For mange
er nok det å stå opp klokka fem på en fridag, som jeg har gjort idag, en form for galskap. Det samme som
å være interessert i bøker at en bruker timevis i uka på en blogg. På den annen side; jeg mener det er galskap å reise til London for å shoppe når det er så
mye annet å oppleve der. Komme hjem med 13 par nye sko som jeg en gang hørte en dame fortalte på radio'n. Men sånn er det, vi er forskjellige. Også hva angår
hvilke bøker vi liker å lese.
Nå for
tiden leser jeg boken Leseren: en samtale
med Henning Hagerup av Alf van der Hagen. Henning Hagerup er barnebarn av
Inger Hagerup. Nysgjerrig som jeg er på alt som handler om Inger Hagerup, er
det ekstra interessant å lese dette Henning Hagerup forteller om faren Helge Hagerup:
«Din far er på sin side mest kjent
som dramatiker?
Far skrev på sitt første drama som
nittenåring, Havfesten. Han skrev for scenen, han skrev for Radioteatret og for
Fjernsynsteatret. Mange av tv-dramaene hans ligger nå ute på nrks nettsider.
Men han debuterte allerede som sekstenåring med en bok som het Vi fem i annen
etasje, en søt liten bok som handler om livet på Haugerud for farmor og farfar,
Helge, Klaus og hunden deres Finn. Den er nummer fem i familien. Han gir
snapshots av hverdagen der, man merker at det er en overlitterær sekstenåring
som har skrevet dette, samtidig er det lettsindig og nydelig. Klaus spurte om
jeg ville lese i fars begravelse, og da leste jeg slutten av den boken Vi
sluttet der han begynte: «Dette er det siste og veldig alvorlige kapitlet hvor
alt brenner og er rart». Der sto jeg i krematoriet og leste «alt brenner og er
rart», det var nesten for sterkt. Men jeg er glad for at vi fikk avsluttet med
den unge far.»
Livet på
Haugerud; det har jeg leste om i boken jeg skrev om i innlegget:
Nå jeg også lest
boken Vi fem i annen etasje på Nasjonalbiblioteket.no . Utgitt i 1949 på
Tiden, 61 sider med tegninger av forfatteren. Den starter slik:
«Nesten hver dag sitter mor og
skriver anmeldelser hun skulle ha skrevet for en måned siden. Da blir hun
veldig opphisset fordi hun har ventet så lenge med å skrive, og så låser hun
døren så ikke Pål kommer inn og forstyrrer henne. Pål er broren min, og han er
bare tre år. På tross av at mor låser døren, får hun nesten ikke skrevet noe,
enda hun skriver veldig mye, men det er nesten bare x-er.
Når vi låser døren blir Pål også
opphisset og vil ned til Børresens, som bor i første etasje. Noen ganger får
han komme inn, men andre ganger låser Børresen døren, fordi de også blir
opphisset når Pål kommer inn og vil «ølegge» noe.
Når Pål
ikke får komme in, går han opp i annen etasje igjen og kaster møbler i gulvet.
Fru Børresen svarer med å banke langkosten i taket.
Da blir far
opphisset, fordi han er lektor og ikke tåler bråk, og så banner han og sier at
det er fan til bråk hos Børresen. Mor har ikke tid til å banne hun, for hun må
ha anmeldelsen ferdig til i morgen.
Det ender
bestandig med at Pål får komme inn til Børresen. En har liksom større slagkraft
fra annen etasje.»
Det er «snaphots» en sekstenåring sine tanker om familielivet og annet. Det er lenge før Knausgårds tid, og den unge forfatterens har gitt
både familien og andre fiktive navn. Med unntak av hunden – den heter Finn.
Ifølge forfatteren er den en råtass som biter. Særlig er Høyre-folk utsatt for
grinebiteren. Her er en liten smakebit til fra dikterinnens hverdag:
«Hver dag kommer det bøker med
posten til mor som hun skal anmelde. Hvis det kommer tykke bøker, blir mor sint
og sier hun ikke har noen interesse av tykker bøker som hun ikke har skrevet
selv, men far sier det er fint med tykke bøker i bokhyllene fordi de ser så litterære
ut. Da sier mor at det kan han si som ikke behøver å lese bøkene, men da svarer
far at litteratur er litteratur enten den leses eller ikke.
Slik går dagene. Små problemer blir
store problemer, og store problemer blir små. På denne måten blir det en slags
likevekt, så en ikke blir helt knust av altfor store problemer.
Når en skriver, skriver en ofte ting
som ikke har noe med det en har skrevet før å gjøre, men som en skriver fordi
det faller en inn. På den måten kan mye en skriver virke helt idiotisk på
lesere som helst vil han en orden i en bok eller en historie. Men i
virkeligheten er det en sammenheng i alt, fordi alt er tanker og fordi tanker
aldri er helt uten tilknytning til hverandre.
Men allikevel vil jeg si med Peer
Gynt, at kvinnen – ja, det er en skrøpelig slekt.»
Klaus
Hagerup skriver i boken Alt er så nær meg bl a dette om livet på Haugerud – et sted Inger Hagerup
elsket ifølge sønnen:
«Av alle steder er det Haugerud jeg
forbinder med Inger og Anders.
Det kommer nok av at jeg selv vokste
opp i det hvite toetasjes
huset, med den store hagen, den
lille dammen med vannliljene og
den stygge dammen med grønsken og
det ukjente dypet. Gårdsplassen
med krokketspillene,
bocciaturneringene som utspant seg
over den flere mål store tomta, det
fineste epletreet nede på plenen
ved den lille dammen, det med de
saftige, grønne eplene som vi
fikk lov å plukke fra bakken.
Stikkelsbærbuskene, ripsbuskene,
utedoen der jeg som sjuåring holdt
på å miste min klassekamerat
Gunnar Bjertnes ned i hullet fordi
vi ville prøve om vi kunne
henge i armene over all dritten som
lå og ventet et par meter
lenger nede. Soluret, den store
treporten med postkassene, uthuset
med de to rommene, der det ene var
«vart» med koks og ved
og gamle Donald-blader. Ingers og
Anders' lille soverom foran
badet, det som siden ble mors
arbeidsrom. Det store soverommet
som jeg delte med mormor mens hun
levde og Helge ennå bodde
på det lille kvistrommet med de skrå
veggene og «lykkens
kalosjer» i vinduskarmen. Loftet ved
siden av, der vi lekte
mørkegjemsel og spøkelsestog, kista
med brevene, skapene med
de gamle klæme. Den bratte trappa
fra loftet som nesten var en
stige, men en ordentlig trapp
likevel, og den andre trappa ned til
første etasje og Ruth og Erling
Tveter som bodde der med sin
datter Elsa. Er det noen som
virkelig skulle hatt sine navn skrevet
med gullskrift i denne boka, er det
Ruth og Erling Tveter. Hva fant
de seg ikke i? Hvor underlig må de
ikke ha følt dette livet som
utspilte seg i annen etasje og i
hagen deres med festing, roping,
skriking og et og annet slagsmål.
Med forundret overbærenhet må
de ha betraktet de kulturradikale, ubehøvlete,
selvopptatte, gudløse
menneskene som kom og gikk, bannet
og drakk, trampet på
plenen deres og dunket rasende og
blindt i gulvet over soveværelset
deres klokka fire om natta.
Både Ruth og Erling Tveter var dypt
kristne mennesker, men
deres kristendom var generøs,
vidsynt og vakker. Deres vennskap
med Inger og Anders var inderlig,
men samtidig merkelig formelt.
Jeg tror de kalte hverandre herr og
fru Tveter og herr og fru
Hagerup i alle de førti årene de
bodde i samme hus. Når det ble for
voldsomt i annen etasje, banket fru
Tveter i taket med langkosten.
Gjestene ga nok ofte faen, men vi
som bodde der hadde en enorm
respekt for langkosten. Selv i dag
føler jeg en slags prikkende
redsel for å rope høyt innendørs.
Støtet ble ikke satt inn så ofte,
men når folk som fant seg i så mye
protesterte, visste vi at det var alvor.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar