Janne Teller
ble født i København. Hun har bodd og arbeidet mange steder i verden. Fra 1995
har hun vært forfatter på heltid.
Romanen Intet ble gitt ut i 2000. Det var forfatterens
store gjennombrudd og ble en stor suksess i Danmark og Tyskland, og i Danmark fikk
den Kulturministeriets Barnebokpris i 2001. I Norge er det forlaget Bazar som
har gitt den ut under tittelen Ingenting.
VG ga den terningkast seks og skrev iflg bokens omslag:
«En bok
ingen ung leser vil glemme. Den er viktig, meget sterk i sine virkemidler og rett
ut sagt uavskyelig og fengslende å lese.»
Ingenting
er på 141 sider og er i et lite format. Jeg leste den i løpet av noen timer i
ettermiddag. Dette er etter min mening ingen barnebok. Men en bok som passer
godt for tenåringer. Og slik jeg ser det; som grunnlag for diskusjon. På bokomslaget fremgår at en anmeldelse er at boken er en allegori (Iflg Wikipedia:Tale, skrift eller bildefremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk. En kjede av symboler som tilsammen danner en liten fortelling.)
I begynnelsen
tenkte jeg; terningkast seks. Hmmm. Men etter hvert ble jeg mer og mer
facinert av handlingen.
I syvende
klasse på Tæring skole går Agnes som er fortellerstemmen. Andre uka i august reiser
klassekameraten Pierre Anthon seg og sier:
« Det er
ingenting som betyr noe. Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre
noe. Det har jeg nettopp funnet ut»
Så pakker
han sammen, nikker adjø til klassen og forlater klasserommet uten å lukke døra.
Og etter dette finner klassen han i et plommetre der han bor. Det sitter han og
kaster plommer på dem når de går forbi og roper til dem påstander om at alt er
likegyldig, alt er et stort skuespill og snart er alle døde og glemt og
ingenting.
«Vi hadde
nettopp begynt i sjuende klasse, og vi var alle sammen så moderne og kyndige i
livet og verden at vi godt visste at alt dreide seg om mer om hvordan noe tok
seg ut enn hvordan det var. Uansett var det viktigste å bli til noe som så ut
som noe.»
Den første
tanken min var at her møter jeg igjen et element fra eventyret Keiserens nye
klær av H.C. Andersen. Den lille gutten som tør å si at keiseren er splitter naken.
Igjen sier jeg fordi jeg veldig ofte tenker på eventyret i ulike sammenhenger. Men
etter hvert som jeg leser videre, tenker jeg; Pierre Anthon er en ekte
gledesdreper. Pessimist.
Agnes ; for
selv om det å bli til «noe» stod vagt og uklart for de andre;
«var det
iallfall ikke å sitte i et plommetre å kaste plommer ned på gate. Pierre Anthon
skulle ikke tro han kunne innbille seg noe annet. «
Etter å ha
forsøkt å true og steine han til «fornuft», begynner de å bygge opp «haugen av
betydning». Denne skal de etterpå vise Pierre Anthon. Hver og en skal legge noe
som har betydning i haugen. En annen skal bestemme hva.
«Vi skulle
ha stanset allerede før det kom så langt. Nå var det på en eller annen måte for
sent, selv om jeg gjorde det jeg kunne. «
Gerda
flirer når Laura bestemmer at Agnes må legge de grønne sandalene sine hun liker
så godt i haugen. Nå bestemmer Agnes at
det skal Gerda ha igjen for; hun bestemmer at buret med Gerda’s hamster
Oscarlille skal i haugen. Og nå begynner det å ta av. For nå kommer hevntankene
for alvor inn.
Hvordan
dette ender? Les den. Anbefales. En tankevekkende
bok. Også for oss "voksne".
