Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter.
Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det.
Det er
lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs -
i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets
funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom
kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et
veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant
annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.
Men så
flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt
en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er
noe med å bli inspirert av levende mennesker.
Hell og
lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte
opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte
jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde
tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente
kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers
kurs.
Boken til Tom Schandy og Baard Næss:
Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember
2014. Lest litt i
den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. Det
er hardt å være bokblogger ;). På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm
til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen
beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.
Boken er
inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr,
grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er
illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik
at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg
gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt
ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og
jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.
Boken har
gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og
en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og
et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe
bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en
utstyrsfreak vil jeg neppe bli.
Når jeg ser
foto av moskus, selve urdyret, tenker jeg at den må være vokst opp gjennom jorden. Nå jeg ser foto av lappugla, som er avbildet på bokomslaget, tenker jeg at den må være vokst ut av et tre.
Når
det gjelder boken til Felix Heintzenberg & Tom Scandy: Nattens lydløse
jegere som er en bok i tekst og bilder om de 11 ugleartene i Norge, Sverige og
Finland, er det en ting å si: løp og kjøp! Det har jeg gjort, og det er en av
de fineste bøkene jeg nå eier. Passelig avpasset tekst til flotte bilder av
uglene. Om ikke du har interesse for ugler, kan dette være en flott gavebok til
den «som har alt» og som liker å ferdes i naturen.
Boken ble
gitt ut i 2015, og det var ikke tvil i min sjel at den måtte jeg ha. Fra boken:
«Hvis man får muligheten til å se ei
ugle, blir man slått av hvor vakre de er med sine glødende øyne og maleriske
fjærtegninger. Ikke sjelden blir det et møte på kloss hold. Mange ugler
tillater oss å komme svært nær, samtidig som de med store ugleøyne titter på
oss, så man undrer seg over hvem som ser på hvem.»
F eks fikk jeg vite gjennom boka at den lille spurveugla ser like bra som oss mennesker som bruker kikkert. Også at spurveugla er av de få som er mest aktive om dagen, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden. På det mørkeste om natten sover den. En får veldig lyst til å gå ut i naturen når en leser boken. Vi er i mai og det er en fantastisk måned f eks hva angår dyre-og fugleliv. Jeg er tidlig ut med hunden min og erfarer det selv. I boka står bl a følgende om denne årstiden:
«Nå i mai har skogens vinterstillhet
forlatt oss, og fuglesangen høres overalt i den spirende konsertsalen. Fuglene
sitter i trærne og forteller oss om sin fortreffelighet. Kanskje de til og med
deler noen av minnene fra vinteroppholdet i sør...»
Jeg tror det var en ugle som fløy i sidevinduet på
bilen min på vei til jobben en tidlig mørk vintermorgen i 2015. Jeg så den først i billykten ute på jordet, før den plutselig var i vinduet. En stor fugl som så ut til å jakte på noe.
Det er også en
kattugle som holder til i et skogholt like ved. At det er en kattugle er jeg nå
blitt sikker på etter å ha lest boken. På slutten av boken er det en del fakta
rundt uglene, og der står det hvilke lyder en kattugle har. Bl a at den
innleder gjerne med et dypt «hoo» i et sekund, for etter en pause på fem
sekunder etterfulgt av et langtrukkent og vibrerende «ho’o’o’o’o’o». Akkurat
det jeg bruker å høre. Etter å ha lest boken kommer jeg til å følge ekstra med
når jeg hører kattugla, og kanskje er jeg så heldig at jeg får sett den. Men om ikke
jeg får sett den eller tatt et foto, har jeg den flotte boken.
Hvilken ugleart
jeg synes er finest er jeg usikker på. Men det er noe med lappuglen som
fenger meg veldig.
Andre bøker
jeg tenkte på når jeg leste i den, er bøkene til Britt Karin Larsen om
skogfinnene. På samme måten som når jeg leser bøkene hennes, kjente jeg at naturen kom så tett inn på meg når jeg leser i boken om uglene. Ikke minst
tenkte jeg på bøkene om skogfinnene når jeg leste dette:
«Jo mer man tenker tilbake til uglas
livsstrategi sist vinter, desto mer menneskelig fremstår den lille hannen i våre
øyne. Han lever som vi mennesker levde for ikke alt for mange generasjoner
tilbake. En gang var vi selv et skogsfolk som var tvunget til å samle og fylle
spiskammeret for vinteren. Med stor tålmodighet, fra utsiktspunkter og
gjemmesteder, prøvde våre forfedre å overraske en intetanende elg, hjort eller rådyr.
Et velforsynt matforråd var livsviktig hver gang vinterens snø og kulde feide
over landet. Det var en tid med hardt arbeid. Men det var også en tid for ro,
en nærhet til naturen og et samspill med årstidene som vi i dag knapt kan
gjette oss til. Nå har vi forlatt våre røtter, erstattet spiskamrene med supermarkeder
og skogen med urbane jungler, i stadig søken etter utvikling og økonomisk
suksess. Jakten på penger har forvandlet Nordens en gang så tallrike gammelskoger
til unge tømmerplantasjer, monokulturer som har drevet bort mange av de
organismene som trenger den artsrike, eldre skogen for å leve sine liv.
Spurveugla lever fortsatt i den skogen som gir både hjem, mat og beskyttelse
for hele familien. Den lille ugla blir enda mer menneskelig når den minner oss
om hvor vi kommer fra – og kanskje hvor vi egentlig hører hjemme.»
I tillegg
til fakta om hver ugleart, er det også andre fakta rundt ugler. Her er
forlagets beskrivelse av boken, Tom &Tom:
«Uglene er blant våre mest
fascinerende og folkekjære fugler. I Norge, Sverige og Finland hekker 11 arter
i ulike miljøer, fra jordbrukslandskapet i sør til fjelltoppene i nord.
Selv om man sjelden ser ugler, finnes de ofte i nærheten av oss. De fleste
artene er tilpasset et liv nattestid. For å kunne være aktive i døgnets mørke
timer har de et avansert sanseapparat og andre tilpasninger. Ekstremt god
hørsel, fantastisk syn, samt en nesten lydløs flukt er noen eksempler. De
prisbelønte naturfotografene Felix Heintzenberg og Tom Schandy presenterer i
denne boka alle de 11 uglene som hekker i Norge, Sverige og Finland, med
fantastiske bilder og inspirerende tekster.»
Til slutt,
snøugla er en av artene som er omtalt i tekst og bilder. Her en filmsnutt fra
BBC Earth om en snøugle i Alaska som til og med jager bort ulver – jeg er målløs:
