bestemte jeg meg for å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Derfor har jeg kjøpt boken til Brenner for å kunne lese intervjuene om igjen. Jeg har opprettet en egen «etikett»: Prosjekt om å skrive - der jeg linker innleggene.
Den første forfatteren jeg har lest en bok av, er Lars Saabye
Christensen. Tidligere har jeg lest romanene Beatles, Herman og Halvbroren. At jeg valgte å lese Saabyes Cirkus, var etter å ha lest
bakgrunnen for at han skrev denne romanen i et intervju med Aftenposten. Og at
jeg leste at andre lesere hadde likt romanen og at de fant mye humor i den. I
et En smakebit på søndag-innlegg har
jeg referert til intervjuet. Lars Saabye Christensen forteller også om den pinlige
opplevelsen det var å falle ned fra podiet på en bokmesse i intervjuet med
Brenner.
Saabyes Cirkus har jeg lånt av biblioteket. Den ble
utgitt i 2006 og er på 207 sider. 
«En forfatter faller fra en scene i Paris. I dette
grusomme øyeblikk, mens han strekker armene i været og vinker farvel for godt,
ser han seg selv stå utenfor Bruns Musikk & Noter i Bygdøy allé og beundre
en rød Fender Stratocaster. Han er 13 år gammel og vet bare én ting: Denne
gitaren må bli hans. Han har 43 kroner på konto og gitaren koster kr. 2250,-.
En ny verden åpner seg da han får jobb som blomsterbud hos Finsens Flora på
Frogner.»
I intervjuet
med Aftenposten beskrives Lars Saabye Christensen som sjenert og beskjeden. I
intervjuet med Brenner sier Christensen bl a at han er best på små flater. Og synes ikke selv
at han er den fødte forteller.
Jeg
synes det hadde en ekstra verdi for leseopplevelsen å lese intervjuet med
Brenner før jeg leste romanen. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å
lese romanen Saabyes Circus. Universet han har bygget på en liten flate er så fint å lese. Persongalleriet er så godt
beskrevet at det er som jeg ser dem for meg. Hører dem snakke. Miljøet det samme. Luktene. Lydene. Selv om det er
et alvor og dybde i romanen, har han gjort det til et morsomt univers for meg å
være i. Jeg synes at Lars Saabye Christensen er flink til å fortelle historier.
Jeg skal gi noen
smakebiter. Det er utrolig mange å velge mellom. Jeg vil helst ikke røpe for
mye av handlingen som tidsmessig hovedsakelig er plassert i året 1965.
Hovedpersonen
går inn på Finsens Flora. Han blir bedt om å snakke med Finsen Selv som sitter
og røyker:
«Trenger dere et
blomsterbud?
Finsen Selv var taus en
stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene
ristet. Så falt han til ro.
Han sa: Dere? Er jeg i
flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da
kan du ikke være blomsterbud.
Han forvirret meg. Og
ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er
likelydende...»
Når
hovedpersonen kommer hjem, forteller han foreldrene om ansettelsen som blomsterbud. Her
er deler av samtalen mellom tenåringen og foreldrene:
«Far skjenket vann i
glasset mitt.
-
Og hva skal du bruke
pengene du tjener til?
En Fender Stratocaster.
- En fender hva?
Jeg sukket dypt. At de
ikke visste. Og de visste ikke engang at de ikke visste det før noen sa det til
dem i store bokstaver.
-
En elektrisk gitar.
Mor og far så på
hverandre igjen. Mor la pekefingeren langs kinnet og trakk i huden mens hun
løftet venstre øyelokk. Far tømte glasset og snudde seg mot meg.
-
Og hva skal du med
elektrisk gitar? spurte han.
Skulle jeg virkelig
svare på det? Var det ingen grenser for hva det var lov å spørre om i denne
byen? Kunne de ikke bare holde på med sin egen dialekt og snakke i øynene på
hver andre? «
På
skolen er det ikke enkelt å være. Han kan ikke si «r». Og han har en plageånd i
klassen; Putte:
«-Bare vent, sier
Putte. Bare vent.
Det er det uhyggeligste
man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har
den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt
verre og den som bare venter, venter aldri på noe godt, bare vent.
-
På hva da? hvisker jeg.
«
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar