Alf van der Hagen: Litterære løft – ti nye forfattersamtaler

 

«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”

Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024.  Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.

Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.

Forlagets omtale av Litterære løft:

«Alf van der Hagen har utviklet en særegen samtaleform som han kaller «eksistensielle dybdeintervjuer». I hans nye bok Litterære løft snakker han med ti norske forfattere om å skrive og lese. Om klasse og klassehat. Om å fly høyt og falle dypt, og løftes opp igjen. Om å skrive for å huske, om løgn og sannferdighet. Om litteratur som en slags bønn. Om å skrive sin egen selvbiografi. Om kjærligheten til det mellommenneskelige. Om oppmerksomhetstap og virkelighetsutglidning. Om å se sin mor føde. Om eldgamle kirker i Konstantinopel. Og om å kjempe seg fri fra et innvandrerstempel.»

Vi fem i annen etasje (1949) av Helge Hagerup – en bok med Inger Hagerup i en av rollene

For mange er nok det å stå opp klokka fem på en fridag, som jeg har gjort idag, en form for galskap. Det samme som å være interessert i bøker at en bruker timevis i uka på en blogg. På den annen side; jeg mener det er galskap å reise til London for å shoppe når det er så mye annet å oppleve der. Komme hjem med 13 par nye sko som jeg en gang hørte en dame fortalte på radio'n. Men sånn er det, vi er forskjellige. Også hva angår hvilke bøker vi liker å lese.

Nå for tiden leser jeg boken Leseren: en samtale med Henning Hagerup av Alf van der Hagen. Henning Hagerup er barnebarn av Inger Hagerup. Nysgjerrig som jeg er på alt som handler om Inger Hagerup, er det ekstra interessant å lese dette Henning Hagerup forteller om faren Helge Hagerup:

«Din far er på sin side mest kjent som dramatiker?

Far skrev på sitt første drama som nittenåring, Havfesten. Han skrev for scenen, han skrev for Radioteatret og for Fjernsynsteatret. Mange av tv-dramaene hans ligger nå ute på nrks nettsider. Men han debuterte allerede som sekstenåring med en bok som het Vi fem i annen etasje, en søt liten bok som handler om livet på Haugerud for farmor og farfar, Helge, Klaus og hunden deres Finn. Den er nummer fem i familien. Han gir snapshots av hverdagen der, man merker at det er en overlitterær sekstenåring som har skrevet dette, samtidig er det lettsindig og nydelig. Klaus spurte om jeg ville lese i fars begravelse, og da leste jeg slutten av den boken Vi sluttet der han begynte: «Dette er det siste og veldig alvorlige kapitlet hvor alt brenner og er rart». Der sto jeg i krematoriet og leste «alt brenner og er rart», det var nesten for sterkt. Men jeg er glad for at vi fikk avsluttet med den unge far.»

Livet på Haugerud; det har jeg leste om i boken jeg skrev om i innlegget:

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Nå jeg også lest boken Vi fem i annen etasje på Nasjonalbiblioteket.no . Utgitt i 1949 på Tiden, 61 sider med tegninger av forfatteren. Den starter slik:

«Nesten hver dag sitter mor og skriver anmeldelser hun skulle ha skrevet for en måned siden. Da blir hun veldig opphisset fordi hun har ventet så lenge med å skrive, og så låser hun døren så ikke Pål kommer inn og forstyrrer henne. Pål er broren min, og han er bare tre år. På tross av at mor låser døren, får hun nesten ikke skrevet noe, enda hun skriver veldig mye, men det er nesten bare x-er.

Når vi låser døren blir Pål også opphisset og vil ned til Børresens, som bor i første etasje. Noen ganger får han komme inn, men andre ganger låser Børresen døren, fordi de også blir opphisset når Pål kommer inn og vil «ølegge» noe.

Når Pål ikke får komme in, går han opp i annen etasje igjen og kaster møbler i gulvet. Fru Børresen svarer med å banke langkosten i taket.

Da blir far opphisset, fordi han er lektor og ikke tåler bråk, og så banner han og sier at det er fan til bråk hos Børresen. Mor har ikke tid til å banne hun, for hun må ha anmeldelsen ferdig til i morgen.

Det ender bestandig med at Pål får komme inn til Børresen. En har liksom større slagkraft fra annen etasje.»

 Det er «snaphots» en sekstenåring sine tanker om familielivet og annet.  Det er lenge før Knausgårds tid, og den unge forfatterens har gitt både familien og andre fiktive navn. Med unntak av hunden – den heter Finn. Ifølge forfatteren er den en råtass som biter.  Særlig er Høyre-folk utsatt for grinebiteren. Her er en liten smakebit til fra dikterinnens hverdag:

«Hver dag kommer det bøker med posten til mor som hun skal anmelde. Hvis det kommer tykke bøker, blir mor sint og sier hun ikke har noen interesse av tykker bøker som hun ikke har skrevet selv, men far sier det er fint med tykke bøker i bokhyllene fordi de ser så litterære ut. Da sier mor at det kan han si som ikke behøver å lese bøkene, men da svarer far at litteratur er litteratur enten den leses eller ikke.

Slik går dagene. Små problemer blir store problemer, og store problemer blir små. På denne måten blir det en slags likevekt, så en ikke blir helt knust av altfor store problemer.

Når en skriver, skriver en ofte ting som ikke har noe med det en har skrevet før å gjøre, men som en skriver fordi det faller en inn. På den måten kan mye en skriver virke helt idiotisk på lesere som helst vil han en orden i en bok eller en historie. Men i virkeligheten er det en sammenheng i alt, fordi alt er tanker og fordi tanker aldri er helt uten tilknytning til hverandre.

Men allikevel vil jeg si med Peer Gynt, at kvinnen – ja, det er en skrøpelig slekt.»

Klaus Hagerup skriver i boken Alt er så nær meg bl a dette om livet på Haugerud – et sted Inger Hagerup elsket ifølge sønnen:

«Av alle steder er det Haugerud jeg forbinder med Inger og Anders.

Det kommer nok av at jeg selv vokste opp i det hvite toetasjes

huset, med den store hagen, den lille dammen med vannliljene og

den stygge dammen med grønsken og det ukjente dypet. Gårdsplassen

med krokketspillene, bocciaturneringene som utspant seg

over den flere mål store tomta, det fineste epletreet nede på plenen

ved den lille dammen, det med de saftige, grønne eplene som vi

fikk lov å plukke fra bakken. Stikkelsbærbuskene, ripsbuskene,

utedoen der jeg som sjuåring holdt på å miste min klassekamerat

Gunnar Bjertnes ned i hullet fordi vi ville prøve om vi kunne

henge i armene over all dritten som lå og ventet et par meter

lenger nede. Soluret, den store treporten med postkassene, uthuset

med de to rommene, der det ene var «vart» med koks og ved

og gamle Donald-blader. Ingers og Anders' lille soverom foran

badet, det som siden ble mors arbeidsrom. Det store soverommet

som jeg delte med mormor mens hun levde og Helge ennå bodde

på det lille kvistrommet med de skrå veggene og «lykkens

kalosjer» i vinduskarmen. Loftet ved siden av, der vi lekte

mørkegjemsel og spøkelsestog, kista med brevene, skapene med

de gamle klæme. Den bratte trappa fra loftet som nesten var en

stige, men en ordentlig trapp likevel, og den andre trappa ned til

første etasje og Ruth og Erling Tveter som bodde der med sin

datter Elsa. Er det noen som virkelig skulle hatt sine navn skrevet

med gullskrift i denne boka, er det Ruth og Erling Tveter. Hva fant

de seg ikke i? Hvor underlig må de ikke ha følt dette livet som

utspilte seg i annen etasje og i hagen deres med festing, roping,

skriking og et og annet slagsmål. Med forundret overbærenhet må

de ha betraktet de kulturradikale, ubehøvlete, selvopptatte, gudløse

menneskene som kom og gikk, bannet og drakk, trampet på

plenen deres og dunket rasende og blindt i gulvet over soveværelset

deres klokka fire om natta.

Både Ruth og Erling Tveter var dypt kristne mennesker, men

deres kristendom var generøs, vidsynt og vakker. Deres vennskap

med Inger og Anders var inderlig, men samtidig merkelig formelt.

Jeg tror de kalte hverandre herr og fru Tveter og herr og fru

Hagerup i alle de førti årene de bodde i samme hus. Når det ble for

voldsomt i annen etasje, banket fru Tveter i taket med langkosten.

Gjestene ga nok ofte faen, men vi som bodde der hadde en enorm

respekt for langkosten. Selv i dag føler jeg en slags prikkende

redsel for å rope høyt innendørs. Støtet ble ikke satt inn så ofte,

men når folk som fant seg i så mye protesterte, visste vi at det var alvor.»

Alf van der Hagen: meningen med livet? dialoger om tro

Link til forlaget der Alf van der Hagens bok «meningen med livet? dialoger om tro» presenteres slik:

«Denne boka kretser om håp og tvil, litteratur og kunst, religion, filosofi og søken etter livsmening.

Alf van der Hagen samtaler med forfatterne Vigdis Hjorth, Tom Egeland, Terje Nordby, Lars Petter Sveen, Anne Kristin Aasmundtveit og Henning Hagerup, politikerne Shoaib Sultan og Gerd-Liv Valla, historikeren Hans Fredrik Dahl, presten Elisabeth Thorsen, plateprodusenten Erik Hillestad, tiggeren Simona Vaduva, domkantor Terje Kvam og advokat Geir Lippestad.»

Bilde av forfatteren og teksten under har jeg kopiert fra forlaget.

«Norges beste intervjuer,» skrev avisene om Alf van der Hagen etter samtaleboka Dag Solstad. Uskrevne memoarer. Den innbrakte ham Kritikerprisen i 2013. I fjor ble han nominert til Brageprisen for Kjell Askildsen. Et liv. I år debuterer den tidligere Morgenbladet-redaktøren på Verbum med samtalebok nummer syv: Meningen med livet? Dialoger om tro."

Boken jeg har lest er et leseeksemplar jeg har mottatt av forlaget. Den er på 259 sider før etterord mv. Lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.

Slik starter intervjuet med Tom Egeland:

«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»

Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra. 

  

På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:

«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»

Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:

«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.

  Hva var din mor redd for?

Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.

Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.

«Er du gal!» sa mor.

Var du aldri noen søndagsskoleelev?

Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»

Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert.  Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.

Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:

«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?

Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.

Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss.»

Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg. 

Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

Link til Oktober forlag der boken er presentert mv

Fra forordet:

«Men jeg er et menneske uten hukommelse. Det tror jeg på sett og vis kan være en fordel for en forfatter. Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus. Hele livet har jeg skrevet på et sammensurium av erfaringer og glemte opplevelser som ligger i underbevisstheten. Det frigjorde meg til å plukke ut og blande sammen mens jeg var i en arbeidssituasjon. Det er klart jeg kan huske ting, men jeg har ingen hukommelse som jeg stoler på. Jeg har ikke brukt hukommelsen når jeg har skrevet. Å skrive var for meg en forskning i sinnet. Jeg bygget opp en novelle som et byggverk. La ut noen spor i innledningen, og så la jeg stein på stein, setning på setning, uten å vite hvordan novellen skulle fullføres.»

Boken til Alf van der Hagen: Kjell Askildsen et liv er en blanding av intervju, biografi og memoarer. Den ble utgitt i 2014, er på 351 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. 

Før jeg leste boken er det eneste jeg har lest av Kjell Askildsen han novellesamling som jeg skrev om i innlegget:

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

Boken til Alf van der Hagen har fått gode anmeldelser. Det fortjener den. Virkelig. For dette er en god bok. 

Forfatteren Kjell Askildsen (f.1929) vokste opp Mandal i et strengt pietistisk hjem:

«De store trekkene ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet. Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg. Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie.»

I de første to kapitlene forteller han om slekt, barndom og ungdom. Faren som var lensmann var streng og familien på syv tilhørte byens borgerskap. Synden var et sentralt tema i hjemmet og synd forbandt Askildsen tidlig med klasse – «det var i arbeiderklassen synden var, og syndens hus i Mandal var Folkets Hus».

Under krigen ble det dramatisk for familien. De konfiskerte radioene var det faren som lensmann som hadde ansvaret for. Broren Haakon, som var med i motstandsbevegelsen, stjal nøkkelen til loftsrommet der de ble oppbevart, lyttet på meldingene fra London som han distribuerte. Her deltok også Kjell. Faren kjente til aktiviteten. Det endte med at faren ble arrestert og fikk dødsdom. Han klarte å rømme fra fengslet, og faren og moren rømmer til Sverige. Broren ble også arrestert og ble kraftig straffet med tortur. Kjell og to yngre søsken måtte bo hos en pleiefamilie til krigen var slutt.

Askildsen forteller at om hvordan det var å miste troen på Gud:  

«Det var en befrielse. Enorm befrielse, og på et blunk var jeg blitt ateist. Det gikk veldig fort. Jeg fant ut at Gud ikke eksisterte. Mine foreldre og jeg fikk helt forskjellig syn på tilværelsen. Senere begynte det å komme reaksjoner fra far. Han var ikke fanatisk overfor meg, men han var så redd for at det skulle gå galt med meg.

Hvordan galt da? En av dine barndomsvenner har fortalt meg at din far var livredd for at du skulle komme til helvete?

Ja visst. Det handlet om helvete.»

Om farens forhold til litteratur:

«Han leste også god litteratur. Vi hadde et lite bibliotek hjemme. Også Ibsens samlede verker, men de sto innelåst i bokskapet på hans lensmannskontor. For han hadde sensurert dem. Sto det «pokker», strøk han det og skrev «søren» over i stedet. Jeg syntes det var fælt, for jeg hadde jo en kamerat som het Søren.»

Med unntak av gymnastikk klart Askildsen seg fint på skolen. Å skrive begynte han med i puberteten. Men hans skrev alltid kort og ble bedt om å skrive lengre av norsklæreren. Når det gjelde litteratur nevner han at Dostojevskijs Forbrytelse og straff gjorde stort inntrykk på han som sekstenåring.

Debutboken var novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953). Med sognepresten i spissen ble boken forbudt på biblioteket i Mandal. Faren brente eksemplaret han hadde fått tilsendt. Askildsen tror de reagert på de erotiske skildringene, og mener selv at han mistet jobben som turistsjef pga boken. Han ble regelrett kastet ut av byen. Det ble en tøff tid med dårlig økonomi. Han ga ut to romaner i den perioden uten at han fikk noe gjennombrudd som forfatter.

I en periode flyttet han og ektefellen og to barn mye før de skaffet seg en bolig i Oslo på 1960 tallet:

«Hvis jeg spurte Edith om hvordan du var å leve sammen med på Ammerud i de årene, hva tror du hun ville svart?

At vi hadde det greit. Jeg tror ikke hun merket noe videre. For jeg klaget ikke. Materielt hadde vi det greit, ikke sant. Men jeg hadde et følelsesliv som jeg i dag vil karakterisere som umodent. Det var et romantisk element i det som lå nærmere puberteten enn mitt eget alderstrinn. Jeg hadde levd fra hånd til munn så lenge, og det ble ingen bedring på det, bortsett fra at husleien var lav og hyggelig. Men jeg hadde det ikke vondt med min kone på noen måte. «

Novellesamlingen Kulisser (1966) fikk gode kritikker. Men det var også på det tidspunkt kona forlot han pga utroskap.

I kapitlet om 1970-tallet forteller Askildsen om sitt liv som kommunist – en hard tid med mye splid. Et nytt samlivsbrudd som han var skyld i. En periode med misbruk av alkohol og piller pga psykiske problemer og personlige frustrasjoner. Enda en situasjon han kun kunne skylde seg selv. Han forteller at romanen Kjære, kjære Oluf (1974) er den eneste boken han har skrevet som ligger tett opp til han selv. Boken ble på en måte hans redningsplanke, en livbøye han kunne klamre seg til. En roman som han selv mener er den nest svakeste han har skrevet. Selv om ikke alle er enige i det. Forfatteren oppsummerer 1970-tallet som de sørgelige årene da mye gikk galt for han.  

I kapittelet fra 1970-tallet forteller han også om sitt problematiske forhold til/syn på familie og slekt. Hvorfor han ikke reiste i farens begravelse. Om egne barn sier Askildsen at foreldre skal ta godt vare på barna sine, men på spørsmålet om frihet var et nøkkelord i hans barneoppdragelse er svaret han gir:

«Ja, selvfølgelig. Da jeg selv ble far, hadde jeg jo forstått hvordan friheten kan bli hemmet av religiøs overtro.»

På 1980-tallet byttet Askildsen forlag og gikk over til Oktober forlag. Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug har uttrykt at de forsømte seg alvorlig hva angår Kjell Askildsen. Da overgangen var et faktum forsøkte Nygaard å få han tilbake. I et svarbrev som er sitert skriver Askildsen bl a til Nygaard:

«Det er hverken din eller min skyhet som er årsaken, på ingen måte, og for stor pågåenhet bare skremmer meg. Du har aldri vist meg annet enn vennlighet, som jeg har satt pris på. På den annen side er jeg vel litt overrasket over at Aschehoug nå som det er kjent at jeg vil prøve et annet forlag, signaliserer en såpass stor interesse for meg. Selv har jeg nok, i likhet med mange andre, hatt følelsen av å være nær drukningsdøden når en av bøkene er blitt markedsført i konkurranse med forlagets mer profitable prosjekter, f.eks. kjendislitteraturen, og det er en avgjørende årsak til at jeg vil prøve et lite forlag som har skjønnlitteratur som hovedsak...»

Kapitlene om 1990- og 2000-tallet handler mye om litteratur i alle former. Egne utgivelser, hvorfor han skriver, kritikk han har fått og reaksjon på den osv osv. Bl a dette: 

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, for de kan få folk til å innse at det de ser i seg selv, som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, det kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.»

Askildsen sier at det at det er menneskesinnet som er hans tema, og at det skal være gjenkjennelig for de som har sinn til å like hans noveller.

Det har referert til er bare noe av det man kan lese i den gode boken som jeg har lest. En bok jeg på sikt må få kjøpt. Den forteller ikke bare om Askildsens liv, men også om samfunnsutviklingen. Hvor trangsynt det norske samfunnet var. Om det at Mandal i ettertid har gitt Askildsen annerkjennelse som forfatter sier han bl a dette:

«I 1999 hadde jeg ikke noe som helst agg til Mandal, så jeg har ikke lyst til å snakke stygt om Mandal som by nå heller. Byen har reparert og reparert. Jeg synes det er skikkelig og voksent gjort, og jeg tror de mener alvor med den annerkjennelse de gir meg. Den er kanskje litt ekstra sterk på grunn av fortiden. Derfor dro jeg også ned dit de gangene jeg ble spurt om noe som hadde med litteraturen å gjøre.»

Målet mitt er å få lest flere av Askildsens novellesamlinger. En må ikke være forfatter for å kunne kjenne seg igjen i en del av det han forteller og reflekterer over. Merker at de siste to kapitlene gjorde spesielt inntrykk å lese. Men jeg setter punktum med disse setningene som boken slutter med:

«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.»

Privat foto