«Munch var ikke noe særlig til å småprate. Han var enten taus
eller lot tankene velte frem i en endeløs strøm, som om han
hadde samlet dem opp over tid. Denne flommen av tanker var
som en åndelig blødning, en katarsis det var umulig a ta del i .
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte.
«Den er ikke ferdig ennå», sa han og rakte meg skissen. «Men
jeg maler heller tusen gode uferdige malerier en ett fullført som
ikke er bra. Tenker ikke du det samme? Det er så mange kunstnere
for tiden som mener at et bilde ikke er ferdig før de har
fylt inn så mange detaljer som overhodet mulig, og alt sammen
er pent og blankt, dekket av en sauselignende brun glasur. Men
ett penselstrøk
kan anses som et fullført kunstverk hvis det er
utført med følelse. Flere detaljer, som blir tilført for å gjøre
noe
mer realistisk, gjør bare bildet til noe falskt. Hva kan være mer
ekte enn en følelse? Det finnes da ikke noe mer realistisk enn
det?»
Den lave stemmen hans ble opphisset og
lidenskapelig mens
han snakket, og han beveget hendene
som om han make, selv
om
han verken hadde pensel eller lerret, bare visjonene inni hodet
sitt.
«En må male sanne observasjoner — de sanne følelsene i det
som blir malt. Du ser ting med ulikt blikk på ulike tidspunkter
— ting er forskjellige om morgenen og om kvelden. Måten du
ser på, er vel også avhengig av sinnsstemningen din?»
Jeg visste at spørsmålene ikke var rettet mot meg, men mot
ham selv, så jeg sluttet å lete etter svar, og lyttet i stedet
bare til
tankerekken hans.
«Sinnsstemninger forandrer seg. Tanker forandrer seg.
Livet utenfor og det indre liv henger sammen. Den ytre verden
forandrer seg i tråd med følelsene i vårt indre. Det er dette
jeg
må formidle. Slik Dostojevskij trenger inn i sjelens rike gjennom
ordene sine, må jeg trenge inn i det samme riket gjennom
kunsten min.»
Sitatet over er
fra romanen The Strawberry Girl som på norsk har fått tittelen Malerens
muse. Forfatteren Lisa Strømme er britisk og har bodd i Norge i 17 år. Malerens
muse er hennes debutroman.
Her
i radioprogrammet Kulturreportasjen på NRK fra 7. mai, forteller
forfatteren bl a hva som inspirerte henne til skrive romanen. Det kan man også lese i
romanens etterord. Romanen er solgt til 13 land.
Historien i Malerens muse er en
blanding av fiksjon og fakta. Handlingen foregår en sommer i Åsgårdstrand i
1893. Hovedpersonen er fattigjenta Johanne som blir den del av et kjærlighetsdrama
der maleren Edvard Munch er involvert. Om sommeren kommer både kunstnere og
overklassen til stedet. En av de som leier hus i Åsgårdstrand er maleren Hans
Heyerdahl. I romanen er Johanne «Jordbærpiken» som han malte i 1886:
«Om vinteren, når
det ikke var noen gjester, så hun meg slik jeg hadde vært den gangen: ti år
gammel, enkel og til nytte. Men som sekstenåring begynte det å bli vanskelig å
være Jordbærpiken. Merkelappen hadde erstattet meg, gjemt meg helt. Fra det øyeblikket
Maleriet var ferdig og ble utstilt på Grand Hotell slik at alle gjestene fra
Kristiania kunne beundre det, stivnet tittelen min som lakk. Som barn bar jeg
merkelappen med påtvunget stolthet. Nå bar den meg, men fernissen hadde begynt å
krakelere og flasse av som gammel maling.
Mor lå på knærne ved komfyren og
skylte vaskefilla i bøtta som om hun badet et lite barn. Da hun så meg, vred
hun den opp med en heftig bevegelse, som om den hadde prøvd å si henne imot.
«Få opp farten, Johanne», sa hun skarpt.
«Hvorfor somler du sånn når det er så mye å gjøre? For himmelens skyld,
sommersesongen starter nå! Familien Heyerdahl kommer i ettermiddag.»
Maleren
Heyerdahl skal leie huset til Johanne og familien, og selv skal de flytte inn i
en fiskehytte for sommeren. Moren til Johanne er besatt av rengjøring og styrer
Johanne med jernhånd. Den største trusselen moren ser er Edvard Munch:
«Og ikke heng rundt huset til den andre
maleren. Den syndige mannen. Fru Jørgensen sa at han kom i går kveld. Han har kommet
tilbake med ondskapen sin. Den mannen er ikke helt god», fortsatte hun mens hun
slo fingeren mot tinningen. «Ikke som vår herr Heyerdahl. Ikke god i hodet.
Bare gå rett forbi huset hans. Ikke se inn i hagen engang. Du vet at han lar de
redselsfulle bildene sine stå ute for å tørke. Syndige, det er det de er. Han
viser frem sin moralske fordervelse i all offentlighet, som om han er stolt av
den. Sørg for å holde blikket vendt mot bakken, Johanne Lien. Tenk på familiens
gode navn og rykte. Nå går du og finner bær til familien Heyerdahl.»
Det moren ikke
vet, er at Johanne har vært i samtale med Munch, og han har sett talentet henne i noen
skisser hun har laget. Han har gitt henne Goethes Fargelære. Moren har i
samarbeid med sin venninne Fru Berg bestemt at Johanne skal begynne å jobbe
som hushjelp hos admiral Ihlen og hans familie i Borre, der også Fru Berg
jobber. En av døtrene til admiralen er Regine eller Tullik som hun kalles. Johanne
og Tullik blir venner. Hun får med seg Johanne til Åsgårdstrand for å komme i
kontakt med Munch – her er fra det første møtet:
«Dette er frøken Ihlen», sa jeg, for
å komme ham til unnsetning. «Hun tilbringer sommeren i Borre. Jeg jobber som
hushjelp for familien. Mor skaffet meg jobben. Det var derfor jeg ikke kunne
komme til deg for å male. Jeg beklager. Tullik, dette er Munch.»
Han holdt ut hånden, og Tullik tok
fornøyd imot den.
«Det er meg en stor glede å hilse på
deg, herr Munch», sa hun. Hun la hodet på skakke og smilte et søtt, skøyeraktig
smil.
Så sa hun noe særdeles overraskende.
«Jeg tror du kjenner søsteren min, Milly.»
Munch gransket veien foran seg som
om han lette etter et svar.
«Ja», mumlet han til slutt. «Fru
Thaulow og jeg kjente hverandre for noen år siden.»
«Hun heter fru Bergh nå», sa Tullik.
«Selvfølgelig, jeg har hørt det.»
«Vi var på vei opp for a hilse på
herr Heyerdahl», sa jeg, og la merke til at hånden til Munch skalv.
«Hans har fienden på besøk. Jeg måtte
komme meg vekk», sa han.
Tullik lo den smittende latteren
sin.
«Fienden? Du sikter vel ikke
tilfeldigvis til alle de kjedelige gjestene fra Kristiania?»
Munchs øyne lyste opp da hun forsto
referansen.
«Kjedelige og selvhøytidelige», sa
han.
«Selvopptatte og intetsigende», sa
Tullik. «Kjedsomheten driver meg tidvis til vanvidd.»
Munch tok et trekk av sigaretten og
så på henne som om hun var en gjenstand utstilt på et museum. Denne skapningen
med det flammende røde håret gjorde ham forvirret, som om hun var et mytisk
vesen, som en havfrue eller nymfe.»
Tullik blir
besatt av Munch, og Johanne vikles inn i et kjærlighetsdrama mellom
Tullik og Munch. Lisa Strømme har også med denne romanen diktet opp sin egen
versjon av maleriet Skrik. Johannes rolle blir å hjelpe til at affæren holdes
skjult og det ved hjelp av løgner og fortielser. Det er særlig viktig fordi
søsteren til Tullik, Milly, tidligere har hatt en kjærlighetshistorie med
Munch. Samtidig er Johanne på vei ut i voksenverden.
Både Johanne og Tullik er
frustrert over de strenge rammene som samfunnet setter for livet deres selv om
de kommer fra ulike samfunnslag. Dette gir romanen en ekstra dimensjon. De
lengter begge etter å gi livet det innhold som er viktig for dem – de lengter
etter frihet.
Jeg synes Malerens
muse var en drivende god fortelling. Selv om jeg var klar over at det meste
av handlingen er fiksjon, trekkes jeg inn i handlingen slik at jeg tenker at
dette er virkelighet når jeg leser. Jeg
får lyst til å lese mer om Munch selv om jeg har lest flere bøker om han tidligere, bl. a denne som jeg har kjøpt og skrev om i juli 2015:
Under et bilde fra
Munch utstillingen på Alby (Moss) sommeren 2016. Romanen Malerens muse har gitt meg ekstra lyst til å se utstillingen Mot
skogen – Knausgård om Munch på Munchmuseet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar