Men nå er den lest og årsaken er innlegget
til Annette om romanen i mars i år. Det
er vanskelig å beskrive inntrykket etter å ha lest denne spesielle, men for meg gode
romanen.
Det er vel ikke uten grunn
at jeg har vært i et landskap med en farge som bokomslaget. Ikke svart selv om
det er døden som forteller. Men brunt og støvete. Døden er sliten. Først har
han hatt det travelt med å ta seg av alle fortapte sjeler etter Stalins
herjinger. Og nå er det Hitler og hans krig som er oppdragsgiver.
Historien med boktyven
starter i 1939. Det starter med at døden må ta med seg sjelen til Werner,
broren til Liesel Meminger. Liesel er ni år. Faren, kommunisten, er sendt i konsentrasjonsleir. Moren skal
etterhvert følge han. Liesel er på vei til München sammen med moren og broren. De skal plasseres i fosterhjem. Broren dør på
toget og de går av toget for å få han gravlagt. På kirkegården finner Liesel
boken «Graverens håndbok» i snøen. Den lurer hun med seg og der starter hennes «karriere»
som boktyv.
Liesel plasseres hos
fosterforeldrene i utkanten av München, Himmelgaten i forstaden Molching. Ikke
mye himmel å spore tar man i betraktning fostermoren Rosa Hubermann med åpningsreplikken»;
«hva er det du glaner på, rasshøl. Som kaller de fleste Saumensch (purke). Og
andre gloser. Men Hans Hubermann er av et annet kaliber og får Liesels tillit.
Rosa vil at Liesel skal
kalle dem mamma og pappa. Og det viser seg at bak det brutale språket og til
tross for det faktum at hun også slår Liesel med treøser iblant, har hun et
godt hjerte. Dette viser seg når Max Vandenburg som er jøde banker på og håper
å få beskyttelse. Etter hvert blir Liesel glad i Rosa. Og motsatt.
Det at Hans hjelper Liesel
å lære å lese blir hennes største lyspunkt i tilværerelsen. En tilværelse som er
preget av savn etter familien, angst, skitt og sult. Maten er utvannet ertesuppe, poteter og brød. Angst som
oppstår pga nazismen og dens nærmeste
støttespillere. Som bl a har bestemt at Liesel skal delta i
Hitlerjugend. Og at Hans ikke får være med i nazipartiet pga at han har utført arbeid
for jøder. Og når han ikke har partimedlemskap får han ikke arbeid. Men Liesel
klarer å komme seg gjennom en brutal tilværelse ved hjelp av fosterforeldrene,
Max og vennen Rudy. Men hvordan går det med de som bor i Himmelgaten? Les boken
er svaret jeg kan gi.
For meg har det å lese
denne boken vært en spesiell opplevelse. Til tider har det det vært krevende. Men jeg er glad for at jeg har lest den. Som Anette
skriver, denne boken glemmer en ikke med det første. Og jeg vil også be deg
lese dette innlegget i Dagbladet fra 2007; Sterke saker- boken
er en litterær genistrek.
Max Vanderburg lager en
bok til Liesel, Ordristeren – en liten samling
med tanker til Liesel Meminger. Jeg synes det passer fint med å avslutte
med et sitat fra boken til Max. Etter sitatet er det et bilde jeg knipset da
jeg satt ute på verandaen i går og leste før regnet kom. Grunnen var at jeg satt der og tenkte; så menneskene i krigsårene som levde i en så brutal tilværelse, en blå himmel med svaler som jeg så…..
I boken skriver Max om hvordan
Hitler (den unge mannen) kom på tanken at han skulle bruke ord for å få hele
verden til å bli hans. Det var da han så en mor snakke med sin lille sønn. Først
strengt slik at gutten begynte å gråte. Deretter uhyre vennlig slik at han roet
seg og til og med smilte.;
«Den unge mannen stormet bort til kvinnen og omfavnet henne. «Ord!» sa
han med et glis, «Hva?». Men det kom ikke noe svar han var allerede vekk.
Jo da, der Führer bestemte
seg for å herske over verden med ord. «Jeg skal aldri avfyre et skudd»,
besluttet han. «Det trenger jeg ikke.». Men han forhastet seg ikke. La oss i
det minste gi han såpass. Han var overhodet ikke dum. Den første planen hans
gikk ut på å plante ordene i så mange områder av hjemlandet som mulig.
Han plantet dem dag og natt,
og han dyrket dem. Han så at de vokste, og til slutt hadde store skoger av ord
reist seg over hele Tyskland….. det var en nasjon av sådde tanker.
Mens ORDENE vokste, plantet den
unge Führer også frø for å skape symboler, og også disse
var på god vei til å stå i full blomst. Når var tiden inne. Der Führer var
klar. …………«
