«Hver gang blir nettene mørke uten at
det merkes. En eller annen kveld i august gjør man seg et ærend utenfor, og
plutselig er alt kullmørkt, en stor, varm, svart stillhet rundt hytta. Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har
stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen
stjerner ennå, bare mørke. Da blir parafindunken hentet opp fra kjelleren og
satt på plass i bislaget, og lommelykten henges på kroken sin innenfor døren.»
Slik starter siste kapittel August i boken jeg
har skrevet om i innlegget:
Sommerboken (Sommarboken) av Tove
Jansson – en skatt er oppdaget
August; en fin tid på året. Ettertenksomhetens måned. Her hos meg har de fleste av sommergjestene reist hjem. Jeg unner alle; hyttefolk, folk på campingen og dagsturister å nyte det fine sommerstedet jeg bor på. Men det det er fint når biltrafikken avtar.
På tur med hunden nedom båtbrygga. En tur jeg
går hver dag hele året. I dag - gjess som flyr i store flokker og lander i
vika. De kakler, kanskje de planlegger reisen de skal ut på. Kari Bremnes
synger om grågåsa; «grågåsa e av de fuglan som fer.» Ærfuglene ligger rolig
mellom båtene. Mørke og underfundige fugler. Det er om våren ærfuglen lager
lyd. Stille klukking, Ærfuglen skal overvintre. Heldigvis. Hegren står som
vanlig majestetisk på steinen.
Kornåkrene er fortsatt gule. Men kornet er
tatt – det ser ut som om det ble et godt kornår. Heldigvis for oss som skal
leve av det bonden produserer.
Kanskje jeg liker august så godt fordi det
passer med mitt indre landskap. Og spesielt nå når livet på en måte er satt på
vent. Det oppleves som om livet har på en måte stoppet opp, men uten å visne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar