30. apr. 2014

Jon Ewo: Vil den virkelige William være så snill og reise seg! - En lettlest biografi om William Shakespeare


Vil den virkelige William være så snill og reise seg er en faktabok om William Shakespeare ( 1564 – 1616) for barn og unge skrevet av den norske forfatteren Jon Ewo

Faktaboken ble utgitt i 2003 og er på 144 inkl register. Det finnes også en litteraturliste over de bøker Jon Ewo har hentet stoffet til boka fra.

Forfatteren har en nedlagt blogg (dessverre!) der han har skrevet om sitt forhold til William Shakespeare . Les her

Selv om jeg har lest en del om engelsk historie, er det lite jeg kunne om William Shakespeare før jeg lånte boka av biblioteket. Denne boka er derfor gull verdt. For det første synes jeg den er innholdsrik til å være en faktabok for barn og ungdom. Men mest fordi den gjør meg nysgjerrig på William Shakespeare. Både på han som person, det han skrev og teoriene om at det var andre som skrev det som er utgitt i hans navn. 

Jeg har sett TV-program om teoriene. Etter å ha lest denne boka er jeg blitt mer skeptisk til dem. Men jeg forstår godt at mysteriet rundt han skaper mange spekulasjoner.  

Største delen av boka som er illustrert av Bjørn Ousland omhandler William Shakespeare og den tida han levde i:

«William Shakespeare er et mysterium pakket inn i en gåte. Han er en av de mest kjente forfatterne i verden. Likevel vet vi nesten ikke noe om ham.
Trettiåtte skuespill og en del dikt bærer navnet hans. Det er skrevet svære bibliotek om personen Shakespeare og forfatterskapet hans. Folk har gravd i arkivet, lett i gamle boksamlinger, støvet seg gjennom slottskjellere og loft på jakt etter fakta om forfatteren.

Merkelig nok har mange de siste hundre årene ikke blitt veldig mye klokere. Man vet mye om tiden han levde i. Men forfatteren Shakespeare er nesten usynlig. «

Forfatteren skriver om Shakespeares skolegang, bl a at det meste de ble undervist i var latin og at størstedelen av skoledagen gikk med til å oversette engelske tekster til latin. Noen forskere mener at han neppe kan ha gått på skolen fordi han staver de samme ordene forskjellig i skuespillene sine:

«Men det engelske språket mangler ikke bare grammatikk. Det fantes heller ingen regler for staving. Folk stavet ordene slik de uttalte dem. Det var det samme med navn. Selv om myndighetene fra 1538 førte registre over fødsler, ekteskap og død, hadde sekretærene et like fritt forhold til staving som alle andre. William inkludert. Vi har for eksempel funnet femtisju varianter av hvordan etternavnet Shakespeare ble skrevet.»

William var bare 18 år da han giftet seg med Anne Hathaway som var 26 år. De ble nødt til å gifte seg i 1582 og dette vet man fordi de måtte stille økonomisk sikkerhet for at ekteskapet skulle inngås:

«Summen de betalte var såpass høy at de slapp å bli refset mer enn én gang i kirken. Det vanlige var tre.»

Anne Hathaway bodde hele livet i Stratford, men William Shakespeare var store deler av livet i London og tjente penger på bl a å være deleeier i teatre. Han tjente gode penger som han bl a investerte i eiendom i hjembyen. Men stakkars Anne, i testamentet hans var hun bare tilgodesett med en seng.

Det som er mest interessant å lese om er hans opphold i London:

«Vi tror han var en kritisk forfatter. At han skrev de gamle skuespillene sine på nytt. At han forbedret, strøk og la til. Og at for å få tid til dette hadde han en avtale med teatertruppen om at han bare måtte få tildelt mindre roller. Dermed kunne han bruke energien ved skrivebordet. For det var den viktigste jobben hans – å skrive noe publikum ville ha. Og som brakte han både anseelse og penger. «


Jeg leser gjerne flere bøker skrevet av Jon Ewo. 

28. apr. 2014

28. april - en rapport fra Edith Holden, an Edwardian Lady, og meg - med en dæsj av William Shakespeare

I dag klippet jeg kaprifolen på leveggene. Pga trusselen om at ellers ville planten bli massakrert med hekksaksa – som de ble våren 2013. 
Imens jeg står der og vingler på gardintrappa på baksiden og strekker meg utover bedet, og aner fare for at jeg skal stupe ned i busker og kratt, tenkte jeg på Edith Holden (1871-1920) som laget en naturdagbok fra året 1906 som jeg skrev om i innlegget:

Stakkars Edith, hun ble bare 49 år – hun lente seg utover Themsen etter en kastanjeblomst og druknet. Tenk for en skjebne! Jeg håper at Themsen var renere enn da William Shakespeare levde. I boken til Jon Ewo som jeg leser nå, står det følgende fra året 1613:

«Et gufs fra Themsen får ham til å dekke nesa med skjorteermet. I varmen stinker det halvråtne vannet mer enn vanlig. Selv William, som har bodd i London i årevis, puster bare gjennom munnen når han går hjem over London Bridge.»

Det som er det utrolige sammentreffet, er at innlegget nevnt ovenfor skrev jeg 28. april 2013! Jeg ble litt overrasket da jeg så det.

Vel, tilbake til boka til Edith Holden. I april har hun bl a sitert følgende fra To herrer fra Verona av William Shakespeare:

Å, denne vårens elskov likner
i omskiftelighet en aprildags  glans!
Først kler den seg i skjønnhet som en sol,
men brått er allting gjemt av skyers dans.

Hva slags vær var det 28. april 1906 der Edith Holden oppholdt seg. Jo, hagl og sluddbyger rapporterer hun. Og både 29. og 30. april var det kaldt.


Tilbake til min kaprifol. Selv om det iflg YR skal bli litt lavere temperaturer fremover, får vi neppe hagl og sluddbyger, Uansett vil jeg sikkert oppleve kaprifolen blomstre som den gjorde sommeren 2012 på bildene nedenfor. Og tiltrekke seg humler, bier og veps som det dessverre er blitt færre av. Til ergrelse for han som hadde skumle planer med hekksaksa...han liker ikke å ha summende insekter rundt seg når han inntar frokosten sin om sommeren...



27. apr. 2014

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også



Lørdag 29. mars 2013 leste jeg en anmeldelse i DN skrevet av Ola A. Hegdahl om Naboens sønn, krimdebuten til den israelske forfatteren Dror Mishani. Jeg kastet meg over PC’n og bestilte den på biblioteket. Nå er den lest og i morgen tidlig leveres den tilbake slik at andre kan kaste seg over romanen. Dette er krim som jeg liker! 



På bokomslaget står det at Dror Mishani (f.1975) er forfatter og redaktør. Naboens sønn er hans første bok om politietterforskeren Avraham Avraham. Romanen utgitt i 2011 var på kortlisten til CWA International Dagger Awards i 2013 og kåret til beste oversatte krimroman i 2013 av Svenske Deckarakademin. Den er utgitt på norsk av forlaget Gyldendal i 2014 og er på 327 sider.

Handlingen foregår i Holon, en forstad til Tel Aviv. Det er normalt lite action på vaktene til Avraham Avraham (Avi). Ti over seks en onsdag ettermiddag møter Hanna Sharabi opp som den tredje moren med bekymring for en av sine håpefulle. Den første meldte om sønnen som var banket opp utenfor skolegården. Den andre ville at politiet skulle skygge datteren. Hanna Sharabi fordi sønnen Ofer på seksten år ikke var kommet hjem etter at han forlot hjemmet for å gå på skolen onsdag morgen.

Avi innleder samtalen med å stille henne spørsmålet om hvorfor det ikke finnes krimromaner på hebraisk, som bøkene til Agatha Christie og Menn som hater kvinner. Etter at Hanna Sharabi har svart at hun ikke har så mye greie på bøker sier Avi:

«Det skal jeg si deg. Det er fordi vi ikke har slike forbrytelser her til lands. Hos oss er det ingen seriemordere, vi har ingen kidnappinger, og det er ingen voldtektsforbrytere som kaster seg over kvinner på gaten. Hvis det begås en forbrytelse hos oss er det som regel naboen, onkelen eller bestefaren som står bak, og det trengs ingen kronglete etterforskning for å finne ut hvem som gjorde det, og dermed løse mysteriet. Hos oss er det rett og slett ingen mysterier. Forklaringen er alltid den enkleste forklaringen. Det jeg vil ha sagt, er at etter min mening er risikoen for at det skal ha skjedd noe med sønnen din, veldig liten...»

Etter en samtale med henne der han gir henne råd om å ringe litt rundt og ta kontakt dersom det skjer noe mer, eller Ofer ikke dukker opp i løpet av kvelden/natten, går hun hjem. Vurderingen han tar og det han sa til moren om krimromaner denne ettermiddagen, angrer han veldig på i dagene som kommer. For Ofer dukker ikke opp og det er få spor etter han. 

Torsdagen blir som et mareritt for etterforskeren der han opplever at det meste er utenfor hans kontroll. Når etterforskningsgruppen har møte på fredag forsøker han å snakke bort årsaken til den dårlige samvittigheten han har overfor familien Sharabi. Ilana, hans nærmeste leder, tar Avi til side etter møtet og sier at han ser helt knekt ut:

«Jeg synes du ikke du skal ta det med onsdagskvelden så tungt. Du fattet en beslutning som kanskje var riktig, kanskje ikke, men i en større politimessig sammenheng kan man både forstå den og rettferdiggjøre den. Det er uansett ingen grunn til å fortvile. Du har en komplisert etterforskning som skal håndteres i en fart, og jeg må be deg være fokusert og klar i hodet. Har du lyst på kaffe? Vi har ti minutter på oss.

Han stirret måpende på henne. ‘Klar i hodet?’

Ja, klar i hodet. Hvorfor ikke? Det nytter ikke å gjennomføre en etterforskning med skyldfølelse, og vi vet ikke engang om vi har noen grunn til å ha skyldfølelse. Jeg vet du kan klare det. Såpass godt kjenner jeg deg.»

Læreren Ze’vs Avnis bor i samme boligblokk som familien Sharabi:

«Straks Ze’vs så patruljebilene som stod parkert utenfor huset, skjønte han hvorfor. Det var en magefølelse, en sviende skarp erkjennelse dypt inne i han. Han viste også at han var parat, men viste ikke hva.»

Han viser stor interesse for etterforskningen og opplever at politiet ikke viser han den interesse som de burde. Bl a at han under samtalen med politiet ikke får sagt alt han har på hjertet. Han kjenner Ofer fra han hadde privattimer med gutten i engelsk og forteller at Ofer var en snill og stillferdig gutt. Ze’vs forsøker å få kontakt med politiet, bl a ved at han deltar i en leteaksjon som er igangsatt etter at han ringte inn anonymt til politiet og fortalte at liket til Ofer var å finne i sanddynene. Men politiet finner ikke Ofer. 

Ze’vs ønsker å bli forfatter. Men har frem til nå ikke skrevet noe. Han har vært deltaker i en workshop i fire uker som har som mål at deltakerne skal lære seg å skrive, men lederen for workshopen påpeker at han ikke kan lære dem å skrive litteratur. Den kvelden Ze’vs får en idé om hva han kan skrive, nevner lederen igjen boken som inneholder Frantz Kafkas brev til faren sin slik:

«Det er et brev som Kafka skrev til faren i 1920, tror jeg det var, eller 1919, noen år før sin død, og som aldri kom til faren. Tenk på det, et av historiens største kunstverker ble ikke skrevet som litteratur, men som brev som skulle nådd frem til bare én leser, som heller ikke fikk lest det. Det svimler for meg hver gang jeg tenker på det. Slik skulle jeg gjerne ha skrevet selv, selv om teksten min bare hadde én adressat, som jeg gjerne ville sette en støkk i. Det åpner med ordene; ‘Du spurte meg nylig hvorfor jeg sier at jeg er redd for deg’. Herlig ikke sant?

Akkurat da dukket de første ordene opp.

Det som hadde vært der om ettermiddagen, kanskje de siste dagene, en ide som ennå ikke hadde funnet ord, som et spedbarn som ennå ikke hadde lært å snakke, avtegnet seg plutselig som klare ord, som bare måtte festes til papiret.»

Det tar flere uker før saken oppklares. Vi får oppleve saken sett fra Avis’s og Ze'vs synsvinkel. To personer som tar valg jeg som leser blir forvirret av og engasjert i, og som skaper en spenning helt til absolutt siste side.

Det denne type krim jeg helst leser. Jeg blir engasjert, jeg sitter hele veien og analyserer hvilke betydning opplysningene jeg får kan ha for saken. Det er en realistisk historie forfatteren har skapt i denne romanen. Og jeg blir overrasket gang på gang...


Henning Mankell kaller romanen for imponerende, Olav A Hegdahl skriver at dette vekker oppsikt da Mankell ikke er kjent for å blurbe krimskrivende kolleger i tid og utide. Uansett, at forfatteren helt til slutt skriver: fortsettelse følger - gjør meg på samme måte som Hegdahl lettet...

En smakebit på søndag: Tove Nilsens forord i min utgave av Tove Janssons "Sommerboken"

Tove Jansson (1914-2001) var forfatter, tegneserietegner og maler. Mest kjent for bøkene om mummitrollene.

I 2014 feires 100-års jubileet for hennes fødsel.  Det blir en rekke seminarer og store konferanser og utstillinger i Finland og Sverige i anledning jubileet. Men også nyutgivelser av bøker hun har skrevet og illustrert.  Bl a ved at Bokklubben utgir Billedhuggerens datter og Den ærlige bedrageren - to bøker i ett bind. Men en skikkelig godbit er at for første gang på norsk utgis Alice i Eventyrland (Lewis Carroll) illustrert med Tove Janssons tegninger.  Begge bøker har jeg bestilt.

Min smakebit denne søndagen er fra en bok hun har skrevet og som allerede er i min bokhylle, og som jeg i april 2013 skrev om i innlegget: Sommerboken (Sommarboken) av Tove Jansson - en skatt er oppdaget  En bok man kan lese om og om igjen og stadig finne nye ting.



Smakebiten er slutten av forordet skrevet av den norske forfatteren Tove Nilsen i 2012, som selv har skrevet bøker jeg liker veldig godt, ikke minst oppvekstromanene om Tove og Goggen.

Smakebiten:

"Hva kan kjennetegne stor romankunst? At det ikke står et ord for mye. At det ikke finnes en eneste klisjé. At språket virker glassklart, men mettet.  At tonen og formen virker så enkel, selv om innholdet er komplisert. At forfatteren går i dybden. At du gjenkjenner deg selv, eller noen av dine, i hver eneste skikkelse. At du blir så glad i personene at du ikke bare oppfatter dem som virkelige, men de nekter å forlate deg, og du dem. Slik har Sommerboken blitt for meg, jeg må alltid vite hvor i bokhylla den står, den må alltid være innen rekkevidde, så jeg kan lese et kapittel eller to og plutselig være der, oppslukt igjen.


Som jeg unner nye lesere å oppdage denne skatten av en bok!"

Flere smakebiter denne søndagen finner du ved å klikke på bildet nedenfor:


24. apr. 2014

Mary Wakefield - bok nr 3 i Jalna-serien skrevet av Mazo De La Roche


Hvordan får man leseren til å føle? spør Brenner forfatteren Ingvild H. Rishøi i boken Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

«Jeg tenker at da tar man bort analyse og tolkning, for vi opplever virkeligheten ufortolket. Jeg er ganske opptatt av uttrykket ‘show don’t tell» som går ut på bare å vise frem, og ikke fortolke og analysere. Hvis jeg for eksempel skriver om en person at ‘han ble såret’, så virker det ikke på leseren. Men hvis jeg skriver akkurat hva det er som ble sagt som får personen til å bli såret, og kanskje noe om hvordan, da virker det. Da tolkeren leseren selv de konkrete bildene, sånn som vi tolker når vi opplever ting i virkeligheten, og det skaper følelser.»


Det er det prinsippet Mazo de la Roche bruker i sine bøker. Uten at hun kanskje var seg bevisst. Kanskje det bare var naturlig for henne. Det er her hun treffer meg fortsatt etter så mange år siden første gang jeg leste den. Et prinsipp flere forfattere burde bruke. 

Jeg har laget en egen kategori for Jalna serien som består av bøker som jeg leste som barn. Serien på seksten romaner fikk jeg kjøpt i 2013 for en slikk og ingenting. Bok nr. 2 i serien leste jeg i november 2013. Fortsatt er jeg like begeistret etter å ha lest bok nr. 3 i serien. En bok som første gang ble utgitt i 1949. Romanene ble ikke skrevet i kronologisk orden og kan leses som en selvstendig fortelling jf Wkipedia. 

I bok nr. 3, Mary Wakefield, beveger vi oss fremover i tid. Adeline er 68 år og enke. Hun bor fortsatt på Jalna, men det er yngstesønnen Philip som har overtatt eiendommen. De tre eldste barna til Adeline, Augusta, Nicholas og Ernest, bor i England.

Den vakre Mary Wakefield kommer fra England til Jalna for å være guvernante til Philips barn, Meg og Renny. Moren til barna er død. Mary har ingen utdannelse og har ingen formue etter foreldrene. Den eneste utveien for å slippe å sulte er å takke ja til posten:

«Den kjensgjerning at hun hadde svært lite med barn å gjøre bekymret henne ikke. Hun tenkte på dem som små uskyldige krukker, som hun skulle fylle med kunnskaper fra lærebøker og kulørte kart.»

Men barna på ni og syv år er ingen englebarn. Ikke bare er de viltre. Men den ondskapsfulle husholdersken fru Nettleship gjør alt hun kan for å skape splid mellom barna og Mary.

En annen overraskelse hun får, er at bildet hun hadde skapt seg av Philip ikke stemmer overens med hvordan han ser ut. Hun hadde sett for seg han som en middelaldrende mann, høy slank og distingvert. Mannen hun møter er så vidt passert tredve, kjekk og har de vakreste blå øynene hun noen gang hadde sett:

«For noen barbarer, tenkte Mary, og ble nesten redd for dem. De virker så selvtilfredse og selvsikre alle tre. «

Men etterhvert går tingene seg til. En viss orden får hun på barna. Hun blir betatt av Jalna. Men det er ikke det eneste hun blir betatt av. Mary forelsker seg i Philip. Han blir også betatt av Mary. Men har ingen planer om å gifte seg på nytt.

At Mary og Philip trives i hverandres selskap er det flere som legger merke til. Kvinnene blir sjalu på den vakre Mary. Når Adeline kommer hjem fra reise sammen med Ernest, Nicholas og Augusta sammen med sin ektefelle sir Edwin, blir det stor ståhei. Adeline vil overhodet ikke ha noen ny svigerdatter. Ihvertfall ikke en ubemidlet eventyrerske. Det blir ikke enkelt for verken Mary eller Philip når Adeline, dronningen på Jalna, begynner å legge planer for å unngå at det blir noen forbindelse mellom dem. Adeline fores av både sanne og usanne opplysninger om Mary. Det ene dramaet avløser det andre.

Jeg har storkost meg hvert et sekund med boken på 348 sider. En skikkelig energibombe.  Har underveis forsøkt å analysere hva det er som gjør at jeg fortsatt liker serien med en veldig enkel fortelling. Det kan ikke bare være at den ligger i «blodbanene» fra barndommen.

For det første slipper jeg å lese en historie som beveger seg mellom flere tidsplan. Som er så populært i bøker i denne kategorien som skrives i vår tidsalder. Her befinner vi oss hele tiden i nåtid og derfor fyker historien av gårde. En annen ting er all humor som forfatteren skaper. Både i dialogene og beskrivelsen av hvordan karakterene agerer.  Forfatteren maler ikke unødvendig på detaljene. Det er akkurat slik at jeg får et bilde av handlingen, miljøet og karakterene. Flotte beskrivelser av miljøet og naturen, både Jalna og omgivelsene rundt. 

Forfatteren bruker et enkelt språk. Den er skrevet slik at jeg mer opplever å se en film enn å lese en bok. Boken er spennende og holder et høyt tempo. Så spennende at før jeg var kommet til side 50 måtte jeg smugtitte hvordan den ender. For jeg har heldigvis glemt detaljene i historien. Men selv om jeg smugtittet, tok det ikke fra meg gleden ved å lese den. 

Mazo de la Roche må ha hatt en fantastisk evne til å observere mennesker og bruke det hun har observert som karakterer i bøkene sine. Jeg kan kjenne igjen så mange mennesketyper og hvordan vi mennesker agerer. Karakteren har både gode og dårlige egenskaper. Få om ingen stereotyper. 

Det som gjør boken så levende er helt klart forfatterens bruk av dialoger. Boken er full av dialoger.Her er et eksempel. Husk at det er fortsatt på slutten av 1800-tallet. Allikevel er en slik situasjon ikke uvanlig idag når det er snakk om vakre kvinner og en ektefelle blir sjalu. 

Philip er på te hos naboekteparet Lacey og de ugifte døtrene Ethel og Violet. Ekteparet reiste sammen med Mary fra England til Canada. Fru Lacey spør Philip ut om den nye guvernanten. Her er litt av dialogen mellom dem under besøket:  

«- Frøken Wakefield? svarte Philip lykkelig. – Å, hun er en knupp!

Dette ordet virket som en bombe i den rolige atmosfæren i værelset. Så lød en kvinnelatter. Det var Ethel.

Fru Lacey snudde seg i stolen for å kunne se Philip rett inn i ansiktet. – En knupp? Kom det som et ekko.

-      Ja, jeg mener at hun fyller sin stilling fortreffelig. Dere likte henne, ikke sant?
-      Admiralen og jeg syntes hun var en riktig pen ung dame.
-      Det var elskverdig av dere å se litt etter henne på reisen.
-      Det var en fornøyelse. 

Admiralen var visst litt for begeistret i tonen, for hans kone snudde seg og så på han. Han slapp en sukkerbit til opp i tekoppen og rørte energisk.

-      Jeg er helt enig med Philip, sa han. – Hun er virkelig en...

Men før han kunne få sagt det ordet som plutselig var blitt så motbydelig for hans kone, avbrøt hun ham og overdøvet ham.

-      Guy, sa hun. – Dersom du skulle dø, ville du da like å tenke på din datter, bare noen måneder etter at du var død, skulle opptre i slike farger som frøken Wakefield gjorde?

Admiralen understreket sine ord med pekefingeren. – Hennes far hadde fått henne til å love at hun ikke skulle bære sorg for han. Det kaller jeg virkelig fornuftig. Hvem har lyst til å se en ung pike renne rundt i svarte klær?...»

I denne delen av en lang dialog får forfatteren frem Philips og admiral Laceys begeistring for Mary. At fru Lacey blir sjalu og at døtrene er på parti med Philip som er en del av en kultur uten fordommer mot det nye. I motsetning til fru Lacey som vil beholde de engelske skikkene og kulturen. Jeg kan føle stemningen som etterhvert blir mer og mer amper mellom ektefellene. Også fordi døtrene er på parti med faren. Det er fru Lacey alene mot røkla! Gjett hvordan hun bruker dette mot Mary...


Jeg skulle ønske flere forfattere kunne brukt dialoger og humor slik som Mazo de la Roche gjør. Kanskje jeg hadde lest flere bøker i denne kategorien. 

20. apr. 2014

Verdensmestrene av Henrik H. Langeland - litt for lang og for mange detaljer rundt skisport etter min smak



Over flere dager har jeg oppholdt meg i Hemingland. Nærmere Slemdal i Oslo. Hemingland pga at det er der idrettslaget Heming holder til. Skisport er et stort tema i denne romanen.

I Gulleråsveien 31 bor familien Meltzer anført av tre generasjoner. Hærføreren er Laurentius Michael Meltzer d.e.(Lauritz). Så har vi pappa Mikkel (d.y) og sønnen Lars (d.a.y) på 12 år.

Når det gjelder familien Meltzer mannlige medlemmer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. De er jurister bakover i alle ledd tilbake til stamfaren, eidsvollsmann og statsråd Laurentius Michael Meltzer. Han skal feires denne dagen vi møter dem for første gang, 25. februar 1982. Stamfaren ble født i 1779 og dagen han feires kalles av familien for Eggedosisen.

Men først er det 5-mila i Holmenkollen. Som de fleste nordmenn vet, var det den dagen Brå brakk staven. Det er Lars som er hovedpersonen i romanen, og den skiinteresserte familien er alle tre til stede i Holmenkollen. Nederste del av skistaven er det Lars som etter et basketak med en jevnaldrende får tak i ved hjelp av sin venn og nabo Hauk. At Hauk gjemmer denne for Lars etterpå skal bli et stridstema mellom dem som setter vennskapet på prøve.

Remi, som kjempet med Lars om staven, er en av tre bipersonener som bor på en annen kant av byen. Det samme gjelder Simone som befinner seg i Sydenland sammen med familien, og som når hun skal bringe den glade nyhet om Brå’s bragd til sin far, finner han i sengevals med kioskdama. Den tredje er indiske Amar som kommer til Norge denne dagen. Vi følger disse; Lars, Remi, Simone og Amar fra 25. februar 1982 og ut året.

Familien Meltzer møtes i Gulleråsveien 31 A til den årlige Eggedosisen, som starter med at de inntar eggedosis. Her er det tradisjoner i veggene, og man møter ikke opp på denne store dag uten pensko!

Til å hjelpe seg har de Lilly som vel er den eneste som har et ekstra gram fett på kroppen. Men så hadde hun sin oppvekst i nord, opprinnelig en forskremt tjenestepike fra Alta... Et vanlig spørsmål er hvor vi var da Brå brakk staven og jeg ser ikke bort ifra at det var i Alta jeg var jf at jeg bodde der på denne tiden. 

Kontroll er noe som står i høysetet hos familien, i alle ledd og ikke bare hva angår kostholdet. Lars observerer at folk under 5-mila ikke spiser, de eter pølser:

«Og nyter det åpenlyst, ikke slik faren alltid ser ut til å skamme seg når han kjøper to wiener i brød i Narvesen-kiosken på Slemdal.

Det må være litt av en sjokkopplevelse for unge Meltzer som har en bestefar som er på fornavn med Kong Olav!

I familien Meltzer er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Livsvarig medlemskap i Skiforeningen som gave ved dåps- og navnefester, er tradisjon i familien. Grandonkel Didrik underholder med historien da han sammen med Lauritz var de første som (nesten!) besteg Mont Blanc på vinterstid.

Det er ikke enkelt å være nykommer i familien. Onkel Frits har med seg en dame, Annesofie Haraldsen:

«Lars synes hun virker en god del yngre enn Frits. Parfymen hennes. En duft ingen kvinner i Meltzer familien ville ha brukt. Og håret. Nesten langt.»

Flere skrekkopplevelser for 12-åringen!

Men det er ved ostefatet Annesofie gjør den største fadesen. Den hele brien; her skjærer hun et stykke langs kanten:

«Noe alle legger merke til, men ingen lar seg merke ved. Selvfølgelig.»

Stakkars Lars:

«Lars tar inn over seg grandonkelens diskré behendighet. Vet godt om han selv hadde maltraktert brien på den måten Annesofie gjorde, ville ikke Tove vist han så mye nåde.»

Tove er moren til Lars. Tove som blir forskrekket over at noen kan hete Johnny og at man kan ha andre type hunder enn setter, som alle i området rundt har...

Vel, grandonkel Didrik er muligens redd for flere skandaler fra Annesofie og tar her affære:

«Nå, hva synes du om ostene? spør han Annesofie. Men før hun rekker å svare, stanser han henne med en løftet pekefinger. Lener seg inn mot henne, studerer den sminkede munnen hennes med en leges vurderende blikk.
  Stå stille!
Lars ser hvordan grandonkel Didriks nesebor vibrerer men han langsomt fører fingeren inntil munnviken hennes og pirker bort en kjekssmule med neglen.»

Heldigvis inneholder romanen som jeg har kjøpt annet enn det som er nevnt ovenfor. Vi finner Slemdals svar på Dynamitt-Harry, kameraten Nico, som bruker stinkbomber for å markere sin misnøye. Nabogutten Hauk har en far som ikke er «helt god i hodet», bl a er han voldelig mot Hauk, noe som preger gutten. Guttene begår både normale guttestreker og handlinger som er nær terrorhandlinger. Bak den strøkne fasaden hos familiene til kameratgjengen er det like mye problemer som det er hos familien til Remi, Simone og Amar. Romanen veksler mellom de ulike miljøene med svake forbindelseslinjer.

Da romanen Verdensmestrene på 597 ble utgitt i 2010, skrev forfatteren at den er første del i en romansyklus hvor han i flere bind vil følge familiene gjennom de turbulente åtti- og nittiårene frem til nyttårsaften 1999. Oppfølgeren Hauk og due ble utgitt i 2012.

For meg ble Verdensmestrene med sine 597 sider for lang. Da hjelper det ikke at Henrik H. Langeland skriver godt. Det ble også for mange detaljer rundt skisport for meg. Litt vel mye snobbete adferd i begynnelsen. Det meste er til å le av, noe er tåpelig. Jeg synes også at noen av tankene som forfatteren gir Lars som er 12 år, er vel voksne for en tolvåring. Når f eks faren Mikkel gir Hauk positiv oppmerksomhet og Hauk er et eneste stort smil, blir Lars sjalu:

«Lars presser neglene hardt ned i liggeunderlaget og ser på horisonten. Ikke ødelegg dette. Så liten er du bare ikke.»

Jeg vet ikke om dette er en reaksjon som er vanlig for en 12 åring som for det meste lever i nuet.

Det må også sies at jeg har lest oppvekstromaner jeg har likt bedre. Med et mer spennende persongalleri og mer nerve i fortellingen enn denne. Tove Nilsen, om Tove og Goggen, som et eksempel syntes jeg var bedre enn romanen til Langeland. 

Jeg kan lese at noen likte oppfølgeren Hauk og due, noen ble skuffet. Romanen er på 297 sider og det passer meg bedre. Uansett, jeg kommer til å la det gå en stund før jeg eventuelt leser den.

Andre bøker jeg har lest skrevet av Henrik H. Langeland har jeg skrevet om i innleggene:


17. apr. 2014

Buddha på loftet ( Buddha in the Attic) av Julie Otsuka - inneholder mange interessante og sterke historier



Romanen The Buddha in the Attic skrevet av Julia Otsuka ble utgitt i 2011. Det norske forlaget Oktober som har utgitt den på norsk i 2014, siterer her fra de gode omtalene boken har fått og beskriver innholdet slik:

«En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket det de trenger for det nye livet: en hvit silkekimono til bryllupsnatta, fargerike bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen nede på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Francisco ser de ikke den staute unge mannen som var på fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre.

Buddha på loftet er en fortelling om en generasjon kvinner som kom som postordrebruder til California på 1920-tallet. De må ta den mannen de får, slite som landarbeidere eller hushjelper. De føler seg på utsiden av samfunnet, mens barna deres raskt omfavner den amerikanske kulturen. Så kommer bombingen av Pearl Harbor i 1941, og både gamle og unge sendes til interneringsleirer som potensielle landssvikere.»

Jeg har lånt Buddha på loftet av biblioteket. Det er en helt spesiell og innholdsrik bok selv om den bare er på 123 sider. Spesiell pga at den er skrevet i vi-form. Den inneholder mange sterke og interessante historier som kunne gitt grunnlag for mange bøker, både dokumentarer og romaner. En anmelder mener romanen er et mesterstykke. Det tror jeg mange som har lest romanen er enige i.

Bakerst i boken Buddha på loftet av Julie Otsuka skriver forfatteren bl a:

«Denne romanen er inspirert av livshistoriene til japanske immigranter som kom til Amerika tidlige på 1900-tallet. Jeg har støttet meg til omfattende kildemateriale...»

Foto av forfatteren - Forlaget Oktober:


Her forteller forfatteren om romanen til The Daily Beast. Julie Otsuka bor i Upper East Side (New York). Hun flyttet til østkysten fra California for å studere på Yale. Møtet finner sted på en kafé; kafeen der hun satt da hun skrev begge romanene hun har skrevet og gitt ut, og som begge har sine røtter fra vestkysten.

Den første romanen, When the Emperor Was Divine, som ble utgitt i 2002 (ikke oversatt til norsk? ) handler om en familie som ble evakuert til en japansk interneringsleir i 1942. Stoffet til romanen hentet hun fra sin egen families historie. Bestefaren som ble mistenkt å være en japansk spion tilbrakte tre år i en interneringsleir i Tpoz, Utah, sammen med forfatterens mor, onkel og bestemor.

Julie Otsuka forteller at Buddha in the Attic er mindre selvbiografisk. Det er ingen slike bruder i familien, men det er en helt vanlig første-generasjons historie. Romanen innebar «tonnevis av forskning» forteller hun:

I read a lot of oral histories and history books, and old newspapers. I had to learn about two worlds: the old Japan from which the picture brides came, and the America of the 1920s and 1930s which they immigrated to. I kept many notebooks filled with detailed notes about everything.”

Første gangen jeg leste om interneringsleirene i USA under 2. verdenskrig, var i romanen jeg har skrevet om i innlegget: Hotellet på hjørnet bitter og søt (The hotel on the corner of Bitter & Sweet) av Jamie Ford

Jeg har aldri hørt om de japanske postordre- brudene før jeg leste boken til Julie Otsuka. Her er et bilde jeg fant her med teksten "«Coming to America, Lured by a Photo. Bettmann/Corbis. Congressional committee members examine passports of Japanese picture brides at the immigration ..»




Det jeg har lest er at Japan er proteksjonistisk i handelssamkvem. Utover det er det  lite jeg vet om Japan og den japanske kulturen. Bøkene jeg har lest skrevet Haruki Murakami gir et innblikk, men ikke mye.

Under jordskjelvet i 2011 som utløste en tsunami og som var en katastrofe for Japan, mener jeg å huske at de ville klare seg selv.  I denne artikkelen i Dagbladet som har overskriften: Hvorfor plyndrer ikke japanerne?:

«Hvorfor plyndrer ikke japanere når de nå har så lite og sjansen for å bli tatt er enda mindre? Vi spurte sosialantropolog Arne Kalland, professor ved Universitetet i Oslo.

- Når det gjelder slike katastrofer ligger det ikke i deres ryggmarg å plyndre. Japanerne føler nå at de er i samme båt. Jeg fikk akkurat i dag en epost fra min sønn som bor i Tokyo, han hadde selv lagt merke til at det ikke er noen plyndring. Folk venter tålmodig og krangler ikke om plassen i køen, sier Kalland.

- Japanerne er ikke så selvopptatte som oss her i Vesten. En japaner vet at han ikke er verdens sentrum, han vet at han inngår i et sosialt nettverk og er en del av en sosial gruppe. I Japan skal man ikke framheve seg selv og heller ikke vise følelser. Alle vet at man er trist, man trenger ikke vise det og tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kalland nevner også at Japan i utgangspunktet har veldig lav kriminalitet, et effektivt politi og et humant straffesystem, der målet er å integrere den kriminelle tilbake i samfunnet. Dette gjøres gjennom lokale sosiale komiteer.

Barna dør sist
Verdigheten japanerne nå opptrer med har dype røtter.

- Jeg har studert en sultkatastrofe som rammet Sør-Vest-Japan i 1732-33. En tredjedel av befolkningen døde. Ikke noe sted i dokumentene finner jeg uro eller slåssing. De som ble rammet sist var barna, mens de som ble rammet først var menn. Dette er veldig annerledes enn det man ser i Afrika, der man slåss om maten og barna dør først. Det er en dyktig kultur på krisehåndtering.

Boken til Julie Otsuka bekrefter den japanske kulturen som beskrives ovenfor. Den største skammen for brudene er at de må reise tilbake til Japan. Derfor godtar brudene sin skjebne. Skuffelsen over ektefellene. De dårlige bo- og arbeidsforholdene. De er høflige, ydmyke, rolige og tålmodige. De jobber raskt for å gjøre inntrykk på de høyrøstede amerikanerne. Og er bedre arbeidsfolk enn kinesere, filippinere, koreanere og meksikanere. Men de var ikke populære, og ble sett på som en trussel også av andre årsaker enn 2. verdenskrig: 


«De ville ikke ha oss til nabo i dalene sine. De ville ikke ha oss som venn. Vi bodde i stygge rønner og snakket ikke skikkelig engelsk. Vi var bare opptatt av penger. Gårdsdriften vår var gammeldags. Vi brukte for mye vann. Vi pløyde ikke dypt nok. Mennene våre drev oss som slaver. ‘De importerte de der jentene fra Japan som gratis arbeidskraft.’ Vi jobbet i åkeren hele dagen uten å ta matpause. Vi jobbet på åkeren til sent på kvelden i lyset fra parafinlamper. Vi tok aldri en dag fri. ’Klokka og seng: To ting den japanske bonden aldri benytter seg av.’ Vi tok over blomkålindustrien deres. Vi hadde tatt over spinatindustrien. Vi hadde monopol på jordbærindustrien og hadde trengt markedet for belgfrukt opp i et hjørne. Vi var et uslåelig, ustoppelig økonomisk maskineri og om ikke det ble satt en stopper for fremrykkingen vår, ville hele den vestlige delen av Statene snart bli Asias neste utpost og koloni.»

Til interneringsleirene drar de i stillhet. Uten å protestere. Hva de opplevde i leirene og tiden etter at de kom ut av leirene, forteller boken ingenting om. 

Sitat fra en artikkel i i Illustrert Vitenskap fra 2012, Utgravningene åpnet USAs verkende sår

«Rundt 70 000 japanere som var amerikanske borgere, og 50 000 med oppholdstillatelse ble internert og fratatt hjem, arbeidsplasser, identitet og basale friheter. Selv om president Gerald Ford i 1976 erklærte at interneringen var ”en nasjonal feiltagelse”, utgjør perioden ennå et ømt punkt for japanske amerikanere.»

Men til og med i interneringsleirene gjorde japanerne det beste ut av situasjonen jf artikkelen:

«Arkeologiske utgravninger av leiren Camp Amache i Colorado tegner et bilde av de internerte som oppfinnsomme, virkelystne og ressurssterke. Leiren var i bruk fra august 1942 til oktober 1945 og omfattet 7000 personer på et område inngjerdet av piggtråd og åtte vakttårn.

Med små midler fikk de internerte et barskt område til å blomstre. Arkeologene har funnet rester etter japanskinspirerte kjøkken- og prydhager.»


Bildet av en interneringsleir er hentet fra artikkelen:


15. apr. 2014

Unnskyldningen (Undskyldningen) av Hanne-Vibeke Holst - romanen som er overstrødd med sammenligninger overbeviste ikke meg



Det var etter å ha sett dette Bokprogrammet på NRK at jeg bestemte meg for å lese romanen Unnskyldningen av den danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst. I bokprammet forteller hun om den siste boken hun har utgitt, Knud den store, boken om faren Knud Holst. Hanne-Vibeke Holst er en populær forfatter i Danmark. Hun hadde utgitt 12 romaner før hun skrev boken om faren, og Unnskyldningen var den siste, utgitt i 2011.

Bilde av forfatteren – fotograf Miklas Szabo



Jeg kjøpte Unnskyldningen gjennom Bokklubben, og her omtales den i positive ordelag. Romanen er på 535 sider.

Romanen overbeviste ikke meg. Heller ikke alle danske anmeldere var overbevist. Berlingske skriver her at; «Hanne-Vibeke Holsts nye slægtsroman "Undskyldningen" bliver kaldt alt fra medrivende til ren trivi-litteratur i dagens aviser.» I Dagbladet skriver en anmelder at «Denne familiekrøniken er en såpeopera verdig.»


«- Hovedtema i Unnskyldningen er å leve i sannhet. Det høres lett ut, men det er vanskelig. Det er ikke for ingenting at et av de ti bud går på at man ikke skal lyve. Som en orm sitter løgnen inne i en og bare uthuler selvrespekten og fører til selvforakt.»

Romanen er et familiedrama med handling fra 1940 til 2012. Den starter i Danmark 9. april 1940 med at presten Thorvald Tholstrup våkner opp til sin deilige Gerda. Vi forstår ganske tidlig at han er glad i å «bolle» som de sier i Danmark. Etterhvert «boller» han også utenfor ekteskapet. Gerda er gravid med deres tredje barn, fra før har de tvillingene Leif og Leo som er som to dråper vann. Noe som gir grunnlag for det som, etter min mening, gir deler av romanen et såpe-preg. Denne dagen da Danmark okkuperes av tyske styrker føder Gerda datteren Karen som etterhvert viser seg å være døv.

Vi forflytter oss raskt til Berlin og 2011 der Thorvald og Gerdas barnebarn Helena Tholstrup våkner opp til vannlekkasje i bygården der hun bor. Helena er romanens hovedperson. Hun er sjef for Deutche Oper og skal denne dagen motta en pris for oppsetningen «Idomeneo». Oppsetningen som har provosert muslimer fordi det avkappede hodet til Muhammed er vist på scenen sammen med hodene til Jesus, Buddha og Neptun. Til denne forestillingen venter hun datteren Sofie, et problemfylt skilsmissebarn. Det som hun ikke vet er at er Sofie har med seg kjæresten Khalil som er av palestinsk opprinnelse. Hans tilstedeværelse skaper et drama for Helene det neste døgnet.

Romanen veksler mellom 2011 og familiehistorien til familien Tholstrup bakover i tid. Thorvald blir en frihetskjemper under 2. verdenskrig som får konsekvenser for familien og ekteskapet. Deretter følger romanen tvillingene fra de er studenter til de stifter familie. En familie med mange hemmeligheter der løgn, fortielser, bortforklaringer og feighet er grunnlaget for de drama som utspilles.

Tidlig under lesingen av romanen tenkte jeg på det danske Tv-dramaet Krøniken; at den er skrevet med tanke på filmatisering.

Romanen er tidvis spennende. Men jeg synes den er ujevn og at hun ikke har utnyttet det potensialet som ligger der. Karakterene er noe overfladisk beskrevet. Mye er forutsigbart. Slutten som er valgt er jeg heller ikke "fornøyd" med.

Det er enkelte deler av handlingen jeg ikke forstår hvorfor er tatt med. Eksempler er vannlekkasjen og at Karen er døv. Det er ingenting med fortsettelsen som viser at dette har betydning. Da blir det for meg unødvendig fyllstoff. Andre hendelser mener jeg kunne vært utnyttet bedre, eksempel det at Thorvald «bollet» utenfor ekteskapet under krigen.

Noe blir patetisk, som rollebytte tvillingen foretar. At Leo, som ser for seg en karrierevei som ambassadør, ikke har mere intelligens og går med på det broren foreslår, blir usannsynlig. Konsekvensene blir en reinspikka såpe for meg.

Anmelderen i Dagbladet reagerer på lange setninger og gir et eksempel. Her er et eksempel som jeg fant:

«Men ellers var de naglet fast av ritualet, andektig måtte de høre på rektors tale og talen fra elevforeningen, det skulle deles ut priser for flid, for kameratskap, og legater, de skulle synge, motta eksamensbevis og ta rektor i hånden, og til slutt skulle de lykkeønskes av sine bevegede foreldre og søsken, og både Gerda og Thorvald var rørt til tårer, mens lillesøster Karen strålte av stolthet over de flinke storebrødrene som med nøyaktig samme snitt, rett under toppkarakterer, var blant de beste på kullet, morsomt nok bare overgått av Alice Friis.»

Dag Solstad og Kristian Klausen hadde frydet seg over slike setninger. Jeg synes ikke lange setninger er et godt litterært virkemiddel. Tvert imot.

Men for meg ble lange setninger ubetydelig sammenlignet med forfatterens i bruk av sammenligninger. Det var særlig etter at jeg var kommet halvveis og begynte å bli lei, at jeg oppdaget det store omfanget. Det gikk rett og slett sport i å lete etter dem. For meg gir sammenligningene hun har brukt romanen et skjær av komikk. 

Jeg kan love deg; det finnes mange flere enn jeg har opplistet nedenfor. Den andre er en dobbel-dekker. T o m norsk natur er brukt som virkemiddel. Legg merke til den med tornen i kjødet. Hva med den om å svømme i vannet; hvor ellers skal man svømme?

Her er litt å velge i dersom noen er ute etter kraftfulle bilder:

  • ... og en ny norsk wagner-sopran, fregnet og fjellfrisk...
  • Sånn er det, det har jeg akseptert, men jeg venner meg aldri til denne brutale formen for fagforeningsdiktert avbrutt samleie der store følelsesutladninger skjæres brutalt over som telefonledninger under gamle dagers bankran.
  • ... like stor sjanse for at lidenskapen skulle blusse opp som det var å få en vannkjele i kok på en avslått kokeplate
  • ... levde hvert sitt liv på prestegården med Karen som mellomleggspapir.
  • ... så han nærmest svevde som en tivoliballong over byens tårn?
  • ... som det var å få et barn til å spytte ute et sukkertøy bare for å se at det blir konfiskert.
  • ... like uoverskuelig som å slippe atombomben. Moren ville utslettes.
  • ... som en strandet i ørkenen higet etter en brønn.
  • Også bruddet med Leif ble glemt, som man glemmer fakturaer i vinduskonvolutter mens rentene påløper.
  • Var det en bekymring som lik tornene fra en bornholmsk bjørnebærbusk hadde sittet i kjødet helt siden de syklet hjem fra Ystad i øsende regnvær?
  • Samtalen som før hadde løpt som en geitekilling over haugen, gikk nå tregt.
  • ... noe han gjorde like helhjertet som en lærervikar som hadde satt seg på en tegnestift.
  • ..., men latteren hadde dødd bort og blitt avløst av mer taushet, rullet ut i metervis.
  • Men å skrive har vært like naturlig som å svømme i vannet, hun har aldri ansett det for å være noe.
  • ... var det som det begynte å dryppe forløsende fra isblokken som følelsene hans lå innkapslet i.
  • Og endelig skulle jeg, da jeg omsider nådde frem til generalprøven, opptre som et norsk fjellmassiv av ro som jeg etter beste evne forsøkte å spre over hele det sitrende ensemble. 
Det kan virke som om bruk av sammenligninger i denne form er typisk for henne, og at man må bære over med de skal man lese hennes bøker.  I denne anmeldelsen av Knud den store i Berlingske skriver anmelder:

«Ganske rystet er man, når man har læst færdig. Hanne-Vibeke Holst kan skrive så stærkt og ligefremt, blot kunne man ønske sig, at hun sparede på de sammenligninger, som er typiske for hende. »Prikkende var det, som en synål i fingerblommen«, »det eneste, han kan, er at trave op og ned ad gulvet, som en fange i en celle i timen før daggry«, »desperationen begynder at fyre op under ham, hyler snart som en jetmotor i fulde omdrejninger«. Den slags er der mange af, og de trætter lidt i en roman, der ellers kun kan betegnes som stor, stærk og gribende.»