Mapuche av Caryl Férey - innholdsrik og god - ingen "kosekrim"

Påskeferien starter med at jeg avslutter en krimbok:

Link til forlaget Aschehougs omtale av romanen.

Wow!, tør jeg dette var den første tanken min da jeg fikk spørsmål fra forlaget Aschehoug om jeg ville ha spenningsromanen Mapuche tilsendt. 

Jeg sa ja etter å ha grublet noen dager, og nå er den lest. Takk til forlaget for boken. Hadde jeg sagt nei, hadde jeg sannsynligvis gått glipp av en leseopplevelse jeg neppe vil glemme.

Romanen er skrevet av den franske forfatteren Caryl Férey og ble kåret til «årets beste krim» av bokmagasinet Lire. Romanen (523 sider) ble utgitt i 2012 og på norsk i 2014.

Det er definitivt ingen «kosekrim». Ingen Miss Marple og Poirot som lunter rundt i rosehager og andre koselige steder. Mapuche er som forlaget beskriver; «rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende.»

Noen av scenene i romanen er som å stikke nesen over tuten til salmiakkflaska - en kjenner behov for å trekke seg tilbake for å få igjen pusten. Jeg kan slutte meg til det Pål Gerhard Olsen skriver i sin anmeldelse (Aftenposten) bl a at romanen er

"en gnistrende fortalt hevnsaga som strekke seg fra slummen i Buenos Aires til de snødekte Andesfjellene, og så langt unna uforpliktende kosekrim ved peisen som det er mulig å komme."

Jeg fryktet bruken av vold som virkemiddel. Men i denne romanen klarer jeg fint å takle det fordi forfatteren fletter inn i romanen hva som er bakteppet: Argentinas brutale historie. Overgrep på Mapuche-folket og juntatiden. Behovet mange har for å legge lokk på det som skjedde. For mange andre å finne de ansvarlige for overgrepene. 

Med det er det ikke sagt at det kunne fungert like godt om man hadde valgt å kutte ned på de mest brutale beskrivelsene. Antydningens kunst kan være like virkningsfull. Scenen der Rubén ble skilt fra søsteren er et eksempel på dette. Den var mest brutal for meg å lese. Psykisk vold der man ved egen fantasi kan tenke hva som skjedde med søsteren etterpå. Da måtte jeg ha en lang pause fra boken...

Her er bilde av forfatteren - kilde Aschehoug.

Caryl  Férey (f.1967) er mest kjent for romanen Zulu der handlingen foregikk i Sør Afrika. For Zulu fikk han ti franske krimpriser. I dette intervjuet får han spørsmål om hva som er grunnlaget for hans interesse for Sør Amerika, og han svarer: 

«With the globalisation, the world has gone right-wing, and South America has done the other way around, by getting rid of dictatorships and the influence of the CIA. Argentina, so close to us (Westerners), has undergone the worst of all of them, and the worst crisis in our economic system. I’m passionate about that, as well as the fate of the natives, in this case Mapuche people.”

Forfatteren forteller at han jobbet med temaet i fire år. 

Hans innsikt og interesse for Argentinas historie kommer frem i romanen. Denne romanen er ikke blitt til ved at forfatteren har tatt x-antall karakterer, kastet de i luften med budskapet: «spre dere - veien blir til imens jeg skriver så ser vi hva som skjer!» Mapuche er gjennomarbeidet. Det skaper tillit til forfatterens produkt.

Vi befinner oss i Buenos Aires. Her bor hovedpersonene, Jana Wenchwn og Rubén Calderon. Jana er mapuche indianer. Hun har vonde opplevelser fra en tid da familien ble fordrevet, forfulgt og drept. Jana er billedhogger og har bl a måttet livnært seg ved prostitusjon. Det er slik hun er blitt kjent med transvestitten Paula. Når Paulas venn Luz blir funnet drept, og det korrupte politiet ikke viser interesse for drapet, kontakter Jana privatdetektiven Rubén.

Journalisten Rubéns livsoppgave etter å ha kommet levende, men traumatisk merket, fra juntaens fengsling, er ikke å fortelle om hva han opplevde. Eller hva som skjedde med faren og søsteren som ble drept av torturistene. Det klarer han ikke. Men han har startet et detektivbyrå:

«ikke for å finne de forsvunne- han viste bedre enn noen at de var blitt henrettet – men de ansvarlige.»

Det er nok av de som vil glemme og som har gode grunner for at ting skal glemmes:

«Rubén var tjue år da nederlaget i Falklandskrigen fremskyndet diktaturets fall. Bestemødrene på Mai-plassen og andre organisasjoner for ofrene kom med erstatningskrav for ugjerningene som ble begått i ‘Den nasjonale omorganiseringsprosessen’: Dette var perioden med de første rettssakene, som skulle vare i flere år. Men unntakslovene ble fulgt av amnestilover, og den første iveren av tretthet, hæren, politiet og de fleste av undertrykkerne slapp gjennom maskene i rettsapparatets nett. Bestemødrene var de eneste som prekte rettferdighet i den ørkenen der landets hukommelse smuldret opp.»

En av bestemødrene er moren til Rubén, Elena:

«Elena kjempet fordi et land uten sannhet var et land uten hukommelse. Minnet om ektemannen og datteren var bare en del av det store dramaet som forente hele det argentinske folket, ofte som bødler, passive som medløpere... Sannheten er som olje i vann. Til slutt kommer den til overflaten.»

Samtidig med at  Jana kontakter Rubén, kontaktes han for å hjelpe til å finne ut av forsvinningen til en kvinnelig fotograf, Maria, datteren til en rik forretningsmann. Rubén er verken stemt for å finne Maria eller Luz. Han jobber ikke med å lete etter transvestitter eller rikinger Men det viser seg at det er en sammenheng mellom drapet på Luz og Marias forsvinning som har en bakgrunn i juntaens regime. Som gjør at Rubén og Zana finner et fellesskap i å finne ut hva som ligger bak ugjerningene. Kompromissløse pga livserfaringen de bærer med seg. Det oppstår kjærlighet mellom dem som gjør at det blir mer å tape i jakten på bødlene og deres medhjelpere. De har mange motstandere som har alt å tjene på at sannheten ikke kommer frem. Personer langt oppe i maktapparatet. Men heldigvis noen støttespillere...

Ikke sjelden er det slik for meg at jeg går lei på slutten av en krimroman. Særlig når en bok er på 500 sider.  Det skjedde ikke med denne. Romanen holdt helt til siste side.

Romanen er innholdsrik. Å skumme gjennom Argentinas historie her på Wikipedia. ga meg en «flying start»...

Til slutt. Jeg forventer at jeg kan komme til å lese at noen benevner voldsscenene i denne romanen som spekulative. Håper i så fall at de begrunnes. Bruken av dette ordet skapte så mye undring i 2013 at jeg satte meg ned og skrev dette innlegget i oktober 2013:

Jeg har spekulert meg frem til at jeg ikke bør bruke (moteordet?) «spekulativt»