Ingenting ( Intet) av Janne Teller.

Janne Teller ble født i København. Hun har bodd og arbeidet mange steder i verden. Fra 1995 har hun vært forfatter på heltid.

Romanen Intet ble gitt ut i 2000. Det var forfatterens store gjennombrudd og ble en stor suksess i Danmark og Tyskland, og i Danmark fikk den Kulturministeriets Barnebokpris i 2001. I Norge er det forlaget Bazar som har gitt den ut under tittelen Ingenting.

Jeg vant romanen Ingenting ved å gratulere Geir Tangen som har bloggen Bokbloggeir med dagen i kommentarfeltet på hans innlegg Boken på vent: Fra deg til meg.

VG ga den terningkast seks og  skrev iflg bokens omslag:

«En bok ingen ung leser vil glemme. Den er viktig, meget sterk i sine virkemidler og rett ut sagt uavskyelig og fengslende å lese.»

Ingenting er på 141 sider og er i et lite format. Jeg leste den i løpet av noen timer i ettermiddag. Dette er etter min mening ingen barnebok. Men en bok som passer godt for tenåringer. Og slik jeg ser det; som grunnlag for diskusjon.

På bokomslaget fremgår at en anmeldelse er at boken er en allegori (Iflg Wikipedia:Tale, skrift eller bildefremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk.  En kjede av symboler som tilsammen danner en liten fortelling.)

I begynnelsen tenkte jeg; terningkast seks. Hmmm. Men etter hvert ble jeg mer og mer facinert av handlingen.

I syvende klasse på Tæring skole går Agnes som er fortellerstemmen. Andre uka i august reiser klassekameraten Pierre Anthon seg og sier:

« Det er ingenting som betyr noe. Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe. Det har jeg nettopp funnet ut»

Så pakker han sammen, nikker adjø til klassen og forlater klasserommet uten å lukke døra. Og etter dette finner klassen han i et plommetre der han bor. Det sitter han og kaster plommer på dem når de går forbi og roper til dem påstander om at alt er likegyldig, alt er et stort skuespill og snart er alle døde og glemt og ingenting.

«Vi hadde nettopp begynt i sjuende klasse, og vi var alle sammen så moderne og kyndige i livet og verden at vi godt visste at alt dreide seg om mer om hvordan noe tok seg ut enn hvordan det var. Uansett var det viktigste å bli til noe som så ut som noe.»

Den første tanken min var at her møter jeg igjen et element fra eventyret Keiserens nye klær av H.C. Andersen. Den lille gutten som tør å si at keiseren er splitter naken. Igjen sier jeg fordi jeg veldig ofte tenker på eventyret i ulike sammenhenger. Men etter hvert som jeg leser videre, tenker jeg; Pierre Anthon er en ekte gledesdreper. Pessimist.

Agnes ; for selv om det å bli til «noe» stod vagt og uklart for de andre;

«var det iallfall ikke å sitte i et plommetre å kaste plommer ned på gate. Pierre Anthon skulle ikke tro han kunne innbille seg noe annet. «

Etter å ha forsøkt å true og steine han til «fornuft», begynner de å bygge opp «haugen av betydning». Denne skal de etterpå vise Pierre Anthon. Hver og en skal legge noe som har betydning i haugen. En annen skal bestemme hva.

«Vi skulle ha stanset allerede før det kom så langt. Nå var det på en eller annen måte for sent, selv om jeg gjorde det jeg kunne. «

Gerda flirer når Laura bestemmer at Agnes må legge de grønne sandalene sine hun liker så godt  i haugen. Nå bestemmer Agnes at det skal Gerda ha igjen for; hun bestemmer at buret med Gerda’s hamster Oscarlille skal i haugen. Og nå begynner det å ta av. For nå kommer hevntankene for alvor inn.

Hvordan dette ender?  Les den. Anbefales. En tankevekkende bok. Også for oss "voksne".