Unnskyldningen (Undskyldningen) av Hanne-Vibeke Holst - romanen som er overstrødd med sammenligninger overbeviste ikke meg

Det var etter å ha sett dette Bokprogrammet på NRK at jeg bestemte meg for å lese romanen Unnskyldningen av den danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst. I bokprammet forteller hun om den siste boken hun har utgitt, Knud den store, boken om faren Knud Holst. Hanne-Vibeke Holst er en populær forfatter i Danmark. Hun hadde utgitt 12 romaner før hun skrev boken om faren, og Unnskyldningen var den siste, utgitt i 2011.

Bilde av forfatteren – fotograf Miklas Szabo

Jeg kjøpte Unnskyldningen gjennom Bokklubben, og her omtales den i positive ordelag. Romanen er på 535 sider.

Romanen overbeviste ikke meg. Heller ikke alle danske anmeldere var overbevist. Berlingske skriver her at; «Hanne-Vibeke Holsts nye slægtsroman "Undskyldningen" bliver kaldt alt fra medrivende til ren trivi-litteratur i dagens aviser.» I Dagbladet skriver en anmelder at «Denne familiekrøniken er en såpeopera verdig.»

Da forfatteren var i Oslo på bokfestival i september 2012, sa hun bl a:

«- Hovedtema i Unnskyldningen er å leve i sannhet. Det høres lett ut, men det er vanskelig. Det er ikke for ingenting at et av de ti bud går på at man ikke skal lyve. Som en orm sitter løgnen inne i en og bare uthuler selvrespekten og fører til selvforakt.»

Romanen er et familiedrama med handling fra 1940 til 2012. Den starter i Danmark 9. april 1940 med at presten Thorvald Tholstrup våkner opp til sin deilige Gerda. Vi forstår ganske tidlig at han er glad i å «bolle» som de sier i Danmark. Etterhvert «boller» han også utenfor ekteskapet. Gerda er gravid med deres tredje barn, fra før har de tvillingene Leif og Leo som er som to dråper vann. Noe som gir grunnlag for det som, etter min mening, gir deler av romanen et såpe-preg. Denne dagen da Danmark okkuperes av tyske styrker føder Gerda datteren Karen som etterhvert viser seg å være døv.

Vi forflytter oss raskt til Berlin og 2011 der Thorvald og Gerdas barnebarn Helena Tholstrup våkner opp til vannlekkasje i bygården der hun bor. Helena er romanens hovedperson. Hun er sjef for Deutche Oper og skal denne dagen motta en pris for oppsetningen «Idomeneo». Oppsetningen som har provosert muslimer fordi det avkappede hodet til Muhammed er vist på scenen sammen med hodene til Jesus, Buddha og Neptun. Til denne forestillingen venter hun datteren Sofie, et problemfylt skilsmissebarn. Det som hun ikke vet er at er Sofie har med seg kjæresten Khalil som er av palestinsk opprinnelse. Hans tilstedeværelse skaper et drama for Helene det neste døgnet.

Romanen veksler mellom 2011 og familiehistorien til familien Tholstrup bakover i tid. Thorvald blir en frihetskjemper under 2. verdenskrig som får konsekvenser for familien og ekteskapet. Deretter følger romanen tvillingene fra de er studenter til de stifter familie. En familie med mange hemmeligheter der løgn, fortielser, bortforklaringer og feighet er grunnlaget for de drama som utspilles.

Tidlig under lesingen av romanen tenkte jeg på det danske Tv-dramaet Krøniken; at den er skrevet med tanke på filmatisering.

Romanen er tidvis spennende. Men jeg synes den er ujevn og at hun ikke har utnyttet det potensialet som ligger der. Karakterene er noe overfladisk beskrevet. Mye er forutsigbart. Slutten som er valgt er jeg heller ikke "fornøyd" med.

Det er enkelte deler av handlingen jeg ikke forstår hvorfor er tatt med. Eksempler er vannlekkasjen og at Karen er døv. Det er ingenting med fortsettelsen som viser at dette har betydning. Da blir det for meg unødvendig fyllstoff. Andre hendelser mener jeg kunne vært utnyttet bedre, eksempel det at Thorvald «bollet» utenfor ekteskapet under krigen.

Noe blir patetisk, som rollebytte tvillingen foretar. At Leo, som ser for seg en karrierevei som ambassadør, ikke har mere intelligens og går med på det broren foreslår, blir usannsynlig. Konsekvensene blir en reinspikka såpe for meg.

Anmelderen i Dagbladet reagerer på lange setninger og gir et eksempel. Her er et eksempel som jeg fant:

«Men ellers var de naglet fast av ritualet, andektig måtte de høre på rektors tale og talen fra elevforeningen, det skulle deles ut priser for flid, for kameratskap, og legater, de skulle synge, motta eksamensbevis og ta rektor i hånden, og til slutt skulle de lykkeønskes av sine bevegede foreldre og søsken, og både Gerda og Thorvald var rørt til tårer, mens lillesøster Karen strålte av stolthet over de flinke storebrødrene som med nøyaktig samme snitt, rett under toppkarakterer, var blant de beste på kullet, morsomt nok bare overgått av Alice Friis.»

Dag Solstad og Kristian Klausen hadde frydet seg over slike setninger. Jeg synes ikke lange setninger er et godt litterært virkemiddel. Tvert imot.

Men for meg ble lange setninger ubetydelig sammenlignet med forfatterens i bruk av sammenligninger. Det var særlig etter at jeg var kommet halvveis og begynte å bli lei, at jeg oppdaget det store omfanget. Det gikk rett og slett sport i å lete etter dem. For meg gir sammenligningene hun har brukt romanen et skjær av komikk. 

Jeg kan love deg; det finnes mange flere enn jeg har opplistet nedenfor. Den andre er en dobbel-dekker. T o m norsk natur er brukt som virkemiddel. Legg merke til den med tornen i kjødet. Hva med den om å svømme i vannet; hvor ellers skal man svømme?

Her er litt å velge i dersom noen er ute etter kraftfulle bilder:

• ... og en ny norsk wagner-sopran, fregnet og fjellfrisk...
• Sånn er det, det har jeg akseptert, men jeg venner meg aldri til denne brutale formen for fagforeningsdiktert avbrutt samleie der store følelsesutladninger skjæres brutalt over som telefonledninger under gamle dagers bankran.
• ... like stor sjanse for at lidenskapen skulle blusse opp som det var å få en vannkjele i kok på en avslått kokeplate
• ... levde hvert sitt liv på prestegården med Karen som mellomleggspapir.
• ... så han nærmest svevde som en tivoliballong over byens tårn?
• ... som det var å få et barn til å spytte ute et sukkertøy bare for å se at det blir konfiskert.
• ... like uoverskuelig som å slippe atombomben. Moren ville utslettes.
• ... som en strandet i ørkenen higet etter en brønn.
• Også bruddet med Leif ble glemt, som man glemmer fakturaer i vinduskonvolutter mens rentene påløper.
• Var det en bekymring som lik tornene fra en bornholmsk bjørnebærbusk hadde sittet i kjødet helt siden de syklet hjem fra Ystad i øsende regnvær?
• Samtalen som før hadde løpt som en geitekilling over haugen, gikk nå tregt.
• ... noe han gjorde like helhjertet som en lærervikar som hadde satt seg på en tegnestift.
• ..., men latteren hadde dødd bort og blitt avløst av mer taushet, rullet ut i metervis.
• Men å skrive har vært like naturlig som å svømme i vannet, hun har aldri ansett det for å være noe.
• ... var det som det begynte å dryppe forløsende fra isblokken som følelsene hans lå innkapslet i.
• Og endelig skulle jeg, da jeg omsider nådde frem til generalprøven, opptre som et norsk fjellmassiv av ro som jeg etter beste evne forsøkte å spre over hele det sitrende ensemble. 

Det kan virke som om bruk av sammenligninger i denne form er typisk for henne, og at man må bære over med de skal man lese hennes bøker.  I denne anmeldelsen av Knud den store i Berlingske skriver anmelder:

«Ganske rystet er man, når man har læst færdig. Hanne-Vibeke Holst kan skrive så stærkt og ligefremt, blot kunne man ønske sig, at hun sparede på de sammenligninger, som er typiske for hende. »Prikkende var det, som en synål i fingerblommen«, »det eneste, han kan, er at trave op og ned ad gulvet, som en fange i en celle i timen før daggry«, »desperationen begynder at fyre op under ham, hyler snart som en jetmotor i fulde omdrejninger«. Den slags er der mange af, og de trætter lidt i en roman, der ellers kun kan betegnes som stor, stærk og gribende.»