I boken jeg skrev om i innlegget Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland står det følgende under punkt 1.8, Korte og lange handlingsforløp:
«Idealet (i det minste i krimlitteraturen) er at leseren på ethvert punkt
i fortellingen lurer ‘både’ på hva som skjer på neste side ‘og’ hva som skjer
på slutten. Hvis leseren bare lurer på hvordan det til slutt ender, går han/hun
fort lei, blir utålmodig og synes boken er for tykk. Hvis leseren derimot bare
lurer på hva som skjer på neste side, blir leseopplevelsen lett oppjaget og
repetitiv.»
Jeg tror det bl a er dette
«idealet» jeg fant i Beretningen om herr
Roos skrev av Håkan Nesser. Den tredje romanen av fem i Barbarotti-serien, og
jeg har også lest de to første. Beretningen
om herr Roos (424 sider) ble utgitt i 2008. På norsk ble den utgitt i 2009
av Piratforlaget.
Ante Valdemar Roos er en kjedelig type. En tørrpinn. Det er han sørgelig klar over. Han er snart seksti år. Gift med Alice. Han bor
sammen med kona og hennes døtre Wilma og Signe.
Livet er et ork for Valdemar. For ikke å snakke om jobben som
økonomidirektør hos Wrigmans Elektriske. Han lengter bort.
Så skjer det mest vidunderlige. Valdemar vinner to millioner
kroner i tipping. Han forteller ikke om gevinsten til noen. Han forteller
heller ikke til Alice at han har sagt opp jobben og har kjøpt seg et gammelt
torp i skogen. Lograna. Penger tilsvarende lønna lar han gå inn på deres felles
bankkonto.
Hver morgen drar Valdemar ut til Lograna og later som han
er på jobben. Han stortrives og lenger etter å flytte dit for godt. Men hvordan
skal han kunne gjøre det uten å måtte bryte med familien og fortelle om
gevinsten...
Anna Gambowska er 21 år. Rusmisbruker på rømmen fra et
behandlingshjem. Hun finner frem til Lograna der hun blir kjent med Valdemar
som lar henne bo der. De finner et fellesskap ute i ensomheten.
Gunnar Barbarotti har kjøpt et oppussingsprosjekt. Han er
nå gift med Marianne. De bor sammen med hennes og hans barn. Barbarotti blir
kontaktet av Alice. Han ligger med brukket bein etter et fall fra hustaket.
Alice jobber på sykehuset og kjenner Barbarotti fra gymnaset. Hun vet at han
jobber i politiet og forteller at Valdemar er forsvunnet. Det er så banalt og
pinlig at hun ikke har kontaktet politiet. Spesielt fordi en venninne har møtt
Valdemar sammen med en ung jente i byen.
Etter at Barbarotti krøker seg tilbake til jobben, begynner
han og hans kollega Eva Backman å foreta noen undersøkelser. Det første de finner
ut av er at Valdemar har sagt opp jobben. Deretter kjøpet av Lograna. Men det
er først når det blir funnet et lik ved Lograna at politiet forstår at det ligger
noe kriminelt bak forsvinningen til Valdemar...
Når jeg leser romanen lurer jeg like mye hva som skjer
underveis som jeg lurer på hvordan historien ender. Jeg har sympati med Valdemar.
Hans tanker om barndommen og faren som
hengte seg da Valdemar var barn. Anna: hvordan det går med henne, moren og
broren, og om den voldelige eks kjæresten finner henne. Alice: når og hvordan finner
hun ut av Valdemars underlige oppførsel som hun tolker som en depresjon.
Humoren som den tragiske Valdemar skaper. Barbarottis humoristiske tanker
om tilværelsen.
Denne romanen er så mye mer enn en krimroman. Ingen heseblesende
etterforskning. En rolig og sindig
politistyrke som det er i verden utenfor fiksjonen. En sjef, Asunander, som er litt sær, men ikke verre enn at det er til å leve med. Samtidig er det en dramatikk,
spesielt flukten vi etterhvert får ta del i. Det er ingen skurker og helter, kun
mennesker med vanlige liv som opplever dramatiske endringer i livet som ingen
kunne forutse.
Hvis jeg skal «trekke» for noe: hvorfor får ikke politiet
tak i utskrifter fra Valdemars konto på et tidligere tidspunkt....
Åå, så fin omtale, og eg er så enig, så enig. Nesser sine bøker bør egentleg lesast sakte slik at ein får med seg alle nyansane og dei lekre språklege detaljane. Slik vert det spennande å lesa kva som skjer på neste side.
SvarSlettFor meg vart denne boka også eit gledeleg gjensyn med den fiktive byen Maardam, som Nesser skapte til Van Veeteren-universet.
Hyggelig at du synes det. Særlig fordi du leser mye krim og ulik krim. Noe som kommer frem i fine bokomtaler. Jeg er glad jeg har mange bøker skrevet av Nesser igjen å lese. Det er som musikk jeg liker godt, jeg "sparer" den. Tør ikke høre på for ofte av redsel for at jeg går lei. Derfor går den nok litt tid før jeg leser nr 4 i serien. Og jeg har jo mange flere etter det å lese.
SlettJeg må visst gjøre alvor av å lese noe av Nesser..:) Så fint at du setter lesing av boka i sammenheng med Brenners tanker.
SvarSlettJeg synes du skal prøve. Berit kjenner hans forfatterskap bedre enn meg. Det var ved lese hennes blogg jeg oppdaget dem. Skulle jeg gi deg råd, er bøkene om Barbarotti et fint sted å begynne.
Slett