Kjærlighet av Hanne Ørstavik

Å gå fra universet jeg var i da jeg leste romanen Saabyes Circus til universet i romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik, var en stor overgang. Men selv om jeg var forberedt, var jeg nærmest lammet etter å ha lest de to første kapitlene. Forberedt var jeg etter bl a å ha lest denne artikkelen på Dagbladet.no: Ensom Kjærlighet.

Som jeg skriver i et En smakebit på søndag-innlegg, har romanen på 128 sider utgitt i 2001, rett og slett vært bortglemt mellom alle andre bøker.

Romanens handling foregår innenfor et døgn. I Dagblad-artikkelen er den oppsummert slik og jeg henger meg på:

"Romanen handler om Vibeke og Jon, mor og sønn. Det er dagen før Jons bursdag. Han går ut for å selge lodd, så moren får fred til å bake kake. Hun har glemt at han fyller ni år. Vibeke går til biblioteket. Det er stengt. Hun besøker det omreisende tivoliet som er kommet til byen. Der treffer hun en mann. Jon skal selge lodd, men treffer to unge jenter på skøyteisen. Derfra følger vi mor og sønn på hver sin ferd gjennom en iskald vinterkveld og natt."

Er det en katastrofe at Vibeke har glemt bursdagen til Jon? Nei, ikke isolert sett. De er nettopp flyttet til byen. Vibeke har nettopp begynt i nye jobb. Hun er alene med Jon. Ut ifra romanen har Jon forventninger til bursdagsfeiringen. Dette tilsier at han har feiret bursdag tidligere.

Men det jeg reagerer på, er at Jon er fraværende for Vibeke. Det virker ikke som om dette kommer av at hun er en sliten alenemor. Eller deprimert med et lavt energinivå. Det er lite i romanen som forteller hvordan Jon og Vibeke hadde det før de flyttet til byen i nord. Men at Vibeke vil være "fri som fuglen" indikeres av denne dialogen:

-          Er foreldrene dine skilt?

-          Ja, mamma var nødt til å dra, sier Jon. Hun var for ung for å binde seg. Det var mens jeg var veldig liten, så jeg er vant til det.

 Bundet er hun allikevel. Hun er bundet til Jon. Jeg sitter hele tiden og tenker: når skal du begynne å tenke på hvor Jon som bare er ni år befinner seg i den kalde vinterkvelden? Det blir som en thriller. 

Jon virker å ha små forventninger til morens tilstedeværelse i livet sitt. Han krever lite. Det er det som gjør mest vondt å lese. Det er som om han har gått inn i den voksnes rolle. 

Jons tanke om en kjæreste Vibeke hadde forrige år: "Men så var han borte. Jon hadde ikke hørt dem krangle engang." Vibeke henter mennesker inn i livet hans. Men snakker ikke med Jon når de forsvinner.

Slutten er dramatisk for Jon som Dagbladet beskriver slik:

"Romanen Kjærlighet er en bok om mangelen på kjærlighet. Når lille Jon fryser i hjel rett utenfor sitt eget hjem, sover moren inne:

'Han strekker seg ut på magen, finner sovestillingen sin. Inni hodet er det mørkt og stort og stille.

Han venter på henne her.'»

At Jon fryser ihjel kan jeg tenke meg til som et alternativ. Men det kan også være at han blir funnet før han fryser ihjel. Jeg velger det siste.

Under bildet av forfatteren Dagbladets artikkel står det:

"Vi hater Hanne Ørstaviks romankarakter, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det."

Selvsagt er det ting man kjenner seg igjen i. F eks at man kan ha tankene andre steder i samtale med et barn. Det skjer også mellom voksne. Men det er få foreldre som er så ansvarsløse som Vibeke presenteres i romanen.

 Jeg synes at bruken av kulde, snø og mørke som virkemiddel i roman har stor kraft. To eksempler:

• "Han åpner døra og blir stående litt på terskelen. Han kjenner i nesa når han trekker pusten hvor kaldt det er."
• "Lydene blir så lette når det er kaldt. Alt blir lett. Som om han selv er en boble av luft som når som helst ville stige til værs og forsvinne i verdensrommet."

Kjærlighet en god, men trist roman. Heldigvis var den kort. Jeg hadde ikke holdt ut mye lengre med den stemningen den satte meg i.

Det som jeg syntes ødela for min leseopplevelse var bruken av et omreisende tivoli som virkemiddel.  Tivoli om vinteren? Nordpå? Så kaldt som det her beskrives? Mulig at det finnes, men det er vanskelig for meg å forestille meg det.