Krim: Bumerker av Johan Theorin – sjette bok i Ölandsserien

 

Jeg har ikke lest bøker av Johan Theorin siden mai 2013 da jeg leste Blodleie, tredje bok i Ölandsserien.  Før det leste jeg bok nummer en og to i serien: Skumringstimen og Nattefokk. Jeg har ikke lest de etterfølgende bøkene Gravrøys og Beinrester. Bumerker, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, er en frittstående fortsettelse av Beinrester. Flere av aktørene fra Nattefokk er med i Bumerker: Tilda som er politietterforsker, selvsagt hennes grandonkel Gerlov, og Joakim, som Tilda nå er gift med.

Selv om Bumerker ikke hadde samme spenningsnivå som Nattefokk, synes jeg der er en god roman.  Slutten tilsier at det kommer flere bøker i Ölandsserien.

Forlagets omtale av Bumerker:

«Politietterforsker Tilda Davidsson er høygravid da hun går inn i det mørke huset nord på Öland. Der finner hun et eldre par. Mannen har ligget død noen uker, men det ser ut som om kvinnen nylig har dødd.

 

Tildas gamle grandonkel Gerlof kan fortelle at den avsidesliggende gården ligger nøyaktig der det ble drevet et hemmelig forsvarsprosjekt under andre verdenskrig. Det går opp for ham at de grufulle dødsfallene som rammet øyas befolkning under krigen, ikke er glemt, og at en morder fortsatt går løs.»

 

Hafni forteller – jeg ble ikke overveldet av romanen til Helle Helle

 

Jeg ble ikke overveldet av å lese den kritikerroste romanen til den danske forfatteren Helle Helle Hafni forteller som ble utgitt i 2024. Jeg hadde jo store forventninger til leseopplevelsen. Kjenner at jeg er litt skuffet. Over meg selv mest. Mulig jeg leste for raskt og skulle lest den om igjen. Kanskje det er slik med Helle Helle som jeg har med Ali Smith. Hennes kritikerroste Høst har jeg begynt på boken tre ganger og får lite ut av fortellingen. 

 Forlagets omtale:

«Hafni forteller ... at hun skal skilles.

Hun ringer fra en rasteplass til romanens egentlige forteller. Men det er kun Hafni som fører ordet.

 

Hun har planlagt å feire skilsmissen med en såkalt smørbrødreise fra Roskilde over Ringsted, Korsør, Nyborg, Svendborg, Faaborg, via Bøjden-Fynshav og til slutt til Gråsted for å innta det store sønderjyske kaffebordet.

Det var meningen at turen skulle ta åtte dager.

Den ender med å vare cirka en måned.

 

Nå ringer Hafni for å fortelle hva som gikk galt underveis.»

Noveller: I seneste laget – historier om kvinner og menn av Claire Keegan - mesterlig

 

Fra en reise til Dublin i 2016 - statuen av Wilde

«Bare vel et år tidligere hadde Cathal nesten løpt ned trappa fra kontoret for å treffe Sabine, ved inngangen til Merrion Square der statuen av Wilde lå henslengt på en stein. Hun hadde på seg hvit buksedress og sandaler, solbriller, et kulørt perlekjede om halsen. De hadde krysset gata til National Gallery for å se Vermeer-utstillingen; hun hadde kjøpt billettene på nett. Han hadde stått tett inntil og trukket inn duften av parfymen hennes mens de så på maleriene. Hun beundret Vermeers kvinner, mens han syntes de fleste så late ut. De bare satt der som om de ventet på noen eller noe som kanskje aldri kom — eller stirret på seg selv i et speil. Selv den velvoksne budeia så ut som hun tok seg god tid med å helle melken, som om hun ikke hadde noe annet eller bedre å ta seg til.»

I seneste laget – historier om kvinner og menn er den tredje boken jeg leser av Claire Keegan. Jeg leste Tre lys i mai og Småting som dette i juni. Og det hele startet med at jeg hørte at Claire Keegans bøker omtalt i Åpen bok på NRK.  

 I seneste laget – historier om kvinner og menn ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Boken er på knappe 93 sider og består av tre noveller. Som de andre bøkene er kritikerne begeistret for det de har lest. Imens jeg stod i ventekø på biblioteket, leste jeg en anmeldelse i Aftenposter der kritiker ikke er begeistret:

«Claire Keegan skaper noen ekle mannlige karakterer i en bok som ikke fortjener all hederen den har fått.»

 Jeg synes det er prisverdig at en kritiker skriver negativt om en bok som andre kritiker har rost opp i skyene. Samtidig er jeg veldig glad for at det ikke var denne anmeldelsen jeg leste først og kanskje hadde latt være å lese boken. For jeg synes boken er utrolig god. Etter at jeg hadde lest den første novellen var jeg satt ut. Det var som om jeg hadde vært med handlingen. Og slutten var forrykende og uventet.

Til og med jeg som ikke er utdannet i litteraturfaget kan lese at Claire Keegan skriver godt. Under overskriften Fillern så fint! Litterært hånd­verk fra øverste hylle skriver anmelder i NRK bl a dette om boken:

«Mettet med sanselighet

Det er en intens tilstede­værelse i tekstene. Felles for dem er at de skildrer et møte mellom en mann og en kvinne. Det står selvfølgelig noe på spill.»

 Forlagets omtale

«En mann tenker på kvinnen han kunne tilbrakt livet med, hadde ting bare gått litt annerledes. En forfatter drar til sjøen for å jobbe uforstyrret, men distraheres av en eldre, mannlig akademikers nærvær og påtrengende meninger. En gift kvinne drar til storbyen like før jul, fordi hun vil finne ut hvordan det føles å ligge med en annen mann.

 

Claire Keegan, omtalt av New York Times som en mester i novellesjangeren, undersøker alt som står i veien for det som kunne vært mellom kvinner og menn, som smålighet, vekten av forventninger og en konstant, ulmende trussel om vold. Potente, ladede og rystende presise, vil disse mesterlige fortellingene klinge videre i leseren lenge etter at boken er lukket.»

Diskomus på venteværelset – en god debutroman av Kamilla Danielsen med et aktuelt tema

 

Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:

 

«En ny spørreundersøkelse fra Mental Helse Ungdom viser at over halvparten av unge mellom 16 og 36 år har følt seg ensomme i løpet av de siste 12 månedene.» 

En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.  

Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.

 Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:

«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»

Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:

«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»

 Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:

«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’

 En god debut av Kamilla Danielsen. 

Forlagets omtale av Diskomus på venteværelset:

«Eivor er trettifire år og bor alene. Jobben hennes er ubetydelig, livet hennes er ubetydelig, og ei venninne har døpt leiligheten hennes for Venteværelset: Et sted hun bare oppholder seg mens hun venter på at det egentlige livet, det med mannogbarn, skal begynne.

 

Diskomus på venteværelset er fortellinga om hva som skjer når Eivor bestemmer seg for – omsider – å gjøre en slags innsats. For å dra på date, men også alltid å rekke hjem til Dagsrevyen og ligge i stjerneformasjon på badegulvet. Det er en historie om alle mulige slags sammenbrudd, om gamle venninner, nye menn, ikke-helt-nye koner, ektemenn og ekskjærester – og om en lyspære som aldri slutter å blinke. Men det er absolutt ikke en kjærlighetshistorie.”

 

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting – gleder meg til å se filmatiseringen av romanen

 

På bokomslaget er Tre menn til Vilma omtalt som Årets juleroman. Romanen av Gudrun Skretting ble utgitt i 2020. Årsaken til at jeg har lest den nå, er at jeg så reklame for filmen Tre menn til Vilma som er basert på boken. Filmen kommer på kino 8. november 2024 – teaser til filmen: 

 Selv om det ikke var «riktig» årstid å lese boken nå, synes jeg det var en varm og morsom roman. Jeg gleder meg til å se filmen.

 Forlagets omtale

 

«En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og med seg har han en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød.

Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Egentlig har hun mer enn nok med å unngå livets farer - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer.

Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen.

Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret.

Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren.»

Sent på dagen av Kristin Vego – en roman som fortjener mange lesere

«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»

 

Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:

«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»

 Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.

 Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt. 

 Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:

«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»

 Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning, Sofia, :  

 

«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?

Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen.  Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»

 Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no.  Historien i TV serien er creepy og begynte å smitte over på leseopplevelsen på en negativ måte.  For ikke å ødelegge leseopplevelsen, måtte jeg vente med å se de to siste episodene.

 

Forlagets omtale av romanen:

«Johanne leier et rom i et hvitt hus på landet. Nesten uten å merke det glir hun inn i et forhold til Mikael, mannen som bor der. Det utvikler seg til en livslang kjærlighet. Med forholdet følger Mikaels datter, hans ekskone og det spesielle landskapet som omgir dem. Sytten år senere sitter Johanne alene i huset og begynner å skrive fortellingen deres, mens dagene blir kortere og høst beveger seg over i vinter.»

 

Filmen Umberto Eco: A Library of the World – en film for bokelskere:

 

 

Jeg dro en bomtur til biblioteket i går. Hadde glemt å sjekke åpningstidene og det var som vanlig lørdagsstengt nå i ferietida. Ble litt skuffa, hadde gledet meg til å hente to bøker jeg har bestemt meg for å lese. Men jeg har selvsagt egne uleste bøker jeg kan lese. Dessuten tok jeg meg tid til å se filmen Umberto Eco: A Library of the World. Filmen er fra 2023 og jeg så den på Filmoteket.no . Filmen presenteres slik:

 

«Året før Umberto Eco gikk bort, startet den Berlin-prisvinnende regissøren Davide Ferrario og Eco et filmprosjekt. Med tilgang til Ecos utrolige private bibliotek har Ferrario og Ecos familie skapt en unik dokumentar om et helt enestående sted. Biblioteket, som Eco kalte en del av verdensarven, rommer over 30 000 bøker, deriblant over 1500 sjeldne antikviteter. Umberto Eco: A Library of the World er en bokelskers drømmeverden, like gåtefull som imponerende.»

Umberto Eco (f. 1932 d. 2016) var en italiensk filosof og forfatter. Han har bl a skrevet romanen Rosens navn. I filmen sier han at bøker skal røres med hendene, og biblioteker et menneskenes felles minne. Jeg leser lite bøker på skjerm. Så ja, jeg liker helst å lese papirbøker. Noe mer av det Umberto Eco sier i filmen:

-        - Papyrus og manuskripter har overlevd i flere tusen år. Vi har bøker laget for over 500 år siden som ser nytrykte ut, men vi vet ikke hvor lenge de elektroniske formatene vil overleve. Dagens datamaskiner kan ikke lese det vi lagret for 20 år siden på forhistoriske disketter. 90%, kanskje 99% av budskapene som sirkulerer i verden volant (flyt sin vei), men det er ikke sikkert at de maneant (gjenstår). Samtidig finnes det en overflod av innspillinger. Når vi sitter her og vrøvler, så er det noen som spiller det inn.

-  II  -  Internett er oppslagsverkenes svar på Funes. Alt finnes potensielt registrert der, men uten verktøy til å filtrere innholdet. Så det er en ny utfordring for menneskeheten. Hvis vi tidligere ville ha så mye informasjon som mulig, så vil vi nå på sett og vis bli kvitt så mye informasjon som mulig. Hittil har vi alle henvist til en allment og akseptert kunnskap, selv om vi kan bestride en bestemt sak og argumentere om den. Uten denne felles kunnskapen finnes ikke mellommenneskelige forhold. Men i dag finnes en teoretisk sjanse for at seks milliarder mennesker surfer for seg selv på nettet og danner seks milliarder ulike oppfatninger. Det vil forårsake en total kommunikasjonskollaps.

-        - Informasjon kan skade kunnskap, som nå med massemedia og internett, for det blir for mye. For mye samtidig skaper støy, som ikke er et kunnskapsverktøy. Vi er kanskje på vei inn i en tid der ordentlig utdanning ikke er å dele informasjon, men å velge hvordan man velger den.

En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard – andre roman i trilogien om Tue

 

Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!

 Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar.  I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:

«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»

 En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:

«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.

 

Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»

 Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:

«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.

 «Pappa og jeg skal nok skilles.»

«Hva med pappa?»

«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.

«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»

Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.

«Hva med oss?» spurte jeg,

«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»

«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »

«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»

Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.

«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.

«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»

Her litt om farens situasjon når romanen starter:  

 «Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.

Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»

Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:

«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»

 Forlagets omtale av En dag vil vi le av det:

«Oppfølgeren til kritikerroste «Hvis det skulle komme et menneske» er endelig her! Bok nummer to i trilogien om Tue, «En dag vil vi le av det», er fortsettelsen på fortellingen om Tue som forsøker å finne seg selv i en hverdag preget av ensomhet i en familie der de voksne ikke alltid klarer å være nettopp det, voksne. Det er en sterk roman om å vokse opp i fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet. Korsgaard tegner et portrett av en hardt prøvet familie med varme og respekt. Han skriver rett og slett slik at vi kan le av det, til tross for de sørgelige omstendighetene. I Danmark er Thomas Korsgaard utropt til et av landets mest oppsiktsvekkende og overbevisende litterære talenter. Da første bind i trilogien kom ut på norsk tidlig i 2023, jublet et samlet kritikerkorps, og romanen gikk rett inn på bestselgerlisten og ble liggende der.»

Slemme jenter - novellesamling av Monica Goksøyr - vinner av Tarjei Vesaas' debutantpris 2023

 

Slemme jenter - novellesamlingen til Monica Goksøyr fortjener gode anmeldelser er min konklusjon etter å ha lest boken utgitt i 2023.

 Et flott bokomslag som på mange måter beskriver innholdet. Monica Goksøyr ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen, og her i juryens begrunnelse ble også bokomslaget omtalt – et utdrag fra begrunnelsen:

«Aller først litt om noe som sjelden blir nevnt under litterære prisutdelinger, omslaget. Det er dominert av en prangende rosa katt. Først da jeg leste Even Teistungs anmeldelse i Klassekampen, oppdaget jeg at det var noe mer der. Bak det stiliserte og fargerike kattedyret, som ved nærmere ettersyn kan få tankene hen på Asia, finnes et bilde av noe mer hjemlig; fjord, fjell og en grå, vestlandsk fergekai.

 

Det er en fin observasjon, for det gir novellene både klangbunn og spennvidde. I mange av de syv novellene i Slemme jenter har hovedpersonen thailandsk mor og norsk far. Selv om dette sjelden er forfatterens hovedanliggende, klinger denne annerledesheten med, som en alltid tilstedeværende bevissthet om å bli sett av blikk som inneholder et sett med forventninger og fordommer. Om dette skriver Monica Goksøyr med naturlig autoritet.»

Forlagets omtale:

«Sju noveller med jenter i hovudrolla. Jenter som vil vekk frå kvardagen og jaktar etter spenning og grenseoverskridingar. Jenter som kjenner på einsemd og utanforskap, og som har mødrer frå Asia og fedrar på sjøen. Jenter som leitar etter meining, men finn ho på feil plass, som er skada og som skadar.»

Hver torsdag klokken nitten av Nicolai Houm – sjelden god leseopplevelse

 

«Det konstruktive innspillet vi oftest pleier å gi Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende, dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlete effekten av strykningsforslagene, hvis Randi tok dem til følge, kan bli at det ikke er noe tekst igjen.»

 Det har vært en sjelden god opplevelse å lese romanen til Nicolai Houm Hver torsdag klokken nitten. Det har vært gjenkjennelse; som da jeg leste avsnittet over. Mine tanker gikk til kvalitetssikring av dokumenter i jobbsammenheng. Selv om det er høyst nødvendig: det er krevende både å kvalitetssikre og å bli kvalitetssikret. Da gjelder det så se humoren i dette nødvendige arbeidet. For humor er det plenty av i romanen. Latteren har runget. Og romanen gir plass til tankevekkende alvor.

 En annen ting jeg tenker på etter å ha lest romanen; når laglederen, i dette tilfeller kursleder, svikter, da tar kollektivet over. Et kollektiv som har et felles mål: de fleste deltakerne har en drøm om å bli forfatter. De unner hverandre å lykkes. Det er som vi om og om igjen observerer i fotball EM som foregår for tiden: et lag kan ha gode spisser, men lagene som gjør det best er de lagene som er et kollektiv: Heia Georgia!

Jeg hørte om boken her i Åpen bok Forfatterintervjuet med Nicolai Houm 

Her er forlagets omtale av romanen: 

«Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.

 Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

 HVER TORSDAG KLOKKEN NITTEN er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.

 Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.»

Korset – siste bind i trilogien om Kristin Lavransdatter - historien fascinerer meg om og om igjen

 

«Hva skjer når vi skriver?

Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»

 

Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.

 

Forlaget beskriver romanen slik:

 

«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»

 

Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:

 

«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.

Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.

Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«

 

Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:

 

«AIle ilder brenner ut omsider.

 

«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.

Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»

Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger,  har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumet Og så kom resten av livet:

«Det e mykje som e trist

                                når du får leita litt

og det e ikkje bestandig

du ska leite lenge heller

når du kommer dæ i stemning

står tragedian i kø

                                              du kan bære bynn å blø»