Jens Bjørneboe: Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Som jeg skriver i innlegget etter å ha lest romanen Drømmen og hjulet, foretok jeg  «research» bl a rundt forfatteren av romanen, Jens Bjørneboe.

Det som gjør at jeg fikk lyst til å lese en biografi om Bjørneboe, er det som er skrevet om han på Wikipedia. Det som var mest interessant er det som er skrevet under overskriften Bidrag til den litterære debatt.  

Jeg skal ikke sitere alt som står der, men slutten som jeg likte spesielt godt. De "små grå" aktiveres ved å lese det. Bl a tenker jeg at vi er forskjellige og derfor vil bøker treffe oss forskjellig. Derfor er det ikke slik at en og samme bok er "godt skrevet" for alle som leser den. Jeg synes at det er en styrke ved en bok at den treffer ulikt. Hva er bedre enn en bok som engasjerer. En bok som noen skriver at de likte kjempegodt og andre ikke likte i det hele tatt, gjør meg nysgjerrig. Det er ikke nødvendigvis slik at en kun blir klokere av en bok liker. Men så er det neppe det han mener heller. Tror jeg slutter her - før jeg roter meg inn i noe jeg ikke kommer ut av. Her er sitatet:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet, men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».

Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

Kilden for bildet er Dagbladet.no:

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe

Selv om litteratur ikke er mitt fagområde, er det litt underlig at jeg ikke har lest mer om Jens Bjørneboe eller lest noen av hans bøker før jeg leste hans roman Drømmen og hjulet (1964). Romanen er inspirert av Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv og diktning. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt av Bokklubben i 2010 og er på 207 sider.

Det som jeg likte best ved romanen, var at den beskrev tidsperioden Ragnhild Jølsen levde i. Det jeg likte minst, var det dystre og teatralske i den.

Fra bokomslaget:

«Som med så mye av det Jens Bjørneboe skrev, lar heller ikke denne romanen vårt tankeliv aldeles i fred. Det er et gammelt spørsmål som ikke er mindre aktuelt i nye Knausgård-tider: Hva er forholdet mellom diktning og sannhet? For hvordan behandler Bjørneboe sitt historiske stoff? Hvor tro er han mot Jølsens biografi? Selv hevdet Bjørneboe at ‘Drømmen og hjulet’ handler om en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.’ Kanskje han kunne lagt til: ‘og en del av det som kunne ha hendt.’ Han tok seg sine friheter, som vanlig. Han skrev selvbiografi også når han skrev biografisk. Dette er hans Ragnhild.»

Når jeg leser bøker som er basert på historiske hendelser, skrevet av forfattere mv som er ukjent for meg, leter jeg ofte etter og leser tilleggsstoff på Internett. Det gjorde jeg også i dette tilfellet. Særlig fordi romanen er halvdokumentarisk. Jeg leste om Jens Bjørneboe (1920-1976). I tillegg til å lese om Bjørneboe og Ragnhild Jølsen, leste jeg om Holm Jølsen , faren til Ragnhild Jølsen. Han var brukseier av storgården Ekeberg i Enebakk og industribygger. Jeg fant dette klippet på NRK der Bjørneboes kone Tove og datteren Marianne forteller om den tiden de bodde i Enebakk. I nabohuset var det Randi Jølsen og familien levde sine siste år etter at faren gikk konkurs.

Drømmen og hjulet beskriver, i tillegg til Ragnhild Jølsen og familiens historie, den tida de levde i. En dramatisk tid med mange samfunnsendringer. Selv om Holm Jølsen tok seg godt av sine arbeidere sammenlignet med andre, var det nød og fattigdom blant arbeiderne:

"Mellom dem og hungersnøden stod ingenting annet enn bruket, og de lønninger som bruket til enhver tid kunne og ville utbetale dem. De arbeidet hårdt og i lengre dagsverk enn ellers for å få bruket i drift så snart som mulig. Når barna sulter, blir fedrene arbeidsvillige."

Romanen beskriver hvordan det var å være en kvinne som valgte å leve utradisjonelt. Kontrastene mellom den rike Jølsen–familien og arbeiderne ved fabrikkene. Farens entusiasme. Nederlagene. Hvordan Ragnhild Jølsen avsluttet livet sitt.  

Selv om det ikke var enkelt å være kvinne og kunstnersjel, var Ragnhild Jølsen privilegert. Og selv om farens falitt medført endringer for familien og skapte raseri hos henne, særlig etter at storgården de bodde på ble solgt, led hun og familien ingen materiell nød. Mer vinkling opp mot dette faktum hadde gjort romanen bedre for meg. For meg blir Ragnhild Jølsens utfordringer og motbør i livet små sammenlignet med Bjørneboes beskrivelse av levevilkårene til arbeiderne på bruket.  Men i og med at romanen er halvdokumentarisk, er det ikke enkelt å si hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Sekvensene der Bjørneboes diktning virker å ha tatt overhånd, ble enkelte steder for høytsvevende og mindre interessante for meg. Særlig mot slutten kjente jeg behov for å skumme gjennom en del sider. At jeg ikke har lest bøker Ragnhild Jølsen har skrevet, gjør at en del av det han skriver om og som referer seg til disse, ble vanskelig å få tak i. Men jeg må ærlig si at romanen til Bjørneboe ikke inspirerer meg til å lese bøkene hun skrev.

Jeg hadde en tanke om å kjøpe en tobinds biografi som Tore Rem har skrevet om Jens Bjørneboe.  Det som holder meg tilbake er at hvert av bindene er over 600 sider. Jeg leser på Bokelskere.no at biografien er litt vel grundig og går for sakte. Er hans liv mv så interessant for meg at jeg vil lese 1300 sider...