Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren – et gjensyn

 

                                                                         Privat foto

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Jeg tenker ofte på på hvem jeg hadde vært uten lesegleden jeg har hatt siden jeg lærte å lese. Hva var det med boken Vi på Saltkråkan som traff meg slik at jeg leste den om og om igjen. Jeg gråt like mye hver gang jeg leste at Båtsmann står i fare for å bli avlivet, og ble like glad når det ble oppdaget at det var reven som var synderen. Like lykkelig var jeg da Melker fikk kjøpt Snekkergården. Det var nok noe gjenkjennelse i boken, men mest muligheten til å forsvinne inn i en verden som var lysere enn min egen barndom var.

Filmatiseringen er flott, men boken er hakket bedre. Og selv om jeg var og er like glad i dyr som Pelle, er det ingen tvil: historien hadde ikke vært den samme for meg uten Tjorven og Melker, som her der Melker konstruerer en vannrenne for å lette på vannbæringen:

«Mellom Melker og Tjorven hadde det utviklet seg et eget vennskap, slik det av og til kan oppstå mellom et barn og et voksent menneske, et vennskap mellom to jevnbyrdige som er helt oppriktige mot hverandre og har samme rett til å si hva de mener. Melker hadde tilstrekkelig av barn i seg, og Tjorven tilstrekkelig av noe annet, ikke akkurat voksent, men en underlig indre styrke som gjorde at de virkelig kunne omgås som jevnbyrdige. Tjorven serverte Melker bitrere sannheter enn noen annen, og han kunne nok fare sammen og få lyst til å gi henne en ordentlig advarsel av og til, men han skjønte snart at slikt var bortkastet på Tjorven. Hun var som hun var og sa det hun mente uten dikkedarer. Som regel var hun jo bare snill og hjertelig, for hun var glad i onkel Melker. Han forklarte henne for en god idé det var med den renna. Heretter skulle Malin få vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får mor også, sa Tjorven. — Hun får også vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får hun da slett ikke, sa Melker.

 Jo, sa Tjorven, — far bærer det inn for henne.

Da lo Melker overlegent. Dette var noe helt annet, og han hadde tenkt det ut som en hyggelig liten overraskelse for Malin, sa han.

Tjorven så alvorlig på ham.

 Og så for at du skal slippe å bære så mye, ikke sant?

Det svarte ikke Melker på.

Nå står du her ved bøtta, forklarte han Tjorven, — og så roper du når vannet kommer. Og når bøtta er full, da roper du også, forstått?

Ja, for jeg er ikke dum, sa Tjorven.»

Var det idyllen i boken som møtte meg en julimorran jeg syklet til butikken etter at jeg var flyttet hit jeg bor; og tenkte; dette er sommerparadis. Et er sikkert; jeg ønsket meg veldig en hund som barn. Som Pelle så fikk jeg en, men ikke før jeg var tenåring; en cocker spaniel som jeg fikk av en fetter. Det var helt klart den lykkeligste dagen i mitt liv til da.

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

«Helt lykkelig er jeg nok bare når jeg skriver, jeg mener ikke i en spesiell skriveperiode, men bare akkurat i de øyeblikkene jeg virkelig skriver.»

Sitatet over er fra et brev Astrid Lindgren skrev i 1958. Hun levde mange år etter dette.

Det eneste jeg misunner svenskene, er at de kan skryte på seg en forfatter som Astrid Lindgren. Som har etterlatt seg så mange gode tidløse bøker for barn. Bøker som er filmatisert med god kvalitet. Jeg kjente hvor mye bøkene hun skrev har betydd for meg imens jeg leste biografien skrevet av Jens Andersen. En god del av det jeg leste om var kjent, men mye var ukjent. I tillegg vil en biografi som denne gå dypere enn et TV program og nyhetsartikler gjør. På slutten av livet ble Astrid Lindgrens samfunnsengasjement fremtredende.

Forlaget beskriver biografien slik:

«Jeg bare lever i vei og synes at man skal behandle hver dag som om den var den eneste man har», sa Astrid Lindgren.

Hun var 94 år da hun døde i 2002.

Ordene «Denne dagen, et liv» møtte hun første gang som ung, opprørsk jente i 1925. Ordene fulgte henne som et mantra gjennom livet, i kjærligheten og i kunsten, som en ledetråd i menneskets uforskammet korte liv: Grip det, nyt det, bruk det!

Den kunsten kunne Astrid Lindgren, enten hun befant seg i naturen, forsvant dypt inn i en skriveprosess, lekte heks med de yngste slektningene, kjempet for barnebokens status og for barn og unges rettigheter, eller da hun på sine eldre dager trådte fram som miljøaktivist, fredsforkjemper og filantrop.

Denne dagen, et liv er en Astrid Lindgren-biografi som forteller en ny historie. Den går bak forfatterskapets fasade og skildrer forfatterens tanker og handlinger, kamper, nederlag og seire, drømmer og depresjoner.

Boka bygger på et vell av hittil upubliserte brev, dagbøker og fotografier samt halvannet års samtaler med Astrid Lindgrens datter, Karin Nyman, som på nært hold fulgte sin berømte mors karriere og splittede forhold til berømmelse, rikdom, ensomhet, makt — og menn.»

 

Astrid Lindgren ble født i 1907. Et langt og innholdsrikt liv kan vi lese om i biografien. Et intelligent menneske med stort engasjement. Astrid Lindgrens liv var ingen dans på roser. Men oppveksten på gården Näs i Vimmerby i Småland la grunnlaget for at Astrid taklet utfordringene i livet. De fleste har fått med seg hvordan karakteren Pippi ble født, en skikkelse hun fant opp for barna sine. Men jeg tenker at hun hadde Pippi i seg langt tidligere. Astrid var ikke redd for å skille seg ut:

«Det var i 1924 at Astrid Lindgren (f. Ericsson) – ennå ikke fylt 17 år- kastet seg ut i et ungdomsopprør som vakte oppsikt i Vimmerby.»

Astrid Lindgren begynte å gå med det som på denne tiden var manneklær: lange bukser, jakke, slips sammen med hatt og caps. Men i tillegg til den gutteaktige stilen klippet hun av seg håret:

«Det var omtrent 3 500 innbyggere i Vimmerby, og jeg var den første i byen som klippet av meg håret. Det hendte at folk jeg møtte på gata, kom bort til meg og ba meg om å ta av hatten og vise dem det kortklipte hodet mitt.

Det var omtrent samtidig med at Victor Margueritte, en fransk forfatter, ga ut boken La Garçonne, ei veldig sjokkerende bok som ble en verdenssuksess. Jeg tror alle jenter i hele verden prøvde å likne på La Garçonne, i hvert fall gjorde jeg det.»

Det var starten på et opprør som ikke ble godt mottatt av moren Hanna. Men Astrid fulgte opp; i 1923 ble hun journalistelev i Wimmerby Tidning. I 1926 ble hun alenemor etter å ha født sønnen Lasse i Danmark der han ble i tre år hos fosterforeldre, imens Astrid reiste hjem til Sverige for å bygge opp livet sitt. Alvoret var kommet med full styrke inn i livet til Astrid og den paradisiske barndommen som hun til stadig kom tilbake til i sine bøker, var definitivt over. Årene uten Lasse var tunge år, og det var ikke mange som kjente til hennes situasjon. Hun hadde også selvmordstanker på denne tiden. Fra boken Astrid från Vimmerby (1998) om hvor stor skandale det var å få barn utenfor ekteskap:

«I dag har vi svårt att helt inse vilken social katastrof det var på den tiden att bli med barn utan att vara gift. Astrid Lindgren själv säger att skandalen i Vimmerby var större än när Gustav Vasa drog in stadsrättigheterna.”

Det ordnet seg for Astrid etter noen år. Heldigvis. Dette og mye mer kan det leses om i biografien utgitt i Sverige i 2014 og på norsk i 2015. Jeg har kjøpt utgaven jeg har lest i år, og er glad jeg kan sette den inn i bokhylla sammen med andre bøker av og om Astrid Lindgren. En god biografi slik den skal være: med mange bilder som er plassert der de passer naturlig inn i teksten.

 

Astrid Lindgren: Idas Sommarvisa; Jag Gör Så Att Blommorna Blommar / Magnoliaen jeg plantet i 2015 skuffer ikke

Privat foto

Det er helg og pinse, og fire fridager i sammenheng. Uten å måtte dra «ferie og fleksitid-kortet». Etter det er det sommertid på jobben, en time kortere arbeidstid. Det er vår og nesten sommer. Det kan ikke bli bedre. 

Astrid Lindgren har skrevet Idas Sommarvisa: Jag Gör Så Att Blommorna Blommar som begynner slik – videoen som er er fra filmen om Emil i Lønneberget til slutt:

Du ska inte tro det blir sommar

Ifall inte nån sätter fart

På sommarn och gör lite somrigt

Då kommer blommorna snart

Jag gör så att blommorna blommar

Jag gör hela kohagen grön

Och nu så har sommaren kommit

För jag har just tagit bort snön...

Jeg har tidligere skrevet om at 2016 skal bli det året hagen min skal ha mer fokus. Jeg har holdt løftet mitt frem til nå. Hagearbeid har tatt noe av tiden jeg har til å lese. Helt greit, det går til et godt formål. 

Magnoliaen jeg kjøpte forrige år har jeg skrevet om i et innlegg tidligere:

Anneli Drecker/Arvid Hanssen: Little Tree - Prakt Magnolia Galaxy

Øverst på bildet viser hvordan den var for ca en uke siden. Et bilde til:

Privat foto

Fortsatt blomstrer magnoliaen og nå kommer det blader på den. Jeg krysser alt jeg har for at dette fortsetter. Mitt neste prosjekt er å plante en klematis ved siden av som kan klatre og blomstrer når magnoliaen er avblomstret. Jeg har også kjøpt en blåregn for første gang, og jeg er selvsagt spent på hvordan det går.

Ida og Emil – sommeren kan bare komme og måtte den bli varm og god og varme frosne sjeler:

Biografi om Astrid Lindgren av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato

Astrid Lindgren kom inn i hjertet mitt i barndommen og der har hun vært siden. Først med bøkene hun skrev, og etterhvert ved å lese om henne. Derfor var biografien Astrid Lindgren av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato et must for meg. I tillegg er den en av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse. 

Målgruppen for biografien er først og fremst barn. Men jeg kan anbefale den også for voksne. Den er i et relativt stort format. Ikke så mye tekst, men det vesentlige som er viktig å få med seg om Astrid Lindgren. I tillegg er det Lisa Aisatos vakre illustrasjoner. 

Et av kapitlene, eller hva man skal si, er «Lek og lek og lek – og enda mer lek», her kommer først et bilde med et sitat av Astrid Lindgren og så kommer teksten.

Sitatet er:

«Vi lekte bestandig morgen, middag og kveld akkurat som barna i Bakkebygrenda-bøkene. Det er sant det om står der.»

Under «Elsker å skrive» står det at Astrid Lindgren syntes det var viktige at bøkene hennes hadde fine bilder. Jeg er overbevist om at hun hadde likt biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato, både innhold, form og bilder. Jeg likte den veldig godt. Jeg måtte sitte og tenke lenge etter hver faktabit, det var overhodet ikke en bok jeg føk gjennom.

Biografien utgitt i 2015, er på 112 sider og er den første boken jeg har lest av de fire som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse. Det fortjener den, virkelig. Jeg har lånt boken av biblioteket, men vurderer sterkt å kjøpe den.

Link til forlaget Cappelen Damm som har utgitt boken der du kan bla i den, og som beskriver den slik:

«En gjennomillustrert biografi som på en inspirerende måte gir barn kunnskap om personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunnsmennesket og medmennesket Astrid Lindgren. Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og magiske illustrasjoner blir vi kjent med en av verdens aller største barnebokforfattere.»

Vår i Bakkebygrenda av Astrid Lindgren med tegninger av Ilon Wikland

Det er vår. Ihvertfall her jeg bor. Nå er det bare sola som mangler. Men den skal komme i neste uke jf YR.

I boken til Astrid Lindgren er det vår i Bakkebygrenda. En koselig barnebok.  Ser at den nå er til salgs gjennom Bokklubben for 79,-. Som jeg kjøpte og leste til datteren min da hun var liten. En bok som bringer frem minner.

For i boken blir vi kjent med det morløse lammet Pontus - kopplam som mange kaller slike lam. 

«En morgen ble en merkedag. Jeg fikk et lam av far, så jeg kunne ha det som mitt eget. For det lammet hadde ikke noen mor. Jeg skulle være mor for det i stedet.»

Flaskelam kalte vi slike lam da jeg vokste opp i Finnmark. Som enten var morløs eller moren ikke ville vite av, og som måtte fores med flaske.

En sommer hadde vi to flaskelam. Knoll og Tott kalte vi dem. Fordi de var tvillinger ble de ikke så tamme som flaskelam som er alene. De hadde selskap i hverandre.

Samme sommer fikk vi en sommergjest. Flaskelammet Dilten. Som bodde hos oss i mange uker imens eierne var på ferie. Jeg fikk ansvar for Dilten. Det ble hunden jeg aldri fikk og som jeg alltid savnet. Den gang var vi unger ute på farten hele dagen. Dilten «diltet» etter oss overalt.

Gode minner. Men også litt triste minner. For en sommer tar slutt, og da måtte Dilten flytte hjem. Dilten ville ikke flytte hjem. Jeg ville ikke levere han tilbake. Tårene rant som elver – jeg husker dagen som det var i går...

Her er et bilde fra en lykkelig sommerdag sammen med Dilten. 

Dina brev lägger jag under madrassen - den uredigerte brevvekslingen mellom Sara Schwardt och Astrid Lindgren

Har akkurat lest siste side av en bok som jeg har kjøpt, og som er utgitt på svensk på Salikon Forlag i 2012. Ganske enkelt en utrolig historie fra virkeligheten. 

Boken er på 200 sider og inneholder den uredigerte brevvekslingen mellom Astrid Lindgren (f. 1907 og d. i 2002) og Sara Schwardt (f.1958) i årene 1971 - 2002.  Som startet da Sara var 12 år og Astrid var over 50 år.

Jeg ble tipset om boken ved å lese et innlegg på bloggen til Ingerun, Boktjuven i et innlegg på En smakebit på søndag.

I innlegget En smakebit fra boken Astrid från Vimmerby skriver jeg om mitt forhold til Astrid Lindgrens forfatterskap. Etter å lest brevvekslingen har respekten blitt enda større.

Brevene starter med et brev Sara skriver til Astrid. Først presenterer hun seg og så kommer det:

«Jag ska bli skådespelarske. Inte bare som jag tror. Jag tycker du skriver jättebra. Men varför var det tvungent at göra film av Pippi og Karlsson på taket? Och nu Emil. «

Sara forteller til Astrid at hun ville prøvefilme som Pippi, men det fikk hun ikke. Hun er ikke nådig hva angår hvor dårlig hun synes skuespillerprestasjonene i filmene er. Ikke det at Inger Nilson var direkte dårlig, men hun ble ikke som Pippi i boken. Men Tommy og Annika de spilte «urdåligt».

Etterhvert  forteller hun at hun ønsker rollen som Fideli i filmatiseringen av Den vita stenen av Gunnel Linde og hvorfor. Og her får vi det første inntrykket av at Sara ikke har det bra: 

«Men får  rollen, Ja, da skulle vara det underbaraste som kunne hända. Ingen skulle vara elak og reta mej mer.»

Sara ber Astrid Lindgren bruke sin innflytelse i denne prosessen. De av oss som har sett filmen og ser bildet av Sara, vet at den rollen fikk hun ikke.

Svarbrevet fra Astrid der hun uttrykte sinne over det Sara skrev om skuespillerne, rev Sara i stykker og kastet i do. Det får vi derfor ikke lese. Men Sara skriver tilbake og ber så pent om unnskyldning og forklarer seg: 

”Nu när jag var så jävelens dum att jag skrev till dej om den där dumma saken får jag skylla mej själv att du tycker jag är dum.

Brevet skrev jag just vid et tilfälle då jag va på dåligt humör och arg på allting. Och så blev det som det blev, jag bredde på en massa, övedrev allting. Jag va tokigt helt enkelt. Nu angrar jag vad jag skrev, du blev kanskje mycket ledsen. Förlåt»»

Astrid tilgir Sara og skriver tilbake som starter slik:

«Kära Sara Ljungekrantz, gud vet hur länge ett brev från dig har legat här obesvarat, hemskt länge, tror jag, och antligen har du själv glömt det vi det här legat. Det var et riktigt interessant brev där du vänder ut och in på dig själv for at ha ‘skrivit dumt’’ til mig, nej det var inte dumt och du är inte dum – kanskje skrev jag nogot till dig som gjorde dig ledsen, jag minns inte så noga, men det var i varje fall inte min avsigt. Voj. Voj, Voj, vi skriver alla ibland saker som vi inte menar!...»

Og slik fortsatter brevvekslingen. Helt utrolig å lese. 

Jeg opplever en verdighet i brevene Astrid Lindgren sendte til Sara. Dette er brev mellom venner. Som aldri møtte hverandre. For en flott unge denne Sara må ha vært! Men som alle unger med problemer er det vanskelig for dem selv å forstå. Det var der Astrid var og med sine brev kunne gi støtte i en vanskelige barndomstid for Sara. Uten å være påtrengende og belærende. Jeg har stilt meg spørsmål underveis; hvordan hadde det gått med Sara dersom hun ikke hadde brevvekslet med Astrid Lindgren. Men for all del, dette er ingen trist bok å lese. 

Her er et bilde av Sara jeg fant på nettet:

Jeg kan etter å ha lest boken ikke se en eneste betenkelighet mot å utgi denne boken. Vi som er i fan-skaren til Astrid Lindgren blir ikke mindre fan av å lese den. Tvert imot. Sara er nå voksen og moren har gitt sin tillatelse til at de kunne  utgis.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om boken. Men jeg tror det aller beste jeg kan si er les den og les den på svensk! Det er som å høre stemmen til Astrid Lindgren slik vi hører henne i filmene og lydbøkene jeg kjøpte da vi var i Astrid Lindgren- parken for en del år siden. 

OBS! oppdaget 3. januar 2015 at den er oversatt til norsk - krysser fingrene for at det er en god oversettelse!

Vil du vite mer om boken, les dette intervjuet med Sara i anledning utgivelsen. Det forteller det meste du bør vite om den:  Sara Schwardt och Astrid Lindgren

  

Boken på vent: "Dina brev lägger jag under madrassen"

Boken med brevvekslingen mellom Astrid Lindgren & Sara Schwardt i årene 1971 – 2002 er den boken som ligger på vent som jeg gleder meg mest til å lese.

Vil du lese om andres bøker på vent klikker du på bildet som kommer her:

I innlegget  En smakebit fra boken Astrid från Vimmerby skriver jeg om hvordan jeg fikk vite om denne boken:

Et utdrag fra denne artikkelen i svd.se der Sara forteller om sin oppvekst som ikke var enkel og betydningen av brevvekslingen:

"Det är den 15 april 1971 och i Ulricehamn sitter 12-åriga Sara Ljungcrantz och skriver brevet som hon inleder med ”Vill du göra mig LYCKLIG?” Egentligen är det mer en bön än en fråga. För hon måste ju, det är helt nödvändigt, få rollen som Fideli i den planerade filmversionen av barnboken Den vita stenen. Snabbt skickar hon iväg brevet, adressen hittade hon i en Kamratposten: Astrid Lindgren Dalagatan 46 113 24 Stockholm.
Jo, visst vet hon att det är Gunnel Linde som skrivit historien.
- Men jag tänkte att Astrid som ändå var världsberömd måste känna Gunnel och kunna tipsa om mig.    

Genom åren skrev de mer än 80 brev till varandra, Astrid Lindgren och Sara Ljungcrantz. Under de åren hann Sara bli vuxen, gifta sig och få tre barn medan Astrid Lindgren skrev Bröderna Lejonhjärta och Ronja Rövardotter, bland mycket annat. Nu finns deras brevväxling samlad i boken ”Dina brev lägger jag under madrassen” – med undantag av det första brevet som Astrid skickade.

- Det rev jag sönder och spolade ner på toaletten. Eftersom hon blev så arg på mig. Jag var ju inte diplomatisk precis:

”Sedan tycker jag att de som spelade Tommy och Annika, spelade urdåligt. Det märktes att de var malliga. Varför hade de moderna kläder? Jag ville att Annika skulle ha spetsklänning och flätor. Nu till Karlsson på taket. Visserligen har jag (som tur är) aldrig sett hela teatern. Bara stumpar i TV. Men dåligare skådespelare ser man sällan /…/”

En smakebit fra boken Astrid från Vimmerby

I dag kommer min smakebit fra en bok om min favorittforfatter. Det er ingen over og kommer aldri til å bli det.

Du finner flere smakebiter som er knyttet til Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten ved å klikke på bildet som kommer nå:

Det som inspirerte meg til dette innlegget var et innlegg på bloggen Boktjuven. I forrige ukes En smakebit på søndag hadde Ingerun et innlegg om boken  Dina brev lägger jag under madrassen  Brevväxling mellan Astrid Lindgren och Sara Schwardt Boken Ingerun ga en smakebit fra er nå innkjøpt og står i bokhylla og venter på å bli lest. Smakebiten kommer ikke fra den nyinnkjøpte boken, men denne:

For meg har forfatterskapet til Astrid Lindgren betydd veldig, veldig mye. Ikke minst for min interesse for bøker. Som barn leste jeg bøkene hennes om og om igjen. Men jeg eide ingen, lånte de på biblioteket. Husker spesielt boken Vi på Saltkråkan. Jeg gråt like mye hver gang det var fare for at Båtsmann måtte avlives selv om jeg var klar over at det ville gå bra til slutt. Og jeg var tilsvarende like lykkelig når man fant ut at reven var synderen. Og slutten, når Pelle får kjøpt Snekkergården av Fru Sjøblom og alt går bra. For en lykke å lese! Hver gang! 

Men nå er de fleste av hennes bøker, filmer og lydbøker, der hun leser fra sin bøker, innkjøpt. For min datter var det en periode Pippi fra morgen til kveld. Vi måtte bare reise til Astrid Lindgrens värld. Og det var der jeg kjøpte boken Astrid från Vimmerby.

En liten perle av en bok på 60 sider. Masse bilder fra familiens private fotoalbum. Og bak på boken står det at man ikke behøver å vite så mye om Astrid Lindgren for å elske hennes bøker. På andre siden at det er det fengslende å oppdage hvor hun hentet sin inspirasjon, hvor nært liv og verk ofte ligger.

Etter smakebiten er et bilde fra parken og av huset i Småland der filmene om Emil ble innspilt som vi var innom på hjemturen.

Fra bokens forord – jeg synes det er så fint og gjelder ikke for bare denne boken:  

"Varifrån hämtar en konstnär sin inspiration och

sina motiv? Varifrån kommer skaparfÖrmågan?

Eller som Astrid Lindgren mer respektlÖst uttrycker

det: "Var kommer påhitten ifrån?"

Det ar en fråga som fascinerar alla oss som inte

själva diktar, malar eller skapar musik. Vi inbillar

oss gärna att konstnarens liv är så mycket mer

spännande, så mycket rikare än våra egna. Men

det är inte den yttre dramatiken som formar konstnären

utan formågan att känna och uppleva, att

kunna se det allmängiltiga i den egna upplevelsen

och att använda fragment ur sitt eget liv som utgangspunkt

for skapandet.

Astrid Lindgren har den stora gåvan att använda

minnen från sin egen barndom och omvandla

dem till Barndomen med stort B - B som i Bullerbyn.

Själv säger hon: "Alla barndomar är märkvärdiga,

det kan utspelas en lika fantastisk barndom

i en forÖrt till Stockholm just som min var i

Småland, det beror helt på hur man upplever

den."

All akta litteratur lever sitt liv oberoende av sin

skapare. En bok kan läsas och njutas utan att man

vet ett dugg om manniskan som skrev den. Men

ibland Öppnas nya portar om man vet något om

forfattarens liv. Och ibland fängslas man så av

verket att man blir nyfiken på människan bakom.

Så är det med Astrid Lindgren.»