27. aug. 2020

Frøken Island (Ungfrú Ísland) av Auður Ava Ólafsdóttir – kunne likt å få denne historien på film

 

«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»

Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:

«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. Kunne likt at den hadde blitt filmatisert. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger. 




Jeg har kjøpt boken utgitt på forlaget Pax som beskriver den slik:

«Året er 1963. Island har 177 000 innbyggere og én nobelprisvinner. Bokens heltinne, Hekla, er en ung poet som kommer fra utkantstrøket Dalir. Etter å ha pakket de få eiendelene sine og en skrivemaskin, setter hun kursen mot Reykjavik. Der skal hun bli forfatter. Hun flytter inn i en leilighet sammen med den homofile barndomskameraten Jón John. Vennskapet styrkes av en felles opplevelse av utenforskap. Hekla skaffer seg en dagjobb slik at hun kan skrive om natten, i all hemmelighet. Slik må det bli i et samfunn hvor menn fødes som poeter og kvinner får tilbud om å være frøken Island. Allerede i konfirmasjonsalderen tar menn på seg den uunngåelige rollen som genier. Det spiller ingen rolle om de skriver eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn, derfor kan de ikke skrive.»

 


24. aug. 2020

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar – jeg ser frem til å lese hans neste roman Gul bok

 


«Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.»

Det var på tide å lese Zeshan Shakars kritikerroste debutroman Tante Ulrikkes vei som har stått ulest i bokhylla en tid. Shakar har nettopp utgitt romanen Gul bok. Tante Ulrikkes vei er det skrevet mye om, og jeg skal ikke bruke mye tid på annet enn å skrive at jeg likte boken og forstår den oppmerksomheten romanen utgitt i 2017 har fått. En viktig bok. Det er en historie som med formen som er valgt ble svært levende. Vond til tider.

Jeg ser frem til å lese romanen Gul Bok. I et intervju i Aftenposten sier forfatteren;

– Boken er en slags videreføring av klassereisen som finner sted i Tante Ulrikkes vei. Tematisk er den en oppfølgerDet handler om skvisen man havner i når man beveger seg i ulike samfunnssjikt, sier Zeshan Shakar.

Med Gul bok har han skrevet en historie om å bevege seg mellom ulike samfunnslag, om å forlate det man kommer fra, men samtidig holde fast på noe.

21. aug. 2020

Dikt: Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas/ Gå ikkje rolig av Kari Bremnes

 



De som har vært inne på bloggen min flere ganger enn en vet at jeg er glad i familien Bremnes kunstneriske virke: Kari, Ola og Lars. Og Storbritannia. Og, at jeg har fattet interesse for Dylan Thomas og hans forfatterskap. Kari Bremnes laget sin versjon av Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas. Om låten skriver hun her;

«Det finnes dikt som treffer med voldsom kraft. Sånn er dette diktet av Dylan Thomas. På skolen lærte jeg at det var berømt, geniforklart, verdenslitteratur osv., men at det hadde denne ville kraften i seg kjente jeg ikke før jeg nå leste det på nytt. Dylan Thomas skrev "Do not go gentle into that good night" på dødsleiet til faren sin i 1951. Bare to år etter møtte han selv døden, 39 år gammel. Han levde ikke lenge, men steinhardt. Og han skriver om å møte døden på en måte jeg aldri har sett før. Går rett i strupen på ideen om at vi skal kunne forsone oss med å dø. At vi tror det er mulig, etter alle våre uforløste, uoppgjorte, uærlige, overmodige liv!

Hele diktet er et rebelsk opprør, holdt i en superstram, uangripelig form som forsterker raseriet og fortvilelsen.”

Her fremfører hun Gå ikkje rolig

Igjen, mer og mer forstår jeg det unike ved Dylan Thomas; djisus som en av Tore Renbergs karakterer uttrykker det; dette er nesten mer enn jeg kan ta innover meg.

Først originalen, deretter Kari Bremnes versjon, og oversettelsen  i boken jeg skrev om i innlegget; Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup


 

Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

 


Bilde fra dette nettstedet: https://olavsfest.no/arrangement/kari-bremnes/


GÅ IKKJE ROLIG av Kari Bremnes

 

Gå ikkje rolig inn i di siste natt

at du e gammel gjør dæ`kje meire klar

vær vill og gal når lyset skal bli tatt

 

Du som har sett at punktum nu e satt,

men ser for seint at ordan dine aldri bar

går ikkje rolig te di siste natt

 

Du som av prektighet va som besatt

før all fornekta drøm og drift blir åpenbar,

blir vill og gal lyset når skal bli tatt

 

Du som i overmot tok vingan fatt

og gikk for høgt før du forstod at sola skar

går ikkje rolig inn i di siste natt

 

Du som har øyet blindt og blikket matt,

men som en meteor kan stråle like klar,

blir vill og gal når lyset skal bli tatt

 

Og du, min egen far, æ ber dæ at:

Gjør mæ velsigna, gråt, forbann mæ det du klar!

Gå ikkje rolig te di siste natt!

Bli vill og gal når lyset skal bli tatt!

 


Globus av Sarah Smith Ogunbona - en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former

 

«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»

Husker barn ting feil? 

I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:

«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»

Det er noe uforløst over Hazel.  Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:

«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»

Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne.  Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før.  Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:

«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»

Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen.  Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv. 



Forlaget Oktober omtaler av romanen slik:

"Når jeg er på jobb savner jeg jordkloden. Den eneste trøsten er at vi alltid er på vei tilbake til dit. På én måte fra det sekundet flyet skyves fra gaten. Alle rundt meg tror de er på vei til bryllupet til en fjern slektning i Denver, en filmfestival i Budapest eller for å hente et barn de har bestilt fra et barnehjem i Longhui, og at de på den måten er ute på sin egen, unike reise. Sannheten er at vi er på vei hjem, alle sammen. Og det er det beste med flyvningen".

Hazel er i begynnelsen av tyveårene og arbeider som flyvertinne. Sammen med den strålende kollegaen Europa, som alltid er der til å veilede Hazel, jobber hun raskt og effektivt i den trange flykabinen. Hun annonserer og demonstrerer, koker kaffe og te, briefer ved nødutganger og forbereder kabinen til landing. Hun roer de redde passasjerene og serverer vin til de utålmodige, ønsker takk for turen og velkommen igjen ved en senere anledning. Arbeidet er fint. Det gir henne et sted å gjøre av hendene. Nede på landjorda er Hazels storesøster Cornelia gravid. Cornelia, som oppdro seg selv og Hazel da foreldrene gikk fra hverandre, skal bli mamma på ordentlig. Nå må Hazel bli voksen, mener hun.

I lufta dukker minner fra en barndom opp. Den nigerianske faren var lystig og lett, men visste ikke hvordan man skylte håret uten å få vann i øynene. Moren vasket Hazels hår ømt og forsiktig, men forsvant siden inn i et mørke hun sjeldent kom ut fra. Storesøsteren lærte henne alt hun trengte for å navigere verden i en barnekropp. Men hva gjør det med en å bli oppdratt av et barn som bare er få år eldre enn seg selv? Og hva vil det egentlig si å være voksen?

"Globus" er en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.»

 

18. aug. 2020

Dikt av Dylan Thomas The hand that signed the paper (Den hånd som underskrev papiret)

 

«For poeten er poesien det mest lønnsomme arbeid i verden. Et godt dikt er et tilskudd til virkeligheten. Verden er aldri den samme etter at et godt dikt er lagt til den. Et godt dikt gjør sitt for å forandre universets form og betydning, gjøre sitt til å utvide vår kunnskap om oss selv og verden rundt oss.«

Det er Dylan Thomas som er sitert i boken jeg skrev om i innlegget:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

 Et av diktene til Dylan Thomas, The hand that signed the paper, er oversatt til norsk i boken.  Det var kraftfulle dikt han skrev. Først den engelske versjonen;

 

The hand that signed the paper

The hand that signed the paper felled a city;
Five sovereign fingers taxed the breath,
Doubled the globe of dead and halved a country;
These five kings did a king to death.

The mighty hand leads to a sloping shoulder,
The finger joints are cramped with chalk;
A goose's quill has put an end to murder
That put an end to talk.

The hand that signed the treaty bred a fever,
And famine grew, and locusts came;
Great is the hand that holds dominion over
Man by a scribbled name.

The five kings count the dead but do not soften
The crusted wound nor pat the brow;
A hand rules pity as a hand rules heaven;
Hands have no tears to flow.

 

Den norske oversettelsen: Den hånd som underskrev papiret

 Den hånd som underskrev papiret felte byen.

Fem fyrstelige fingre straffet åndedraget,

fordoblet kloden av de døde, delte land i to.

Fem fyrster tok en kongelig av dage.

 

Selv maktens hånd er festet til en flaskeskulder,

hans knoker stivner til av kalk.

En gåsepenn gjør slutt på myrding,

som gjør slutt på snakk.

 

Den hånd som underskrev traktaten skapte pest,

så kom hungersnød, og snart en innsekthær.

Allmektig er den hånd som hersker over

mennesket med kråketær.

 

Fem fyrster teller de døde,

men lindrer ikke skorpesår og stryker ikke hår.

En hånd regjerer mildhet som en hånd en himmel.

Hendene er uten gråt.

15. aug. 2020

I dag jeg I morgen du av Kjersti Annersdatter Skomsvold – når livet går i vranglås - bokomtale

 

 «Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»


Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

 I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.

- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.

- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «

Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:

«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«

Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:

«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.

Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»

 Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:

«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»

Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:

«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!

Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.

Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.

Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»

Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.


Forlagets omtale av romanen på 144 sider utgitt i 2020: 


13. aug. 2020

August – måneden sommeren har stoppet opp uten å visne – som livet oppleves i kononatiden

 

«Hver gang blir nettene mørke uten at det merkes. En eller annen kveld i august gjør man seg et ærend utenfor, og plutselig er alt kullmørkt, en stor, varm, svart stillhet rundt hytta. Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen stjerner ennå, bare mørke. Da blir parafindunken hentet opp fra kjelleren og satt på plass i bislaget, og lommelykten henges på kroken sin innenfor døren.»

Slik starter siste kapittel August i boken jeg har skrevet om i innlegget:

Sommerboken (Sommarboken) av Tove Jansson – en skatt er oppdaget


August; en fin tid på året. Ettertenksomhetens måned. Her hos meg har de fleste av sommergjestene reist hjem. Jeg unner alle; hyttefolk, folk på campingen og dagsturister å nyte det fine sommerstedet jeg bor på. Men det det er fint når biltrafikken avtar.

På tur med hunden nedom båtbrygga. En tur jeg går hver dag hele året. I dag - gjess som flyr i store flokker og lander i vika. De kakler, kanskje de planlegger reisen de skal ut på. Kari Bremnes synger om grågåsa; «grågåsa e av de fuglan som fer.» Ærfuglene ligger rolig mellom båtene. Mørke og underfundige fugler. Det er om våren ærfuglen lager lyd. Stille klukking, Ærfuglen skal overvintre. Heldigvis. Hegren står som vanlig majestetisk på steinen.

Kornåkrene er fortsatt gule. Men kornet er tatt – det ser ut som om det ble et godt kornår. Heldigvis for oss som skal leve av det bonden produserer.

Kanskje jeg liker august så godt fordi det passer med mitt indre landskap. Og spesielt nå når livet på en måte er satt på vent. Det oppleves som om livet har på en måte stoppet opp, men uten å visne.



10. aug. 2020

Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende

 

«Hvert punkt i historien er en korsvei. En enkelt vei leder fra fortiden til nåtiden, men myriader av stier tar av fra veien og videre mot fremtiden. Noen av disse stiene er bredere, jevnere og bedre merket og vil mer sannsynlig bli fulgt, men av og til tar historien – eller menneskene som skaper historie – uventede vendinger.»

En uke har jeg brukt å lese den interessante og tankevekkende boken sitatet over er hentet fra: Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari. Vel anvendte penger å kjøpe den. 400 sider med interessant lesestoff,

Sapiens En kort historie om menneskeheten ble utgitt i 2011 og på norsk i 2016. På bokomslaget er følgende sitert fra Financial Times:

«Denne fascinerende og mytedrepende boken kan ikke sammenfattes; du må rett og slett lese den.»

Det er jeg helt enig. Det er bortkastet tid for meg å forsøke å sammenfatte den. Boken må leses. Derfor overlater jeg til det norske forlaget som beskriver innholdet slikt:

«For over 100 000 år siden fantes det seks ulike menneskearter på jorden. I dag finnes det kun en. Oss. Homo sapiens.

Hvorfor ble nettopp vår art så fremgangsrik og dominant? Hvordan har det seg at vi skapte byer og kongeriker? Hvorfor begynte vi å tro på guder, nasjoner og menneskerettigheter? Hvorfor setter vi vår lit til penger, bøker og lover? Hvordan ble vi så kuet av byråkrati, forbruk og jakten på lykke? Sapiens er en fantastisk spennende, tankevekkende og engasjerende bok om menneskehetens historie, og er på kort tid blitt en internasjonal bestselger. Med imponerende letthet manøvrerer Yuval Noah Harari mellom ulike forskningsområder og perspektiver når han tar oss med fra homo sapiens' første skritt på jorden og frem til i dag.

Boken er en eventyrlig beretning om menneskehetens historie – fra ubetydelige aper til verdens herskere.»



3. aug. 2020

Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights av Henning Howlid Wærp – en overraskende god leseopplevelse



«Kuldegradene hadde gjort byen forunderlig taus disse ukene i januar. Biler sto innesnødd langs fortauene, folk som ikke var nødt til å kjøre lot bilen stå, ordføreren fortsatte å oppfordre om det på tv. Bussene og t-banene var overfylte, men på gateplan var det rolig. Bare de svarte Brooklyntaxiene kjørte gjennom snøslapset, i tillegg til varetransport, og sykler, den daglige armeen av meksikanske bud som brakte mat fra butikker og restauranter til privatpersoner. Budmennene så enda mindre ut enn vanlig der de krummet seg over styret, innpakket i lag på lag med klær. Ingen barn var ute, lekeplassene var tomme, hundelufterne gikk kortere turer enn vanlig. Fredelig var ordet. Han trakk inn den kalde lufta. Men tre drap i Brooldyn Heights forstyrret. De som ikke visste om drapene, måtte se på Brooklyn som en pepperkakeby i disse glaserte vinterdagene.»

Ukjent forfatter, Henning Howlid Wærp, og ukjent forlag, Orkana, for meg.  Men det var tittelen som fikk meg til å låne romanen på biblioteket: Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights. Og at omslaget passet til tittelen.


Det ble en overraskende god og avslappet leseopplevelse. Spesielt fordi jeg har mistet interessen for det meste av krim og spenningslitteraturen som utgis. Jeg vil selvsagt vite hvem som har utført drapene og hvorfor. Avslappet;  på samme måte som jeg leser Agathe Christie. Hvorfor jeg kom til å tenke på hennes bøker, var tanten til etterforskeren Paul Alpers, tante Ellis. En slags Miss Marple uten at hun var avgjørende for å løse saken. Paul Alpers som ikke akkurat er den skarpeste etterforskeren. Ensom ulv som mange etterforskere er i litteraturen. Så da har han de gode hjelperne som i tillegg til tante Ellis, er Thomas og hans niese Heidi. Med sitt engasjement for å få oppklart saken nærmer disse menneskene hverandre på en lite støyende måte. I tillegg ble det en slag tankeflukt til en by jeg gjerne reiser tilbake til. Tommel opp for denne. 

 

Det forlaget Orkana skriver om romanen og forfatteren:

«Det er januar 2014. I takt med at sprengkulden fester sitt grep om byen, viser den idylliske bydelen Brooklyn Heights seg plutselig med et annet ansikt: En kvinne blir funnet drept i leiegården til den nylig pensjonerte forlagsmannen Thomas Ristvedt fra Tromsø. Samme natt lander Thomas’ niese Heidi på JFK. Hun skal følge et dramakurs og bo hos sin onkel. Paul Alpers må på sin side ta fatt på sin første drapsetterforskning som fersk kriminaletterforsker i 84. distrikt. Samtidig med at de tre personenes historier flettes sammen, avdekkes en intrikat bakgrunn for drapene som ryster Brooklyn Heights disse vinterdagene.

Henning Howlid Wærp er født og oppvokst på Kongsberg, men har bodd i Tromsø siden 1996. Han debuterte med romanen E8 Nord i 2010 og fulgte opp med En øyreise i 2015. Han har gitt ut tre diktsamlinger, den siste, Til Iskanten (dager og netter) kom i 2018. 



1. aug. 2020

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup




«Poesi i et dikt er det som får deg til å le, gråte,

få frysninger, bli taus,

får neglene på tærne til å funkle, får deg til å gjøre ditt

eller datt eller ingenting som helst,

får deg til å skjønne at du er ensom eller ikke ensom i den ukjente verden, at din lykksalighet

eller lidelse blir delt i all evighet og i all

evighet bare er din.

Alt som betyr noe ved poesi er gleden over den – om

enn den er aldri så tragisk.

Alt som betyr noe er rytmen som driver den frem, -

den store etterdønning av menneskelig smerte,

tåpelighet, forfengelighet,

henrykkelse og likegyldighet, hvor lite høyttravende

diktets hensikt enn er.»

Poesien i et dikt over er Dylan Thomas ord før en diktopplesning.

Det er lenge siden jeg hadde lest noe av Ragnar Hovland da jeg kom over hans samling av essay i boken Litt betyr de no likevel utgitt i 2019. Hovland skriver om forfatteren Dylan Thomas bok A Child's Christmas in Wales. Essayet inspirerte meg til å lese om Dylan Thomas (1914 – 1953), et navn som er blitt nevnt i mange sammenhenger, men en forfatter som frem til nå har vært ukjent for meg.

Etter at jeg leste boken til Hovland, har jeg i tillegg til å lese om Dylan Thomas på ulike nettsteder, kjøpt boken  A Child's Christmas in Wales, den er underveis fra Bokklubben. Jeg har sett filmen The edge of love (på HBO) som presenteres slik:

«Br. drama fra 2008. I London under 2. verdenskrig støter Vera på sin ungdomskjæreste, den karismatiske poeten Dylan Thomas. Selv om han nå er gift med Caitlin, gjenopptar de sitt gamle forhold. Men det spesielle er at de to kvinnene blir nære venner. Filmen er løst basert på virkelige hendelser. Med: Keira Knightley, Sienna Miller, Matthew Rhys m.fl. Regi: John Maybury»

Dylan Thomas levde et hardt liv med mye alkohol og som var årsaken til at han døde så tidlig. Men jeg synes filmen er i overkant teatralsk og tenker at «løst basert virkelige hendelser» tilsier at her er det lagt til en goddel fiksjon.

Vil du lese om Dylan Thomas, har jeg funnet dette nettstedet med masse info om forfatteren; https://www.discoverdylanthomas.com/

Jeg har også kjøpt denne boken som bildet over og teksten over er hentet fra:



Boken inneholder dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup. Den ble utgitt i 1972 av Bokklubben. Jeg kjøpte boken brukt gjennom Finn, og den er veldig innrøykt. Hjelpes! Måtte derfor innlede med innlegget med en røykende Dylan Thomas, et bilde fra boken. Sånn er det å kjøpe brukte bøker, en får seg noen overraskelser av og til; positive og negative. Artig var det at avsender har brukt mange frimerker da boken ble sendt meg. Kjente at nostalgien tar meg og tankene går til da jeg sendte brev og gikk og ventet på svar i postkassa – langsomhetens tidsalder - se her denne herlige buketten med frimerker:



I tillegg til oversatte dikt, er boken A Child's Christmas in Wales oversatt til norsk: Mi barndoms jul i Wales. Herlig 😊 Mer om denne teksten når jeg får lest den engelske utgaven.

 En annen herlig tekst er teksten Ferskene. Det er utdrag for det som ble til Portrait of the Artist as a Young Dog på norsk Portrett av kunstneren som ung hvalp.

 Et utdrag fra der poeten skal på ferie til onkel og tante, onkel henter han, men parkerer nevøen utenfor puben:

«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.

«Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham.

«Bli rolig hvor du er.»

Kvinnen uten barn strakte hendene i været. «Nei, er det ikke herr Jones,» sa hun med høy lattermild stemme. Hun ristet på seg som om hun var av gelé.

Så lukket døren seg og stemmene sank til en lav mumling.

Jeg satt alene på den ene kjerreskåka i det trange smuget og stirret inn i «The Hare's Foot» gjennom et sidevindu. En flekket rullegardin var halvveis trukket ned. Jeg kunne se halvparten av et røkgrått, hemmelighetsfullt rom hvor det satt fire mann og spilte kort. En av dem var en diger svartsmusket mann med sykkelstyrebarter og dårelokk i pannen. Ved siden av ham satt en mager, skallet, gammel og gjennomsiktig mann med kinnene suget inn i munnen. Ansiktene til de to andre lå i skyggen. Alle drakk av brune halvliterseidler, ingen snakket, de la kortene ned med et lite smell, krasset på fyrstikkeskene sine, smattet på pipene, svelget beiskt, ringte med messingklokken, stakk fingeren i været og bestilte mer av et surt kvinnemenneske med blomstret bluse og mannfolklue.»

Herlig og levende. Selv om det bare gir et mikroskopisk innblikk på forfatterskapet, har jeg forståelse for at Dylan Thomas fortsatt er interessant. Skulle gjerne sett filmatiseringen av Under Milk Wood med Elisabeth Taylor, Richard Burton og Peter O’Toole i hovedrollene. Jeg har reist en del i Storbritannia, man aldri vært i Wales. Det er notert som et feriemål i en uviss fremtid.