10. apr. 2024

Husjomfru av Edvard Hoem – ble en litt blodfattig historie å lese om

 

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

 

Forlagets omtale

Året er 1911. Julie Elisabeth Hoem, felemakar Lars Olsen Hoems yngste dotter, døyr på gamleheimen på Nordnes, 75 år gammal. I dødsfallsprotokollen kan ein lese at ho hadde "Ingen Slegtninger og Intet Efterlatt".

"Husjomfru" fortel om livet hennar. I utgangspunktet er Julie Elisabeth ei ungjente som aldri slår blikket ned, og som vekker oppsikt kvar ho kjem. Men tidene forandrar seg, og menneska blir forandra av tidene. Etter å ha tent i tidlege ungdomsår i fine hus i Christiansund arbeider Julie Elisabeth dei fleste av livsdagane sine som husjomfru hos dei fremste familiane i Bergen. Ho har mange tenarar under seg. Ho inntar måltida ved herskapets bord. Men ho får også erfare at det er stor avstand mellom klassane, og at den privilegerte posisjonen ikkje eigentleg er hennar eigen.

Ut frå eit sparsamt tilfang av historiske fakta løftar Edvard Hoem fram eit kvinneliv i tida før velferdssamfunnet var ein realitet. "Husjomfru" er romanen om korleis tilfeldige avgjerder får livsvarige konsekvensar, om draumar om kjærleik som aldri vart fullbyrda, men også om eit liv fylt av meining.


31. mars 2024

Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten

 


«Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.»

Romanen Den dagen Nils Vik døde, som ble utgitt i 2023 og som sitatet over er fra, er den første boken av Frode Grytten som jeg har lest. En veldig god roman er min oppsummering. 

Den stillferdige Nils Vik tenker ikke på at han har spilt noen stor rolle i samfunnet han har vært en del av. Hele livet har han levd på et sted i en vestlandsfjord. Han har livnært seg på å være skysskar på MB Marta. Eller motormann som han kaller seg.

«Han har laga dette vesle venterommet i tida for folk, ja, til og med sauar og geiter har han skyssa over. Allslags folk har pressa seg saman hos han, i nokre minutt, i nokre timar. Så har dei forsvunne i land, spreidd seg ut, desse som skulle til så mange ulike stader. Han fikk dei til byen, fikk dei til lege, fikk dei til prest og jordmor, fikk dei på skule og i gravferd. Båten til Nils var ein liten bit av tilværet deira, ein kort pause frå det daglege livet. For han var båten mykje meir, denne båten som blei ein livsveg. Båten hans styrte. her, dura og song og vogga, båten var ein satellitt, ein måne som sveiv rundt i fjorden.»

Men hva tenker Nils Vik om arbeidet:

«Kva har han lært av å stå her i styrehuset og ut? Å stire ut på øyer, stubbar, nes, isbrear, småbruk. bilvrak i hagane, dei gamle jordlappane, dei nye byggefelta, dette landet som reiser seg rett opp frå den djupe fjorden. Kva har han lært? Jo, dette er leksa frå kvar dag: Å komme seg opp halv seks om morgonen, komme seg ut på fjorden, stå her, og som no, sjå ei bleik og skrøpelig novembersol kjempe for å trenge gjennom skylaget, og seinare, om ho faktisk maktar det, sjå korleis sola fører tunga si over fjella. først på toppane, så i hellingane i vest, så over heile landskapet. Sollys på trea, sol på taka, skorsteinane, fuglane, vatnet. Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar. Det er bare denne siste dagen at dagane kjennest som éin. «

Men aller viktigst har kona Marta vært for Nils. Kona som er død. Helsa til Nils er dårlig, og denne dagen har han bestemt skal være den siste her på jorda. Han legger igjen en siste hilsen til døtrene før han forlater huset: 

«Nils snudde seg og strekte seg mot kjøkkenskuffen, fann ein penn og eit postkort. Motivet var av fjorden ein sommardag med solskin og kvite godvérsskyer over fjella. Med ustø hand skreiv han ei lita helsing tvers over himmelen. Han plasserte kortet inntil kaffikoppen. Kva ville jentene tenke når dei fann det kortet? Ville dei smile? Ville dei grine? Eg har reist frå dette huset, og eg kjem ikkje tilbake. Ta godt vare på kvarandre. Far.»

 

Forlaget omtaler romanen slik:

«I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert.

"Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.»


28. mars 2024

Lungeflyteprøven av Tore Renberg - rammene rundt historien ble tidvis for detaljerte


 

Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese. 

Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode, og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.

Forlaget omtaler boken slik:

«Sachsen, 1681: Femten år gamle Anna Voigt tiltales for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun kjent skyldig, vil straffen være døden.

Denne romanen folder ut den forbløffende fortellingen om Anna Voigt, om et samfunn som straffer sine døtre og sønner hardt, om tortur og henrettelser, om den medisinske lungeflyteprøven som ble starten på moderne rettsmedisin, om hevn, forfengelighet og ortodoksi, om gammel tid mot ny tid. Ut fra et unikt historisk materiale trer et mylder av skikkelser levende frem, skildret med stor innsikt og innlevelse.

"Lungeflyteprøven" er basert på virkelige hendelser, aldri før fortalt.»

3. mars 2024

Når du går av Lars, Kari og Ola Bremnes - det er bare å takke for at de har tatt seg tid til å skrive boken

 

«DET HAR GÅTT syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.

Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.

Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.

Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.

Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.»

Jeg skal ikke forsøke å beskrive leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Lars, Kari og Ola Bremnes Når du går med tilleggstittelen Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen. Det blir på sammen måte som Lars skriver om Bremnes, der de tilbrakte somrene som barn:

«DET FØLES ALLTID rart å prøve å beskrive Bremnes for utenforstående, og jeg må anstrenge meg for å se stedet med et saklig og objektivt blikk. Jeg har utallige ganger prøvd å tegne et bilde av havet, jordene, husene, fjellene. Sommerens aldri hvilende midnattssol, men det er nesten umulig. For stedet er i virkeligheten en tilstand i min sjel. Den største delen av Bremnes er inni meg.

Bremnes er alle min barndoms somre. Mine første myggstikk, min første smak av rabarbra, min første fisketur, mine første blåbær — og smaken av en saueperle som jeg trodde var et bær. Og alt dette i verdens mest magiske lys, eller i «Nordlandssommerens evige dag» som Hamsun så fint beskriver det i romanen Pan.»

Når du går er ikke bare en bok om å rydde opp i et dødsbo. Det er noe mye mer enn det. De setter ord på og fremkaller bilder av mye som er lett for meg å relatere meg til. Fra det fine til det som er sårt. 

Når du går er en bok som litteraturkritikerne ikke finner interessant å skrive noe om. Men en bok som jeg trengte å lese. Jeg er så innmari glad for at de har tatt seg tid til å skrive og utgi boka. På samme måte som jeg er glad for all musikk de har gitt ut. 

Forlaget omtaler boken slik:

«Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.

Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?»

De hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra. Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.

Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger. «


24. feb. 2024

I november av Sven-Eric Liedman – tankevekkende bok om å bli gammel

 


«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.

November.

November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.

Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.

Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?

Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt.  En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»

Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:

«Et essay fra en gammel. Hvordan er det egentlig å leve i en gammel kropp i 2024? Ifølge ham vi har møtt er alderdommen ingen dårlig plass å være.»

Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.

Forlagets omtale av forfatteren:

«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»

Boken omtales slik: 

«Hvordan er det egentlig å bli gammel?

I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?

Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel


17. feb. 2024

Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens av den populære og kunnskapsrike Inga Strümke

 


«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»

 Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens. 

Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.

 7. februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien

 Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.

 Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.

 Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:

Olaug Råd fra Forskningsrådet snakker med Inga Strümke fra NTNU og Jens Andresen Osberg fra Digitaliseringsdirektoratet om kunstig intelligens og betydningen for samfunnet og fremtiden. Vi diskuterer Chat GPT, maskinlæring, algoritmer, AI, regulering, lover, diskriminering, personvern, AIACT, EU, rekruttering, finansiering, data og forskning.

 Forlaget presenterer den populære forfatteren slik:

 

«Inga Strümke har doktorgrad i partikkelfysikk, og forsker på kunstig intelligens ved NTNU. Hun er prisbelønnet formidler, og for mange er hun kjent gjennom sin faste teknologispalte i Morgenbladet og som gjest i programmet Abels tårn på NRK Radio.»

 Forlaget omtaler boken slik:

 

«AI – teknologien som vil revolusjonere vår hverdag.»

 

Hvor raskt går utviklingen av kunstig intelligens? Og hvordan kommer AI (Artificial Intelligence) til å påvirke livet vårt i årene som kommer?

 

Når du ikke klarer å slutte å scrolle på sosiale medier er det databaserte algoritmer du kan takke for minuttene du aldri får tilbake. Sommeren 2022 varslet en Google-ingeniør om et dataprogram som hadde blitt bevisst, og få måneder senere sendte norske lærere bekymringsmelding til Stortinget på grunn av en intelligent chatbot. Alt dette – fra algoritmer som påvirker enkeltpersoner, til intelligente dataprogrammer i samfunnet – koker ned til ett spørsmål: Hvordan fungerer kunstig intelligens?

 

I Maskiner som tenker skriver Inga Strümke om hvordan vi mennesker prøver å lage kunstig intelligens, om vi endelig er i ferd med å lykkes, og om vi i det hele tatt kan fatte hva den nye teknologien vil innebære.»

 

 


31. jan. 2024

Døren av den ungarske forfatteren Magda Szabó

 


«Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»

På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del.  Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.

Fra baksiden av eksemplaret jeg har lest:

«Døren er et fascinerende og uforglemmelig portrett av to kvinner. Vi møter historiens forteller, en forfatter, og den eldre hushjelpen Emmerenc, som har jobbet for henne i nærmere tjue år. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. Tjenestekvinnen representerer både ydmykhet og offervilje, forfatteren en slags intellektuell arroganse. Men de knyttes nærmere sammen enn noen av dem kunne ane. For Emmerenc gir alt, enten det dreier seg om å redde en jøde, en tysker, en tyv eller en hjemløs katt. Hun tviler aldri et sekund. Heller ikke når det gjelder en hun kan gjøre sine nærmeste. Men det er én ting hun ikke deler. Hun slipper aldri noen innenfor døren til sitt hjem.

   Magda Szabö gir oss en fortelling om en fargerik og spesiell kvinne som styrer sine omgivelser nærmest som en despot, men som likevel elskes av alle.

Døren er en roman der leseren rives med fra første side.»

 


24. jan. 2024

Ukraina Grenselandet mellom øst og vest av Morten Strand

 


Det eneste jeg angrer på, at jeg ikke har lest boken Ukraina Grenselandet mellom øst og vest tidligere. 

Boken skrevet av Morten Strand ble utgitt i 2015 og jeg kjøpte den høsten 2022. Selv om jeg følger rimelig godt med på det som skjer i Ukrainia etter Russlands invasjon i 2022 og har en rimelig oversikt det som skjedde i 2014, blir det ofte korte nyhetssendinger. Boken til Morten Strand på litt over 300 sider omhandler Ukrainas historie fra 1000 år frem til 2015 fordelt på 15 kapitler. Rett og slett en lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Putin har på brutalt vis reist debatten om hva Ukraina er ved å annektere Krim og støtte krigen i Øst-Ukraina. Denne boka gir en bakgrunn for å forstå hva som skjer i Ukraina. Er Ukraina en ulykkelig, men naturlig forlengelse av Russland, slik Putin selv har hevdet, eller har et av Europas nyeste land en stolt og lang historie som egen distinkt nasjon, til tross for at landet med korte unntak etter 1. verdenskrig bare har vært en stat i 24 år?

Forfatter Morten Strand forteller Ukrainas dramatiske historie fra kristningen for mer enn 1000 år siden fram til og med den dramatiske situasjonen landet befinner seg i nå. Samtidig rapporterer han blant annet fra Den oransje revolusjonen, fra revolusjonen i februar 2014, fra annekteringen av Krim, og fra Øst-Ukraina i forbindelse med folkeavstemningen i mai 2014. I tillegg får leseren innblikk i de små, men talende historiene, som det aldrende ekteparet forfatteren møtte i den urene sonen Tsjernobyl i 2006, som ikke visste helt hvem de var: ukrainere, russere og hviterussere?»

 


20. jan. 2024

Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard - første roman i en trilogi

 


«På nyttårsaften hadde mora mi fortsatt ikke født. Hun hadde kjørt til sykehuset med faren min noen dager før og ikke vært hjemme siden. Faren min kom snart tilbake fra sykehuset. Han skulle jobbe og gikk ute hele dagen og møkka fjøset og melka kuene om morgenen og ettermiddagen. Derfor passa mormor Ruth og O.P. på oss. De sov over og skulle få tida til å gå mens vi venta på den nye lillesøstera. Mormor foreslo at vi skulle dekke på i stua nå som det var nyttårsaften, så vi kunne se på tv mens vi spiste. Hun sto ute i gangen i den gule vindjakka si og smilte til meg. Hun hadde akkurat vært ute og spurt faren min om når han trodde han var ferdig i fjøset. O.P. kom ut i gangen.»

 Romanen Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard ble utgitt i 2017 og på norsk i 2023. Jeg har stått lenge på bibliotekets venteliste for å få lest boken som er første roman i en trilogi. Jeg har satt meg på venteliste for å få lest neste bok: En dag vil vi le av det. Den siste i trilogien utgis i februar: En måtte nok ha vært der.

Trilogien er inspirert av forfatterens eget liv. Det er en tragisk tilværelse hovedpersonen Tue lever under. Sammen med mor, far, og to søsken. Og mange hunder. Vi kommer inn i romanen etter at moren har hatt en dødfødsel. Hvordan tilværelsen til familien har vært før dette, forteller romanen lite om. Men etter at moren kommer hjem tilbringer hun livet sitt foran dataskjermen med pengespill som finansieres av O.P., kjæresten til mormoren. Omsorgssvikt, fattigdom og utenforskap er stikkordene for den tragiske tilværelsen foreldrene har satt barna i. I tillegg er faren tidvis voldelig. Tue lyver og stjeler. Han mistrives på skolen. Med nøkternt språk forteller forfatteren om livet til Tue frem til han skal begynne på videregående skole.

Anbefaler dette intervjuet med forfatteren Thomas Korsgaard kunne ikke være homse på bygda. Men også denne samtalen Å skrive seg ut av fattigdom. Thomas Korsgaard og Vigdis Hjorth

Forlagets omtale av romanen Hvis det skulle komme et menneske

«Thomas Korsgaard er mottaker av De Gyldne Laurbær - Danmarks viktigste bokpris. Første bind i trilogien som har solgt mer enn 320 000 eksemplarer i Danmark. Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med så mye svart humor og så sterk empati med personene sine, at boken er umulig å legge fra seg. Danske kritikere har ikke spart på superlativene og har blant annet beskrevet den som «brutal, bevegende og rørende vakker ... uhyre vellykket debutroman ... på samme tid overbevisende og livsbejaende.»


15. jan. 2024

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth – vet å overraske

 

«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»

Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.

Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:

«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»

 

Forlagets omtale av Gjentakelsen:

«Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten.

Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus.»


7. jan. 2024

Dikt: Ikke engang nordavinden av Hans Børli fra diktsamlingen Dagen er et brev (1981)

 


Som liten smågutt

skreiv jeg ofte i snøen

bokstaver ho mor hadde lært meg.

Og selv om det fauk og blåste

slik at runene ble slettet ut

etter hvert som den frøsne pekefingeren

møysommelig risset dem ned,

så satt ei blankøygd lykke inne i meg

og smilte trassig i gråværet:

    Dette kan ingen ta fra deg!

Ikke en gang nordavinden…


6. jan. 2024

Verdenshistorie. Med fortiden som speil av Terje Tvedt - lettlest, interessant og lærerik

 


«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»

 Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.

Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:

«Med Verdenshistorie.  Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»

Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil

«I dette møtet vil historiker Terje Tvedt, i samtale med Eirik Løkke, drøfte den moderne verdens fremvekst: Fra de første sivilisasjonene til Vestens dominans og europeisk kolonialisme, samt USAs historiske rolle og den økte rivaliseringen med Kina.»