Globus av Sarah Smith Ogunbona - en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former

 

«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»

Husker barn ting feil? 

I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:

«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»

Det er noe uforløst over Hazel.  Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:

«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»

Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne.  Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før.  Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:

«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»

Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen.  Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv. 

Forlaget Oktober omtaler av romanen slik:

"Når jeg er på jobb savner jeg jordkloden. Den eneste trøsten er at vi alltid er på vei tilbake til dit. På én måte fra det sekundet flyet skyves fra gaten. Alle rundt meg tror de er på vei til bryllupet til en fjern slektning i Denver, en filmfestival i Budapest eller for å hente et barn de har bestilt fra et barnehjem i Longhui, og at de på den måten er ute på sin egen, unike reise. Sannheten er at vi er på vei hjem, alle sammen. Og det er det beste med flyvningen".

Hazel er i begynnelsen av tyveårene og arbeider som flyvertinne. Sammen med den strålende kollegaen Europa, som alltid er der til å veilede Hazel, jobber hun raskt og effektivt i den trange flykabinen. Hun annonserer og demonstrerer, koker kaffe og te, briefer ved nødutganger og forbereder kabinen til landing. Hun roer de redde passasjerene og serverer vin til de utålmodige, ønsker takk for turen og velkommen igjen ved en senere anledning. Arbeidet er fint. Det gir henne et sted å gjøre av hendene. Nede på landjorda er Hazels storesøster Cornelia gravid. Cornelia, som oppdro seg selv og Hazel da foreldrene gikk fra hverandre, skal bli mamma på ordentlig. Nå må Hazel bli voksen, mener hun.

I lufta dukker minner fra en barndom opp. Den nigerianske faren var lystig og lett, men visste ikke hvordan man skylte håret uten å få vann i øynene. Moren vasket Hazels hår ømt og forsiktig, men forsvant siden inn i et mørke hun sjeldent kom ut fra. Storesøsteren lærte henne alt hun trengte for å navigere verden i en barnekropp. Men hva gjør det med en å bli oppdratt av et barn som bare er få år eldre enn seg selv? Og hva vil det egentlig si å være voksen?

"Globus" er en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.»