Jens Bjørneboe: Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Som jeg skriver i innlegget etter å ha lest romanen Drømmen og hjulet, foretok jeg  «research» bl a rundt forfatteren av romanen, Jens Bjørneboe.

Det som gjør at jeg fikk lyst til å lese en biografi om Bjørneboe, er det som er skrevet om han på Wikipedia. Det som var mest interessant er det som er skrevet under overskriften Bidrag til den litterære debatt.  

Jeg skal ikke sitere alt som står der, men slutten som jeg likte spesielt godt. De "små grå" aktiveres ved å lese det. Bl a tenker jeg at vi er forskjellige og derfor vil bøker treffe oss forskjellig. Derfor er det ikke slik at en og samme bok er "godt skrevet" for alle som leser den. Jeg synes at det er en styrke ved en bok at den treffer ulikt. Hva er bedre enn en bok som engasjerer. En bok som noen skriver at de likte kjempegodt og andre ikke likte i det hele tatt, gjør meg nysgjerrig. Det er ikke nødvendigvis slik at en kun blir klokere av en bok liker. Men så er det neppe det han mener heller. Tror jeg slutter her - før jeg roter meg inn i noe jeg ikke kommer ut av. Her er sitatet:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet, men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».

Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

Kilden for bildet er Dagbladet.no: