Jeg er en person som har lett for å overdramatisere
ting som skjer. Og når jeg er i det «modus», må jeg ta meg selv i nakken og
tenke, dette er ingenting i forhold til hendelser som virkelig er alvorlige.
Ting som handler om liv og død. Og det er fra en slik bok min smakebit kommer
fra.
Jeg kjøpte boken Idas Dans skrevet Gunnhild Corwin for
mange år siden gjennom Bokklubben. Den står i bokhylla og jeg kan bare ta en
kikk på den når jeg får mine «katastrofe-tanker» og da forsvinner de lett. For når
jeg ser boken og ikke minst blar i den, er det som om jeg leste den i
går.
I boken skriver Gunnhild Corwin om datteren Ida’s kamp
mot kreft som hun taper. Ida er helt i starten av livet. En sprudlende jente på
18 år som elsker dans. Fjorten måneder etter at hun får diagnosen leukemi, dør
hun. Boken er en mors beretning om sykdom, død og kjærlighet. Om livet.
Min smakebit er fra starten av boken. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's
blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer etter
smakebiten. Superenkelt å delta er det også!
"ER DU DER?
Jeg nærmest roper ordene ut i den iskalde luften. Himmelen ligger
blytung over øya.
Aprilregnet pisker som is mot ansiktet mitt og
legger seg som sludd på
bakken. Jomfruland viser seg fra sin argeste
og minst gjestmilde
side. Det er absolutt ingenting som minner
om ferie og sommer her
nå. Selv måkene har søkt ly.
Jeg er den eneste levende skapningen på den langstrakte rullestenstranden
- jeg og Belli. Den
klissvåte hunden trasker mismodig,
men trofast ved siden
av meg. Jeg fryser helt inntil margen.
Belli skjelver og ser
både bebreidende og bedende opp på meg. Jeg
stopper og blir stående
og se oppgitt ned i de våte og glatte fjærestenene.
Jeg har tatt hetten av
meg for å se bedre. Håret klistrer
seg mot kinnene mine.
skummende havet. «Kan
du ikke hjelpe til litt selv også!» Det
eneste svaret jeg får,
er ulingen fra vinden og drønnet fra bølgene
som bryter få meter
unna.
Jeg ser ned for å gjøre
meg klar til å gå videre. Og der er den. Jeg
står på den. Det jeg har trasket time etter time i
dette motbydelige
regnet for å finne,
ligger rett under føttene mine: gravstenen din.»
