Til fots gjennom Alaska - Lars Monsen

Jeg tror ikke det er mange, om noen, som vil gjenta turen som Lars Monsen og Marit Holm gjennomførte i 1994/1995 og som er beskrevet i boken Til fots gjennom Alaska-Lars Monsen. 3000 kilometer til fots i løpet av ti måneder gjennom verdens mest uframkommelige villmark. Om Lars Monsen vil gjort det igjen svarer han bestemt nei på i forordet i boken. Han ber oss lese mellom linjene i boken utgitt første gang i 1994. Det jeg liker spesielt godt med boken, er at han er så ærlig om hvordan denne turen var. Spennende, men langt fra noen idyll.

Her er omslaget. Dette bildet er kommentert slik:

«Mange forbinder Alaska med hundekjøring og ekstrem kulde, men få er klar over at det også blir ekstremt hett om sommeren., spesielt i Alaska Interior. Varmen er vanskeligere å beskytte seg mot enn kulda.»

Den redigerte utgaven jeg har lest ble utgitt i 2009. Det er så mange bilder som gjør det som beskrives så levende. Det er som jeg hører Lars Monsen selv fortelle om turen. Det som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken var boken Pelsjegerliv av Helge Ingstad.

«Prikken over i-en» var at i etterordet skriver Marit Holm i mars 2009 at hun på dette tidspunkt er i gang med å bryte opp og forlate et eventyrlig liv på Grønland der hun har bodd sammen med sine 18 grønlandshunder. Der har hun vært ansatt som dyrlege for Grønlands Hjemmestyre og kjempet for at sledehundene i landet skal få bedre forhold å leve under. Da jeg leste det, ble jeg veldig glad. Det var så grusomt å lese hvordan eskimoene behandlet hundene sine i boken En afrikaner på Grønland (L'african du Groenland) av Tété-Michel Kpomassie. En bok jeg avbrøt nettopp på grunn av dyremishandlingen forfatteren fortalte om. Også Lars Monsen har en kommentar om hundeholdet i  Stoney River Village i Alaska. En liten landsby de var innom på turen og som var beryktet av mange årsaker.

Til fots gjennom Alaska- Lars Monsen handler om forberedelsene til turen og gjennomføringen.  Endringene de foretok underveis. Om slitet, fysisk og psykisk og gnisningene som oppstod mellom dem i den forbindelse. Tankene de hadde underveis. Menneskene de møtte på turen. Men mest og ikke minst naturen. Kulde, hete og mygg. Men også fine opplevelser. Kjente jeg fikk frysninger av bildene innimellom. For meg som leser lå det hele tiden en spenning; ville de komme i mål… Eventuelt på hvilken måte. Hva med bjørnene de møtte; ville de angripe. Jeg har bl a lært mye om Alaska ved å lese boken til Lars Monsen.  

Når vinterkulda kommer og jeg går der og hutrer skal jeg tenke: Dette er da ingenting!  Husk at Lars og Marit bodde i telt i Alaska og det var nesten minus 50. - Tenker varmen vil spre seg i kroppen på et øyeblikk etter den tanken…

Vel, lille Happy. Du som går så sakte som en skilpadde når du må være i bånd. Ingen fare. Selv om du liker snø og liker å være ute skal du ikke til Alaska som Toini hunden til Lars måtte. T o m Toini syntes det var kaldt i Alaska. Du som har pels for et middelhavsklima kan bare ligge under pleddet og kose deg videre.