Endringen kom etter at
jeg leste hva som er skrevet om Christian
VII av Danmark Norge på Wikepedia. Det var en del puslebiter som ble plassert
på rett plass. Etter å ha lest ca hundre sider og romanen på 314 sider bare ble bedre og
bedre, leste jeg de første femti sidene om igjen. Er man bare litt interessert i historie så er dette en veldig god
roman. Han klarer å skildre dramatikken og tragedien uten å trekke inn for mange av aktørene
inn i handlingen.
Romanen handler om en dramatisk
periode i dansk historie. Livlegen til kong Christian den syvende (1749-1808), Johann
Friedrich Struensee, spiller hovedrollen. Struensee ble ansatt som livlege i
1768 og døde ved halshugging i 1772.
Christian den syvende var
svært begavet, men ble etterhvert sinnsyk. Frem til han ble konge som 16-åring hadde
han hatt en hardhendt oppdragelse. Han ble rett og slett mishandlet. Dette
medvirket til en forverring av sykdommen. Kongen giftet seg med en kusine, den
engelske prinsessen Caroline Mathilde, i 1766. Utrolig nok ble utfallet av det
eneste samleiet de hadde at dronningen ble gravid og fødte en tronarving. En
sønn. Etter det forlystet kongen seg med
en prostituert, Støvel-Cathrine, frem til hun ble utvist fra Danmark.
Kongen dro ut på en lang
utenlandsreise, også for å lete etter Cathrine som for han var «Universets-herskerinne».
Det var på denne reisen Struensee, som var tysk statsborger, ble ansatt som lege
for kongen. Han fulgte med tilbake til Danmark der han fikk stor makt.
I dårehuset som man med rette kan kalle det livet han tok del i. Makt i form av å sette i verk sine
revolusjonære ideer og at han fikk et lidenskapelig forhold til dronningen. Som
resulterte i at de fikk en datter sammen. Men det er sterke krefter som ville ha
Struensee fjernet fra maktens tinde. En sentral person i denne kampen var Ove
Høegh-Guldberg som var sterk motstander av Struensee og hans reformer. Han
hatet også dronningen. Guldberg kalte henne for den lille engelske horen etter at
hun spurte han ut om ryktet som gikk om at han var kastrert. En grusom
motstander skulle det vise seg å bli.
Romanen skildrer denne
historien så levende. For et liv denne stakkars kongen levde. Hoffet gjorde
narr av han. Maktmenneskene rundt han hadde alt å tjene på hans sykdom. Det er
vondt å lese hvordan han ble behandlet. Boken starter med en episode som er
beskrevet av det engelskes sendebudet Robert Murray Keith der han møter på kongen
og Guldberg i teatret i 1782. Det vil si etter at dramaet rundt Struensee er
avsluttet. Han kunne rapportere at kongen ble behandlet som «en hund». Men han observerte
også dette:
«Etter forestillingen ble det servert vin. Da hadde Keith kommet til å
stå i nærheten av kongen. Kongen hadde snudd seg mot Keith, som han åpenbart
gjenkjente som det engelske sendebudet, og stammende forsøkte å forklare
stykkets sentrale innhold. ‘Stykket handler, sa kongen til meg, om at ondskapen
fantes i høy grad hos disse menneskene ved hoffet at de ligner aper eller
djevler; de fryder seg over andres ulykke og sørget over deres fremgang, dette
var det som på druidenes tid ble kalt kannibalisme, antropofagi. Derfor befant
vi oss blant kannibaler.’
Hele kongens ‘utbrudd’ var til å
komme fra en sinnsyk, bemerkelsesverdig velformulert språklig sett.»
Når jeg skriver dette
etter å ha lest romanen, så kjenner jeg at jeg fryser på ryggen. Hva tenkte
«hunden» egentlig om at det han observerte rundt seg. Den planmessige
manipulasjonen han ble utsatt for.
Dronningen, barnet, som ble hentet fra England for å bli avlsdyr er også et kapittel for seg. Som ufrivillig må leve i dette dårehuset. Struensee ble redningen for henne. Og de innledet et forhold som de begge var klar over ville medføre en tragedie for begge. Men allikevel var de uforberedt på den brutalitet som ble fremvist. Kjærligheten mellom dem er vakker beskrevet. Struensees ønske om å endre samfunnet. Et brutalt samfunn for de aller fleste. Blant annet slaveriet under adelen. Han gjennomfører reformer uten voldsutgytelser. Uten å tenke på hvilken risiko hans utålmodighet skapte. Slutten er hjerteskjærende å lese om. Fra der alt er over – dronningens tanker som er beskrivende for denne historien:
«Hvorfor blir alltid
feil mennesker utvalgt til å gjøre det gode? Det kunne ikke være Gud som gjorde
det. Det måtte være djevelen som valgte ut godhetens redskaper. Da tok han de
edle som kunne kjenne frykt. Og hvis de gode ikke kunne drepe og tilintetgjøre,
da var det gode maktesløst...Hvordan kunne man beseire verden hvis man bare var
god, og manglet mot til å være ond?... Hvorfor måtte hun elske nettopp Johan
Friedrich Struensee så inderlig, når det gode var dømt til å gå under, og de som
ikke kunne føle frykt, måtte seire.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar