis i livet. Ville bedre økonomi bedre Sidsels tilværelse. Ville en eller flere reelt støttende personer kunne gitt Sidsel et bedre liv.

Innblikket vi får i livet til mennesker i romanene til Maria Navarro Skaranger blir værende i mine tanker lenge. Hvordan det går med Em og sønnen er en annen tanke. Kanskje får jeg aldri vite det.

Forlaget omtaler romanen til Maria Navarro Skaranger slik:

«Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?»

Eden av Auður Ava Ólafsdóttir – jeg håper romanen får mange lesere

 

 

«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.

— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte.  Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten.  Hun mente det var i orden.»

Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.

Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.

Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba henne med stoisk ro:  

«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.

Pappa har satt henne inn i saken.

 Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.

— Det er riktig.

 Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?

—Ja, det gjorde jeg.

— Og at du skal røkte skog der?

—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.

— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»

 

Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:

«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.

  — Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.

Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»

Forlagets omtale:

«Vinner av den islandske bokhandlerprisen 2022

Møt Alba.

Singel språkviter med fast jobb på universitetet.

Bereist og belest med livet på stell.

Eller?

Da Alba brått befinner seg i en metoo-storm i Reykjavík, sier hun opp både jobben og leiligheten og flytter på landet. Her håper hun å gjøre bot for klimaavtrykket sitt ved å plante tusenvis av trær og etablere en paradisisk hage. På den nærmest treløse øya Island er dette ingen enkel sak, men Alba planter likevel trossig tre etter tre i den golde jorda. Samtidig dras hun, delvis mot sin vilje, inn i det lille lokalsamfunnet. Bøkene hennes om språkvitenskap selger som varmt hvetebrød på gjenbruksbutikken, og snart er Alba blitt islandsklærer for en gruppe flyktninger. Slik kommer unge Danyel inn i livet hennes.

 Eden er en underholdende, klok og medrivende roman om alt fra metoo og klimautfordringer til utdøende språk og lengselen etter fellesskap.»

 

Dikt: Sporløst av Hans Børli fra diktsamlingen Frosne Tranebær (1984)

 

Du strauk meg over kinnet

den siste gangen på sjukehuset.

Handa di,

som før var hornet og hard

av slit med fjøs og jord og mager grøde

på steinrøysplassen vest på Skogen

var nå gjennomsiktig

tynn og skjør.

Det blyge kjærtegnet var som

skyggen av en fugl på snøen.

Derfor kjenner jeg det ennå

etter så mange år.

Det er alltid det sporløse

som setter de djupeste spor.

 

Katti Anker Møller Å bestemme over livet – Hege Duckerts gode og interessante biografi er grunnlag for filmatisering

 

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

 

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktiv som koneemne:

 

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.

«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Kattis kamp senere i livet.

 

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.

 

For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

 Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.

    «Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

 Katti er som moren var før Mix ble tynget ned agraviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg: 

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

 Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.