En smakebit fra Idas dans av Gunnhild Corwin

Jeg er en person som har lett for å overdramatisere ting som skjer. Og når jeg er i det «modus», må jeg ta meg selv i nakken og tenke, dette er ingenting i forhold til hendelser som virkelig er alvorlige. Ting som handler om liv og død. Og det er fra en slik bok min smakebit kommer fra.

Jeg kjøpte boken Idas Dans skrevet Gunnhild Corwin for mange år siden gjennom Bokklubben. Den står i bokhylla og jeg kan bare ta en kikk på den når jeg får mine «katastrofe-tanker» og da forsvinner de lett. For når jeg ser boken og ikke minst blar i den, er det som om jeg leste den i går.

I boken skriver Gunnhild Corwin om datteren Ida’s kamp mot kreft som hun taper. Ida er helt i starten av livet. En sprudlende jente på 18 år som elsker dans. Fjorten måneder etter at hun får diagnosen leukemi, dør hun. Boken er en mors beretning om sykdom, død og kjærlighet. Om livet.

Min smakebit er fra starten av boken. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten,  klikker du på bildet som kommer etter smakebiten. Superenkelt å delta er det også!

"ER DU DER?

Jeg nærmest roper ordene ut i den iskalde luften. Himmelen ligger

blytung over øya. Aprilregnet pisker som is mot ansiktet mitt og

legger seg som sludd på bakken. Jomfruland viser seg fra sin argeste

og minst gjestmilde side. Det er absolutt ingenting som minner

om ferie og sommer her nå. Selv måkene har søkt ly.

Jeg er den eneste levende skapningen på den langstrakte rullestenstranden

- jeg og Belli. Den klissvåte hunden trasker mismodig,

men trofast ved siden av meg. Jeg fryser helt inntil margen.

Belli skjelver og ser både bebreidende og bedende opp på meg. Jeg

stopper og blir stående og se oppgitt ned i de våte og glatte fjærestenene.

Jeg har tatt hetten av meg for å se bedre. Håret klistrer

seg mot kinnene mine.

Du gjør det søren ikke lett for meg, Ida,» roper jeg utover det

skummende havet. «Kan du ikke hjelpe til litt selv også!» Det

eneste svaret jeg får, er ulingen fra vinden og drønnet fra bølgene

som bryter få meter unna.

Jeg ser ned for å gjøre meg klar til å gå videre. Og der er den. Jeg

står på den. Det jeg har trasket time etter time i dette motbydelige

regnet for å finne, ligger rett under føttene mine: gravstenen din.»