Odd Børretzen: Det norske folks bedrøvelige liv og historie - Den første nordmannen og den første påsketuren...

For meg som trekker et lettelsens sukk når våren gjør sin anmarsj, er det hvert år en like stor gåte hvorfor enkelte oppsøker vinteren i påsken. Men heldigvis har jeg Børretzens beste utgitt i 2000 i bokhylla. I Det norske folks bedrøvelige liv og historie, første gang utgitt i 1968, skriver han om Den første nordmannen.

Den første nordmannen for 10 000 år siden - før han satte etter isen:

Når breen begynte å smelte og det endelig begynte å bli et levelig klima, skulle man tro at Den første nordmann ville legge seg ned i sørhellingene på en bar flekk og la de velsignede stråler varme opp saftene. Men nei, Den først nordmann, stammens tulling, samler samme huslyene og raver avgårde i desperat jakt etter isen. Vassende og snublende i snøslapset.

Odd Børretzen trekker linjene til Den første nordmannen anno 1968 – her er han ved drosjeholdeplassen, Oslo østbanestasjon:

 Her er smakebiten:

«Fra slutten av September legger som kjent Vinteren seg som et lik-klede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre med blodskutte øyne og puster damp på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke. Isflakene damper ved utstikker B.

   Så kommer mars måned.

Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt grøtfrosset appelsinskall og hunde-urin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.

   Det er vår.

Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall? Tar vi på oss kulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?

   De vet selv hva vi gjør.

Vi, Den første Nordmannens barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsenåsen hvor vinteren til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.

  Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk. For 10 000 år siden.»

Flere smakebiter finner du vet å klikke på bildet nedenfor. Da kommer du til Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten: