Alf van der Hagen: Litterære løft – ti nye forfattersamtaler

 

«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”

Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024.  Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.

Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.

Forlagets omtale av Litterære løft:

«Alf van der Hagen har utviklet en særegen samtaleform som han kaller «eksistensielle dybdeintervjuer». I hans nye bok Litterære løft snakker han med ti norske forfattere om å skrive og lese. Om klasse og klassehat. Om å fly høyt og falle dypt, og løftes opp igjen. Om å skrive for å huske, om løgn og sannferdighet. Om litteratur som en slags bønn. Om å skrive sin egen selvbiografi. Om kjærligheten til det mellommenneskelige. Om oppmerksomhetstap og virkelighetsutglidning. Om å se sin mor føde. Om eldgamle kirker i Konstantinopel. Og om å kjempe seg fri fra et innvandrerstempel.»

Overtredelser (Trespasses) av Louise Kennedy – fantastisk god debutroman

 

«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.

Hva gjør du ute til ni om morgenen?

Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.

Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.

Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.

Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.

Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»

Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.

Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge.  Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god. 

I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fantastisk fortelling som jeg håper får mange norske lesere.

 Forlagets omtale

Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.

Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.

Min skyld. En historie om frigjøring av Abid Raja

 

«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.

Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»

Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:  

«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:

«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»

 Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»

Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Forlaget omtaler forfatteren slik:

«Abid Raja (1975) er advokat, Venstre-politiker og tidligere kultur- og likestillingsminister, og har gitt ut bøkene Dialog (2010), Min skyld (2021) og Vår ære og vår frykt (2024) på Cappelen Damm. Han har tidligere stått bak Dialogmøtene og tenketanken Minotenk, som han etablerte i 2009. I 2010 ble han tildelt Fritt Ord-prisen for sitt arbeid, og i 2017 mottak han den internasjonale religionsfrihetsprisen for sitt arbeid for å grunnlegge IPPFORB.com og fremme religionsfrihet globalt. For boken Min skyld mottok han, som første sakprosaforfatter på 20 år, Bokhandlerprisen i 2021. I 2022 mottok han Åpenhetsprisen for boken, og i 2023 ble han tildelt YS´Likestillingspris sammen med sin søster og sin kone. Min skyld har et samlet opplag på over 170 000 eksemplarer.

Raja er gift med psykologen Nadia Ansar. De bor i Oslo med sine tre barn.»

Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.

Forlagets omtale:

«Tidligere kulturminister Abid Raja er blitt kalt breial, brautende, poserende og dominerende.

Hans liv har handlet mye om det motsatte: Om å skjule smertene og handikappet han ble født med, å skjule seg for volden og mobbingen – og å skjule kjærligheten til den han elsker. Skyldfølelsen hans – en blanding av skam og frykt, har hindret ham i å kjenne på de andre følelsene han som menneske er utstyrt med. Alt han har kjent, er et voldsomt sinne.

Da han som voksen oppsøkte en erfaren, kvinnelig psykolog for å få hjelp til å beherske temperamentet sitt, spurte hun: «Har du noen idé om hvor det sinnet kommer fra? Er det noe annet i livet ditt som du egentlig er sint for?»

Dette er den brutalt ærlige historien om Abid Rajas turbulente klassereise, hans mangeårige kamp for kjærligheten og den smertefulle frigjøringen fra skam, skyld og utenforskap.»

Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund

 

«Kriminallitteratur, ofte berre kalla krim, er underhaldande, spenningsfylt litteratur om etterforsking og oppklaring av brotsverk. Krimromanar står for ein svært stor del av boksalet i Noreg.»

Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.

Forlagets omtale:

«Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen.

 Marklund skriver om lengsel og hemmeligheter, om hensynsløs utnyttelse av mennesker og natur og om vold og tvang, i det store, og i det små. Bøkene hopper frem og tilbake i tid, fra 80- og 90-tallet og frem til i dag.

 Stormberget er en episk familiekrønike der politimester Wiking Stormberg og hans familiehistorie står i sentrum – men også stedet, jorden, elva, selve Stormberget har stor betydning for handlingen.

 Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.»

Stormen En biografi om Edvard Munch av Ivo de Figueiredo - bind 1

 

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

 Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien. 

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.  

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen.  Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

 

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

 På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

 Forlagets omtale:

«Edvard Munch er ikke bare Norges største kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen. Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske kontinentet som en provinsiell kraft fra nord. Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen. I Stormen. En biografi om Edvard Munch har Ivo de Figueiredo gjennomgått kjente og nye kilder og skrevet et nært og storslagent portrett av den gåtefulle kunstneren og hans tid.»

 

Skumring 1941 (Skymning 41) av Kjell Westö

 

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling.  Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Forlagets omtale av romanen som ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024:

«Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Skumring 1941 er en storslått og medrivende roman om noen av de mørkeste årene i Finlands historie – og om hva krig gjør med mennesker, med livet og med kjærligheten.»

Fars rygg av Niels Fredrik Dahl – tankevekkende og vondt å lese denne fortellingen

 

«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.

Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»

Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.

Forlagets omtale:

«Jeg ser etter faren min. Han har vært død i fjorten år nå, og jeg ser etter ham likevel. Jeg håper at han skal komme gående mot meg i det skiftende lyset oppover den øde gaten, at han skal bli større og større, tydeligere og tydeligere mens han nærmer seg.»

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig.

«Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns forsøk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap.

Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.»

Krim: Kallmyren av Liza Marklund – andre bok i en trilogi

 

«NATTEN MELLOM 14. OG 15. AUGUST 1990

DET VAR LYDEN av insektene som viste redningsteamet vei. Det lave surret av tusenvis av blodsugende, vingebårne kryp. Insektnettet som hadde dekket bagen da barnet ble plassert der, hadde blåst sin vei. Teppet hun hadde vært pakket inn i, var havnet på utsiden, og sokken på høyre fot hadde glidd av. Mygg, brems, blindinger, knott og klegg hadde alle oppdaget muligheten som spedbarnet utgjorde, og gått til et felles og nådeløst angrep. Det lille ansiktet var oppsvulmet til det ugjenkjennelige, sårskadet og blårødt, og øynene var klistret igjen. Begge hendene og den nakne foten var tjukke som klubber. Maur krøp inn og ut av munnen hennes.

Hun hadde for lengst holdt opp å skrike.

Alle trodde hun var død, noe annet virket usannsynlig, men da hundefører Pettersson løftet henne opp, ga hun fra seg et lite klynk.

Det måtte sies å være et mirakel.»

Kallmyren av Liza Marklund ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023, og kan leses uavhengig av første bok i serien; Polarsirkelen. Kallmyren har ikke mange kontaktpunkter med Polarsirkelen. Fra å ha en mer perifer rolle i Polarsirkelen, har politisjef Wiking Stormberg hovedrollen i Kallmyren. I tillegg til at Wiking får kreft, kommer det som skjedde for 30 år siden opp i dagen og han tvinges til å stille spørsmål ved om ektefellen Helena lever.

En lettlest og god krim selv om jeg synes slutten etterlot seg for mange løse tråder. Skulle også ønske at barna til Wiking og Helena, Markus og Elin, hadde fått større roller i handlingen. Muligens siste bok i trilogien Stormberget gir meg svar på noen av spørsmålene jeg sitter igjen med.

Forlagets omtale av Kallmyren;

«Kallmyren er en frittstående oppfølger til Polarsirkelen, Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende tilbakekomst til krimsjangeren.

I 1990 finner Wiking Stormberg en lapp fra sin kone, Helena. Hun har gått en tur for å plukke multer. Deres nyfødte datter, Elin, er med på turen, mens sønnen Markus er hos farmor. På kvelden har ikke Helena og Elin kommet tilbake. Elin blir funnet i live ved Kallmyren, mens Helena er forsvunnet. Kroppen hennes ble aldri gjenfunnet. Den kalde myra ble hennes grav.

Mange år senere er Wiking fortsatt dypt berørt av tapet av sin kone. Men så en sommerdag i 2020 mottar Markus et illevarslende brev signert med Helenas signatur. Kan hun fortsatt være i live? Men hvorfor skulle hun eller noen andre true familien hans? Wiking må spørre seg selv om han holder på å bli gal, om han ser spøkelser, eller det finnes krefter som truer ham og familien hans – og i så fall hvem eller hva.»

Krim: Ekko i det fjerne av Val McDermid – første bok i serien Karen Pirie – veldig god bok

 

«1978; St Andrews i Skottland

Klokken fire om morgenen i svarteste desember. Fire uklare skikkelser vaklet gjennom snødrevet og den sure, nordøstlige vind som strøk over Nordsjøen fra Sibir. De åtte snublende føttene gruppen Laddies fi' Kircaldy fulgte sin faste og velkjente snarvei over Hallow Hill til Fife Park, den mest moderne av studentkasernene ved St Andrews-universitetet, der de evig uredde sengene deres gjespet en velkomsthilsen med laken og tepper hengen et som slappe tunger.»

Romanen Ekko i det fjerne er den første boken av Val McDermid jeg har lest. Val McDermid er en kjent og prisbelønnet forfatter fra Skottland. Det er helt tilfeldig at jeg valgte Ekko det fjerne som er den første i en serie på seks, Karen Pirie - serien, som er navnet på en etterforsker. Etterforskeren har en liten rolle i romanen som ble utgitt i 2003 og på norsk i 2004.

Ekko det fjerne er på 442 sider. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den kunne vært kortet ned med 50 sider. Jeg leser at de neste to bøkene i serien er på hhv 380 og 350, og det lover bra.

For ja, jeg skal i hvert fall lese bok to og tre i serien. For jeg synes Ekko i det fjerne var en veldig god og spennende bok. Det var for meg en kvalitetsforskjell på denne sammenlignet med boken til Liza Marklunds bok Polarsirkelen som jeg synes var god.

Jeg fattet relativt tidlig mistanke til hvem som hadde drept Rosie. Samtidig ble jeg innimellom i tvil. For handlingen i Ekko i det fjerne var i langt på vei uforutsigelig. Det var mange overraskelser, og innimellom ble jeg skikkelig skremt. Det skjer mye uten at handlingen er heseblesende. Det er mange nok personer med ulik personlighet til at fortellingen aldri ble kjedelig. Dersom de andre bøkene hun har skrevet holder samme kvalitet har jeg mye å glede meg til.

Forlagets omtale:

«Ekko i det fjerne, er en frittstående psykologisk thriller. Vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt. I snødrevet på vei hjem fra en kveld på puben og på fest snubler de bokstavlig talt i Rosie. Rosie jobber på puben, hun er søt og morsom og sexy. Både Alex og Mondo har prøvd seg på henne, og begge har fått ertende avslag på flørten. Rosie er ikke interessert. Rosie har allerede en kar, men det skal ingen vite om.

Val McDermid er en intrigemaker av rang. Ingen kan som henne servere et mysterium proppfullt av gåter og løse tråder, for så på siste side å samle hele knippet trygt i hånden. Det er i oppklaringen at Val McDermid lar oss føle mesterkloen - hver eneste gang!»

Krim: Polarsirkelen av Liza Marklund – første bok i en serie på tre

 

«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»

 Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.

 Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år.  Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:

«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»

 Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.

«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.

Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.

Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.

Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.

Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.

Slik begynte det, og slik fortsatte det.»

 Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.

«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.

Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.

Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»

Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen. 

Biografi: Jon Michelet – En folkets helt av Mímir Kristjánsson

 

«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»

Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;

«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»

Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for.  Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.

Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger. 

Forlagets omtale:

«I 1962 mønstrer den unge dekksgutten Jon Michelet på skipet M/S Tomar. Blant de røffe sjøfolkene møter han flere gamle krigsseilere og tanken om den store sjøromanen vokser fram. Men det skal gå mange år før han klarer å skrive sitt storverk.

I En folkets helt følger vi Jon Michelet gjennom alle disse årene. Med innsikt og fortellerglede får vi historien om Michelets år som kontroversiell journalist og medlem av AKP (m-l). Han sto på barrikadene for revolusjon og kommunisme, og ble overvåka av de hemmelige tjenestene. Boka har et utall ramsalte historier om eventyr i ødemarken og livet som A-kjendis i Norge. Her er boksuksesser, familieidyll og berømmelse – men også samlivsbrudd, fylleslagsmål og skrivetørke. Jon Michelets liv faller sammen med overgangen fra syttitallsradikalisme til framveksten av en kommersiell kjendiskultur i Norge.

Først 50 år etter tiden som dekksgutt kom Jon Michelet i havn. Med bøkene om En sjøens helt og skogsmatrosen Halvor Skramstad reiste Michelet et storslagent monument over norske krigsseilere. Samtidig ble han selv en folkets helt.»

Odel av Dordi Strøm – vinneren av Lytternes romanpris 2023 – slutten ble for spesiell for meg

 

Jeg hadde neppe valgt å lese romanen Odel av Dordi Strøm dersom jeg ikke hadde hørt juryens diskusjoner ifm. at den ble valgt som vinner av Lytternes romanpris 2023 (NRK P2). 

Romanen er på 150 sider. Den var ikke så mørk som jeg forventet.  Første del, som var de 100 første sidene, overrasket meg positivt. Men del to, og særlig tredje og siste del, her tok romanen en retning som ble for spesiell for meg.

 

Forlaget omtaler romanen Odel slik:

“På garden Stein bur Olov og Inga med dei vaksne ungane Ommund og Odel. Ommund har hunden Bowie. Odel har dottera Liv. Men kven er far til Liv?

Det er haust, og dei velståande jegerane frå Austlandet har komme til garden for den årlege hjortejakta. Medan dei er ute i skogen, blir Bowie påkøyrd av ein bil, og like etter forsvinn Odel.

Liv har sine eigne måtar å finne svar på. I draumar får ho høve til å sjå Odel på nært hald, der ho kryssar det snødekte fjellet til hest i måneskin. Frå dei hemmelege romma sine - i hundekorga under kjøkkenbordet, i kråa på stua og framfor elden i kammerset om kvelden - lagar Liv forklaringar og historier.»

Krim: Bumerker av Johan Theorin – sjette bok i Ölandsserien

 

Jeg har ikke lest bøker av Johan Theorin siden mai 2013 da jeg leste Blodleie, tredje bok i Ölandsserien.  Før det leste jeg bok nummer en og to i serien: Skumringstimen og Nattefokk. Jeg har ikke lest de etterfølgende bøkene Gravrøys og Beinrester. Bumerker, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, er en frittstående fortsettelse av Beinrester. Flere av aktørene fra Nattefokk er med i Bumerker: Tilda som er politietterforsker, selvsagt hennes grandonkel Gerlov, og Joakim, som Tilda nå er gift med.

Selv om Bumerker ikke hadde samme spenningsnivå som Nattefokk, synes jeg der er en god roman.  Slutten tilsier at det kommer flere bøker i Ölandsserien.

Forlagets omtale av Bumerker:

«Politietterforsker Tilda Davidsson er høygravid da hun går inn i det mørke huset nord på Öland. Der finner hun et eldre par. Mannen har ligget død noen uker, men det ser ut som om kvinnen nylig har dødd.

 

Tildas gamle grandonkel Gerlof kan fortelle at den avsidesliggende gården ligger nøyaktig der det ble drevet et hemmelig forsvarsprosjekt under andre verdenskrig. Det går opp for ham at de grufulle dødsfallene som rammet øyas befolkning under krigen, ikke er glemt, og at en morder fortsatt går løs.»

 

Hafni forteller – jeg ble ikke overveldet av romanen til Helle Helle

 

Jeg ble ikke overveldet av å lese den kritikerroste romanen til den danske forfatteren Helle Helle Hafni forteller som ble utgitt i 2024. Jeg hadde jo store forventninger til leseopplevelsen. Kjenner at jeg er litt skuffet. Over meg selv mest. Mulig jeg leste for raskt og skulle lest den om igjen. Kanskje det er slik med Helle Helle som jeg har med Ali Smith. Hennes kritikerroste Høst har jeg begynt på boken tre ganger og får lite ut av fortellingen. 

 Forlagets omtale:

«Hafni forteller ... at hun skal skilles.

Hun ringer fra en rasteplass til romanens egentlige forteller. Men det er kun Hafni som fører ordet.

 

Hun har planlagt å feire skilsmissen med en såkalt smørbrødreise fra Roskilde over Ringsted, Korsør, Nyborg, Svendborg, Faaborg, via Bøjden-Fynshav og til slutt til Gråsted for å innta det store sønderjyske kaffebordet.

Det var meningen at turen skulle ta åtte dager.

Den ender med å vare cirka en måned.

 

Nå ringer Hafni for å fortelle hva som gikk galt underveis.»

Noveller: I seneste laget – historier om kvinner og menn av Claire Keegan - mesterlig

 

Fra en reise til Dublin i 2016 - statuen av Wilde

«Bare vel et år tidligere hadde Cathal nesten løpt ned trappa fra kontoret for å treffe Sabine, ved inngangen til Merrion Square der statuen av Wilde lå henslengt på en stein. Hun hadde på seg hvit buksedress og sandaler, solbriller, et kulørt perlekjede om halsen. De hadde krysset gata til National Gallery for å se Vermeer-utstillingen; hun hadde kjøpt billettene på nett. Han hadde stått tett inntil og trukket inn duften av parfymen hennes mens de så på maleriene. Hun beundret Vermeers kvinner, mens han syntes de fleste så late ut. De bare satt der som om de ventet på noen eller noe som kanskje aldri kom — eller stirret på seg selv i et speil. Selv den velvoksne budeia så ut som hun tok seg god tid med å helle melken, som om hun ikke hadde noe annet eller bedre å ta seg til.»

I seneste laget – historier om kvinner og menn er den tredje boken jeg leser av Claire Keegan. Jeg leste Tre lys i mai og Småting som dette i juni. Og det hele startet med at jeg hørte at Claire Keegans bøker omtalt i Åpen bok på NRK.  

 I seneste laget – historier om kvinner og menn ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Boken er på knappe 93 sider og består av tre noveller. Som de andre bøkene er kritikerne begeistret for det de har lest. Imens jeg stod i ventekø på biblioteket, leste jeg en anmeldelse i Aftenposter der kritiker ikke er begeistret:

«Claire Keegan skaper noen ekle mannlige karakterer i en bok som ikke fortjener all hederen den har fått.»

 Jeg synes det er prisverdig at en kritiker skriver negativt om en bok som andre kritiker har rost opp i skyene. Samtidig er jeg veldig glad for at det ikke var denne anmeldelsen jeg leste først og kanskje hadde latt være å lese boken. For jeg synes boken er utrolig god. Etter at jeg hadde lest den første novellen var jeg satt ut. Det var som om jeg hadde vært med handlingen. Og slutten var forrykende og uventet.

Til og med jeg som ikke er utdannet i litteraturfaget kan lese at Claire Keegan skriver godt. Under overskriften Fillern så fint! Litterært hånd­verk fra øverste hylle skriver anmelder i NRK bl a dette om boken:

«Mettet med sanselighet

Det er en intens tilstede­værelse i tekstene. Felles for dem er at de skildrer et møte mellom en mann og en kvinne. Det står selvfølgelig noe på spill.»

 Forlagets omtale

«En mann tenker på kvinnen han kunne tilbrakt livet med, hadde ting bare gått litt annerledes. En forfatter drar til sjøen for å jobbe uforstyrret, men distraheres av en eldre, mannlig akademikers nærvær og påtrengende meninger. En gift kvinne drar til storbyen like før jul, fordi hun vil finne ut hvordan det føles å ligge med en annen mann.

 

Claire Keegan, omtalt av New York Times som en mester i novellesjangeren, undersøker alt som står i veien for det som kunne vært mellom kvinner og menn, som smålighet, vekten av forventninger og en konstant, ulmende trussel om vold. Potente, ladede og rystende presise, vil disse mesterlige fortellingene klinge videre i leseren lenge etter at boken er lukket.»

Diskomus på venteværelset – en god debutroman av Kamilla Danielsen med et aktuelt tema

 

Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:

 

«En ny spørreundersøkelse fra Mental Helse Ungdom viser at over halvparten av unge mellom 16 og 36 år har følt seg ensomme i løpet av de siste 12 månedene.» 

En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.  

Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.

 Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:

«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»

Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:

«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»

 Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:

«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’

 En god debut av Kamilla Danielsen. 

Forlagets omtale av Diskomus på venteværelset:

«Eivor er trettifire år og bor alene. Jobben hennes er ubetydelig, livet hennes er ubetydelig, og ei venninne har døpt leiligheten hennes for Venteværelset: Et sted hun bare oppholder seg mens hun venter på at det egentlige livet, det med mannogbarn, skal begynne.

 

Diskomus på venteværelset er fortellinga om hva som skjer når Eivor bestemmer seg for – omsider – å gjøre en slags innsats. For å dra på date, men også alltid å rekke hjem til Dagsrevyen og ligge i stjerneformasjon på badegulvet. Det er en historie om alle mulige slags sammenbrudd, om gamle venninner, nye menn, ikke-helt-nye koner, ektemenn og ekskjærester – og om en lyspære som aldri slutter å blinke. Men det er absolutt ikke en kjærlighetshistorie.”