Beretningen om herr Roos (Berättelse om herr Roos) av Håkan Nesser

Det er ikke alltid enkelt å sette fingeren på hvorfor en forfatter skriver bøker som jeg liker bedre enn andre. Jeg leser ikke mye krimlitteratur. Men når jeg leser krim, så foretrekker jeg bøker slik Håkan Nesser skriver dem. Et lavt spenningsnivå samtidig med at det er en god historie. Troverdige karakterer. Humor iblandet. Godt språk.

I boken jeg skrev om i innlegget Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland står det følgende under punkt 1.8, Korte og lange handlingsforløp:

«Idealet (i det minste i krimlitteraturen) er at leseren på ethvert punkt i fortellingen lurer ‘både’ på hva som skjer på neste side ‘og’ hva som skjer på slutten. Hvis leseren bare lurer på hvordan det til slutt ender, går han/hun fort lei, blir utålmodig og synes boken er for tykk. Hvis leseren derimot bare lurer på hva som skjer på neste side, blir leseopplevelsen lett oppjaget og repetitiv.»

Jeg tror det bl a er dette «idealet» jeg fant i Beretningen om herr Roos skrev av Håkan Nesser. Den tredje romanen av fem i Barbarotti-serien, og jeg har også lest de to første. Beretningen om herr Roos (424 sider) ble utgitt i 2008. På norsk ble den utgitt i 2009 av Piratforlaget.

Ante Valdemar Roos er en kjedelig type. En tørrpinn. Det er han sørgelig klar over. Han er snart seksti år. Gift med Alice. Han bor sammen med kona og hennes døtre Wilma og Signe.

Livet er et ork for Valdemar.  For ikke å snakke om jobben som økonomidirektør hos Wrigmans Elektriske. Han lengter bort.

Så skjer det mest vidunderlige. Valdemar vinner to millioner kroner i tipping. Han forteller ikke om gevinsten til noen. Han forteller heller ikke til Alice at han har sagt opp jobben og har kjøpt seg et gammelt torp i skogen. Lograna. Penger tilsvarende lønna lar han gå inn på deres felles bankkonto. 

Hver morgen drar Valdemar ut til Lograna og later som han er på jobben. Han stortrives og lenger etter å flytte dit for godt. Men hvordan skal han kunne gjøre det uten å måtte bryte med familien og fortelle om gevinsten...

Anna Gambowska er 21 år. Rusmisbruker på rømmen fra et behandlingshjem. Hun finner frem til Lograna der hun blir kjent med Valdemar som lar henne bo der. De finner et fellesskap ute i ensomheten.

Gunnar Barbarotti har kjøpt et oppussingsprosjekt. Han er nå gift med Marianne. De bor sammen med hennes og hans barn. Barbarotti blir kontaktet av Alice. Han ligger med brukket bein etter et fall fra hustaket. Alice jobber på sykehuset og kjenner Barbarotti fra gymnaset. Hun vet at han jobber i politiet og forteller at Valdemar er forsvunnet. Det er så banalt og pinlig at hun ikke har kontaktet politiet. Spesielt fordi en venninne har møtt Valdemar sammen med en ung jente i byen.

Etter at Barbarotti krøker seg tilbake til jobben, begynner han og hans kollega Eva Backman å foreta noen undersøkelser. Det første de finner ut av er at Valdemar har sagt opp jobben. Deretter kjøpet av Lograna. Men det er først når det blir funnet et lik ved Lograna at politiet forstår at det ligger noe kriminelt bak forsvinningen til Valdemar...

Når jeg leser romanen lurer jeg like mye hva som skjer underveis som jeg lurer på hvordan historien ender. Jeg har sympati med Valdemar.  Hans tanker om barndommen og faren som hengte seg da Valdemar var barn. Anna: hvordan det går med henne, moren og broren, og om den voldelige eks kjæresten finner henne. Alice: når og hvordan finner hun ut av Valdemars underlige oppførsel som hun tolker som en depresjon. Humoren som den tragiske Valdemar skaper. Barbarottis humoristiske tanker om tilværelsen.

Denne romanen er så mye mer enn en krimroman. Ingen heseblesende etterforskning.  En rolig og sindig politistyrke som det er i verden utenfor fiksjonen. En sjef, Asunander, som er litt sær, men ikke verre enn at det er til å leve med. Samtidig er det en dramatikk, spesielt flukten vi etterhvert får ta del i. Det er ingen skurker og helter, kun mennesker med vanlige liv som opplever dramatiske endringer i livet som ingen kunne forutse.

Hvis jeg skal «trekke» for noe: hvorfor får ikke politiet tak i utskrifter fra Valdemars konto på et tidligere tidspunkt....