En smakebit på søndag: Om å skrive av Hans Olav Brenner

Jeg liker krimromanene Håkan Nesser har skrevet. For noen blir det for kjedelig – de aner fred og ingen fare. For meg er det motsatt. Han får meg til å ane fare og ingen fred. Men han holder meg ikke i skrekk-kabinettet hele tiden. Heldigvis. Den første gangen jeg mistet pusten av skrekk i romanen jeg leser nå, Beretningen om herr Roos, var av en setning på side 168.

Krimromanene skrevet av Jo Nesbøs bøker, der har jeg kun leste halve Snømannen. Jeg avsluttet fordi jeg tenkte at jeg må begynne med den første romanen om Harry Hole og lese meg fremover i rekken av bøker. Det er det hittil ikke blitt noe av. Mulig Nesbøs romaner er for sterk kost for meg. Jeg følte at jeg var innelåst i skrekk-kabinettet da jeg leste i Snømannen. Men etter å ha lest boken jeg har skrevet om i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

har jeg lagt en plan.  Det er som jeg skriver: å lese en bok av hver av forfatterne som intervjues. Jo Nesbø er en av forfatterne.  I intervjuet forteller han bl a om scene fra Marekors – en scene om et lik i en vannseng. Jeg kjente håret reise seg på hodet mitt av skrekk.

Smakebiten min i dag er fra boken til Brenner. Han stiller følgende spørsmål til Nesbø: «Når du leser krim som du synes er dårlig, hva er det som gjør det dårlig?»

Og her er litt av det Nesbø svarer:«Jeg tror det er at forfatterne undervurderer leseren. Enten det, eller at de ikke jobber skikkelig med plott og konstruksjon på forhånd. Ofte har de en halvtenkt idé, og så er de så ivrige etter å komme i gang med å skrive, at de maler seg inn i et hjørne fordi de ikke har planlagt godt nok. Og jeg skjønner på en måte hvorfor det kan bli sånn. Det er fordi forfatterne er for ivrige, og begynner å male for tidlig.

Når jeg hører krimforfattere si ‘jeg setter meg ved skrivemaskinen og lurer på hva som skal skje i dag og er like spent som leseren’, da tenker jeg at det å være spent på hva som skal skje, det er vel et privilegium som den som har betalt fire hundre kroner for å lese boka di bør få ha. Så får heller du som forfatter gjøre unna spenninga di når du skriver synopsis, og så fortelle historien din så godt du kan. Hvis du sier til meg, ’kom, nå skal jeg fortelle deg en historie’ og så begynner å fortelle en historie som du finner på underveis, mens jeg sitter og hører på, da tenker jeg: ‘Dette gidder jeg ikke og sitte og høre på. Underhold deg selv et annet sted.’»

Det var min smakebit. Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå: