Lørdag 29. mars 2013 leste jeg en anmeldelse i DN skrevet av Ola A.
Hegdahl om Naboens sønn,
krimdebuten til den israelske forfatteren Dror Mishani. Jeg kastet meg over PC’n
og bestilte den på biblioteket. Nå er den lest og i morgen tidlig leveres den tilbake slik at
andre kan kaste seg over romanen. Dette er krim som jeg liker!
På
bokomslaget står det at Dror Mishani (f.1975)
er forfatter og redaktør. Naboens sønn
er hans første bok om politietterforskeren Avraham Avraham. Romanen utgitt i
2011 var på kortlisten til CWA International Dagger Awards i 2013 og kåret til
beste oversatte krimroman i 2013 av Svenske Deckarakademin. Den
er utgitt på norsk av forlaget Gyldendal i 2014 og er på 327 sider.
Handlingen
foregår i Holon, en forstad til Tel Aviv. Det er normalt lite action på vaktene
til Avraham Avraham (Avi). Ti over seks en onsdag ettermiddag møter Hanna
Sharabi opp som den tredje moren med bekymring for en av sine håpefulle. Den
første meldte om sønnen som var banket opp utenfor skolegården. Den andre ville
at politiet skulle skygge datteren. Hanna Sharabi fordi sønnen Ofer på seksten
år ikke var kommet hjem etter at han forlot hjemmet for å gå på skolen onsdag
morgen.
Avi
innleder samtalen med å stille henne spørsmålet om hvorfor det ikke finnes
krimromaner på hebraisk, som bøkene til Agatha Christie og Menn som hater kvinner. Etter at Hanna Sharabi har svart at hun
ikke har så mye greie på bøker sier Avi:
«Det skal jeg si deg.
Det er fordi vi ikke har slike forbrytelser her til lands. Hos oss er det ingen
seriemordere, vi har ingen kidnappinger, og det er ingen voldtektsforbrytere
som kaster seg over kvinner på gaten. Hvis det begås en forbrytelse hos oss er
det som regel naboen, onkelen eller bestefaren som står bak, og det trengs
ingen kronglete etterforskning for å finne ut hvem som gjorde det, og dermed
løse mysteriet. Hos oss er det rett og slett ingen mysterier. Forklaringen er
alltid den enkleste forklaringen. Det jeg vil ha sagt, er at etter min mening
er risikoen for at det skal ha skjedd noe med sønnen din, veldig liten...»
Etter
en samtale med henne der han gir henne råd om å ringe litt rundt og ta kontakt
dersom det skjer noe mer, eller Ofer ikke dukker opp i løpet av kvelden/natten,
går hun hjem. Vurderingen han tar og det han sa til moren om krimromaner denne ettermiddagen, angrer han veldig på i
dagene som kommer. For Ofer dukker ikke opp og det er få spor etter han.
Torsdagen
blir som et mareritt for etterforskeren der han opplever at det meste er
utenfor hans kontroll. Når etterforskningsgruppen har møte på fredag forsøker
han å snakke bort årsaken til den dårlige samvittigheten han har overfor
familien Sharabi. Ilana, hans nærmeste leder, tar Avi til side etter møtet og
sier at han ser helt knekt ut:
«Jeg synes du ikke du
skal ta det med onsdagskvelden så tungt. Du fattet en beslutning som kanskje
var riktig, kanskje ikke, men i en større politimessig sammenheng kan man både
forstå den og rettferdiggjøre den. Det er uansett ingen grunn til å fortvile.
Du har en komplisert etterforskning som skal håndteres i en fart, og jeg må be
deg være fokusert og klar i hodet. Har du lyst på kaffe? Vi har ti minutter på
oss.
Han stirret måpende på
henne. ‘Klar i hodet?’
Ja, klar i hodet.
Hvorfor ikke? Det nytter ikke å gjennomføre en etterforskning med skyldfølelse,
og vi vet ikke engang om vi har noen grunn til å ha skyldfølelse. Jeg vet du
kan klare det. Såpass godt kjenner jeg deg.»
Læreren
Ze’vs Avnis bor i samme boligblokk som familien Sharabi:
«Straks Ze’vs så
patruljebilene som stod parkert utenfor huset, skjønte han hvorfor. Det var en
magefølelse, en sviende skarp erkjennelse dypt inne i han. Han viste også at
han var parat, men viste ikke hva.»
Han
viser stor interesse for etterforskningen og opplever at politiet ikke viser
han den interesse som de burde. Bl a at han under samtalen med
politiet ikke får sagt alt han har på hjertet. Han kjenner Ofer fra han
hadde privattimer med gutten i engelsk og forteller at Ofer var en snill og
stillferdig gutt. Ze’vs forsøker å få kontakt med politiet, bl a ved at han
deltar i en leteaksjon som er igangsatt etter at han ringte inn anonymt til
politiet og fortalte at liket til Ofer var å finne i sanddynene. Men politiet finner ikke Ofer.
Ze’vs
ønsker å bli forfatter. Men har frem til nå ikke skrevet noe. Han har vært
deltaker i en workshop i fire uker som har som mål at deltakerne skal lære seg
å skrive, men lederen for workshopen påpeker at han ikke kan lære dem å skrive
litteratur. Den kvelden Ze’vs får en idé om hva han kan skrive, nevner lederen
igjen boken som inneholder Frantz Kafkas brev til faren sin slik:
«Det er et brev som
Kafka skrev til faren i 1920, tror jeg det var, eller 1919, noen år før sin død,
og som aldri kom til faren. Tenk på det, et av historiens største kunstverker
ble ikke skrevet som litteratur, men som brev som skulle nådd frem til bare én
leser, som heller ikke fikk lest det. Det svimler for meg hver gang jeg tenker
på det. Slik skulle jeg gjerne ha skrevet selv, selv om teksten min bare hadde én
adressat, som jeg gjerne ville sette en støkk i. Det åpner med ordene; ‘Du
spurte meg nylig hvorfor jeg sier at jeg er redd for deg’. Herlig ikke sant?
Akkurat da dukket de
første ordene opp.
Det som hadde vært der
om ettermiddagen, kanskje de siste dagene, en ide som ennå ikke hadde funnet
ord, som et spedbarn som ennå ikke hadde lært å snakke, avtegnet seg plutselig
som klare ord, som bare måtte festes til papiret.»
Det
tar flere uker før saken oppklares. Vi får oppleve saken sett fra Avis’s og Ze'vs
synsvinkel. To personer som tar valg jeg som leser blir forvirret av og
engasjert i, og som skaper en spenning helt til absolutt siste side.
Det denne type krim jeg helst leser. Jeg blir engasjert, jeg sitter hele veien og
analyserer hvilke betydning opplysningene jeg får kan ha for saken. Det er en
realistisk historie forfatteren har skapt i denne romanen. Og jeg blir overrasket gang på gang...
Henning
Mankell kaller romanen for imponerende, Olav A Hegdahl skriver at dette vekker
oppsikt da Mankell ikke er kjent for å blurbe krimskrivende kolleger i tid og
utide. Uansett, at forfatteren helt til slutt skriver: fortsettelse følger - gjør
meg på samme måte som Hegdahl lettet...
Takk for tips og fristende og grundig anmeldelse.:)
SvarSlettAnbefales - her er det forsvinningen som er i fokus.
SlettSå bra at du la ut smakebit fra denne i dag, og linket til omtalen. Denne har gått meg hus forbi. Har nettopp lest en krim (svensk) hvor vi var innom Israels politi og litt etterforsking der. Ser for meg at så mye skjer i det landet, at politietterforsking ikke skjer på samme måte som her. Hvem vet, det gjør kanskje det. Skal sjekke ut boken, takk for flott omtale!
SvarSlettNei, det skjer akkurat som her hos oss. Israel er nok veldig annerledes enn mange nordmenn tror. Det er bare det at de kriger med de andre og at sikkerheten er veldig streng når man skal reise inn i landet. Og en del andre ting som f eks de ultraortodokse som øker i antall og den "vanlige" israeler fortviler over. Les boken til Hanne Eggens Røislien så får man en god oversikt hvordan det er å være israeler.
Slett