Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland er som det står på omslaget: "en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving." Den er i et lite format og kun 113 sider. Boka setter i gang tankeprosesser rundt bøker jeg har lest: "a-ha, det var derfor jeg ble så frustrert...., det var derfor jeg likte den så bra...".

Så da er jeg klar for å sette i gang med romanskriving tenker du nå. Ha, ha... Nei du, i innlegget:

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

har jeg forklart hvorfor boken til Langeland ble kjøpt og lest. Jeg håper at den først og fremst vil føre til at jeg enklere klarer å skille på bøkenes kvalitet mv og beskrive det bedre enn jeg har gjort hittil. Den må nok repeteres. Ekspert blir jeg aldri. Det skal mer enn denne boka til å dekke min kunnskapsmangel på området. Men en liten kompetanseheving har jeg fått.

Boken en er nå full av understrekninger og stikkord etter at jeg har gjennomgått den første gang. Jeg tenker at den skal bli temmelig uleselig etterhvert. Notater som "yes, ha-ha, Fossum, misset, Clausen…», ingen andre vil forstå hva jeg tenkte da jeg noterte det.

Som jeg skriver i "smakebitinnlegget",  bruker han teksteksempler fra romanen Ut og stjæle hester skrevet av Per Petterson for å eksemplifisere. Langeland skriver i forordet at det er en fordel å ha lest boken til Petterson sammen med håndboken. Det er jeg 100 % enig i. Håndboken ville neppe hatt så stor nytteverdi for meg uten at jeg hadde lest Ut og stjæle hester.  

Håndboken er oppdelt i 5 kapitler:

1. Fortellingens bestanddeler
2. Fortellingens tider
3. Fortellingens krefter
4. Fortellingens krefter
5. Det praktiske arbeidet.

I innlegget nevnt ovenfor ga jeg en smakebit fra kapittel 1. Jeg kan gi en smakebit til, fra kapittel 3 punkt 3.6, Protogonisten.

Langeland har lært meg at protogonisten er hovedpersonen i en fortelling. Han skriver at alle personlighetstrekk kan egne seg for hovedpersonen i en fortelling, men det er likevel visse karaktertrekk som gjør det enklere å bygge opp en fortelling med mange hendelser og progressive verdivendinger. Videre at en Robert McKnee (?) har satt opp en liste der det fremgår at protogonisten bør ha karaktertrekk som:

• Viljestyrke
• Bevisste ønsker og drifter
• Ubevisste ønsker og drifter, og at det er best at disse går på tvers av de bevisste ønskene slik at man lettere kan skape konflikter, dilemmaer og overraskende verdivendinger på protogonistens mentale plan

Når jeg leste dette punktet og et annet punkt om flate og runde karakterer, tenkte jeg med en gang på romanen Veke 53 av Agnes Ravatn med den viljesvake Georg. Var det derfor jeg syntes romanen ble så kjedelig.

Advarsel: Dersom du skal lese boken til Petterson, vurder om du skal stoppe lesingen her – dette røper noe fra handlingen som jeg mener er vesentlig for boken.

Det jeg stusset over i boken til Langeland er noe han skriver på side 38. Det handler om det jeg ga en smakebit fra på søndag, integrert eksposisjon, det vil si å spre faktaopplysninger over hele fortellingen. Som Langeland mener Petterson er god på. Jeg er som et utgangspunkt helt enig i den vurderingen. Men en liten kommentar fra en amatør kommer her: 

Langeland viser til at Petterson bl a gir oss denne faktaopplysningen tidlig i boken - det er karakteren Lars som sier dette til Trond i 1999 (nåtid) fra side 17/18 i Ut og stjæle hester:    

"Storebroren min var til sjøs, og stefaren min var i skauen og hogde tømmer for storbonden som han pleide på denne tida av året".

Faktaopplysningen har jeg misset på selv om jeg har lest boken to ganger. På dette tidspunkt i fortellingen kjente jeg ikke til hendelsene i 1948, hvem Lars og storebroren (Jon) var. Når jeg leser Langelands bok, er det første gang jeg forstår at faren til Trond ble stefar til Lars. Kan dette være et eksempel på at man kan spre faktaopplysninger for mye og for tidlig. Eller er det bare jeg som er en ukonsentrert leser med dårlig hukommelse...

Det som er enda mere interessant her, det er noe Petterson sier til Hans Olav Brenner i et intervju som gjengis i boken til Brenner: Om å skrive. En bok jeg leser i for tiden. På spørsmål hva som er navet i Ut og Stjæle hester (navet beskriver Petterson som omdreiningspunktet – punktet som påvirker alle andre ting i boka), svarer Petterson:

"Det er vel at far forlater sønn, enda de elsker hverandre." Men at han var kommet langt ut i handlingen uten å ane at faren skulle forlate sønnen: " Men på et eller annet tidspunkt skjønte jeg det, og da skreiv jeg det inn, og da kjente jeg at det prega teksten, ikke bare forover, men bakover også." Videre sier Petterson at han ikke vil være en planleggingsforfatter, det vil si en som vet hva som skal skje og: " holder kortene tett inntil brystet, og bare etterhvert deler dem ut. Å holde tilbake informasjon fra leseren er en dødssynd. Sånn har jeg alltid tenkt."

Mulig at jeg blander kortene. Men stefar-opplysningen er for meg både en faktaopplysning og sier noe om den etterfølgende handlingen. Hadde jeg fanget opp opplysningen, ville Ut og stjæle hester blitt en enda bedre roman.  En opplysning som jeg antar er flettet inn etter at Petterson bestemte at faren skulle forlate Trond.