The Paul Simon Songbook; April Come She Will

 April, come she will, When streams are ripe and swelled with rain

May, she will stay, Resting in my arms again

June, she'll change her tune, In restless walks she'll prowl the night

July, she will fly, And give no warning to her flight

August, die she must, The autumn winds blow chilly and cold

September, I remember, A love once new has now grown old

Menn som ingen treng – noveller av Frode Grytten - om menn som ikke takler livet

 

Frode Grytten har utgitt mange bøker. Jeg har utrolig nok bare lest en bok og det er romanen Den dagen Nils Vik døde som ble utgitt i 2023. I og med at jeg likte den så godt og derfor har satt meg opp på liste for å lese hans siste bok som nettopp er utgitt, romanen Vinter, vinter, vinter, vår, lånte jeg novellesamlingen Menn som ingen treng av Frode Grytten sist jeg var på biblioteket. 

Menn som ingen treng ble utgitt i 2016 og inneholder 10 noveller. Som tittelen beskriver, handler boken om menn. Jeg synes ikke bokens tittel er fellesnevner for novellene. Fellesnevneren er som anmelder her i Aftenposter skriver, den handler om menn som ikke takler livet.

Frode Grytten skriver briljant og empatisk om menn på randen av sammenbrudd. Hans gir innsyn i mennesker som ikke kommer til orde, og som heller ikke ønsker ordet.

Flere av mennene i novellene har barn som trenger dem. Mange har en destruktiv adferd. Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg var novellen Vintertog:

«Ei vinternatt i 1977 hoppa ein mann av toget like før Ål stasjon og flykta med politiet i hælane. Slik eg hugsar han: ein tynn mann i lys frakk med låge skor, halvlangt hår og kinnskjegg. Dei grå slengbuksene var farga mørke nede, og først seinare forstod eg at dei var våte etter at han hadde sprunge gjennom snøen. I rettssaka kom det fram at mannen hadde drukke tett, og allereie før Drammen hadde han tatt til å slenge drit til medpassasjerane på nattoget. Han hadde kalla kvinner for fitter og ein mann hadde blitt stempla som verdas feitaste. Fleire klaga til konduktøren, som gikk bort til mannen og bad om å få sjå billetten. Då truga fyren med å banke opp alle som var i nærleiken.»

Tilfeldig velger denne mannen å trenge seg inn i huset til en liten familie midt på natten. Fortelleren var elleve år.

«Dette var dei lykkelige åra i det gulmåla huset ved jernbanelinja. Faste måltid. Reine plagg. Henge opp klesvasken. Smøre matpakke. Gå på jobb. Eg kan ingenting om sannsynsrekning, men eg trur Egil Eriksen kunne ha valt kva som helst hus på den togstrekninga, og han ville ha komme unna med det. Vi ville også sannsynligvis ha gått klar av all driten som etter kvart skulle treffe oss. Men fyren hadde valt huset til ein eks-boksar, ein mann med kraft i nevane, og det kosta han livet. For oss var ikkje utgangen fatal, men det var som om noko hadde snike seg inn i huset saman med inntrengaren den natta.»

 Slutten gjør vondt å lese.

 Novellen Andersen, Anders er tragikomisk og frembringer latteren flere ganger. Den starter med at en tenåring får beskjed av faren om holde seg hjemmefra frem til klokka seks på ettermiddagen. Sønnen blir lei av å gå rundt på kjøpesenteret etter skolen. Eller oppholde seg på biblioteket:

«Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjermen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest ugly jentene i klassen som blir bibliotekar. Eg veit ikkje kva eg skal bli. Far min jobba lenge i eit målarfirma som heiter Nilssen & Sønn, men for tre år sidan fikk han sparken. Nordmenn blei for dyre for Nilssen & Sønn. Far min har bare hatt møkkajobbar etter det. Om han ser ein bil med polske skilt, fløytar han automatisk og gir dei fingeren.» 

Sønnen blir lei av opplegget: 

"Onsdagar etter at eg har vore på skulen, klatrar eg opp i treet. Det er det same opplegget kvar gong. Menn som parkerer borte i gata, kryssar over og går inn i hagen gjennom opninga i hekken. Dei ruslar over plenen, bankar på skyvedøra og forsvinn inn i stova vår. Dei kjem ut igjen etter omtrent ein halvtime og kjører sin veg. Eg følger bilane oppe frå treet, ser dei blande seg med resten av trafikken nede i rundkjøringa og så forsvinne til høgre eller venstre. Ein ettermiddag blir eg oppdaga. Far kjem opp gjennom hagen og kommanderer meg ned. ANDERS! Eg vurderer om eg skal bli verande. Han har ingen sjanse til å komme seg opp hit. Men før eller seinare må eg ned igjen, og litt etter sit vi på kjøkkenet, og far min preikar om at livet ikkje alltid går slik ein har tenkt seg. Han seier at det har vore vanskelig etter at farmor døde. Farmor var eit anker i livet, seier han. Eg burde sikkert ha syntest synd på han, men det gjør eg ikkje. Han seier at vi kan lage ein ny avtale. Eg kan vere i huset kvar ettermiddag, også før seks, men då må eg vere på oppe på rommet mitt heile tida. Stova, gangen, toalettet og første etasje er forbodssone.

Kva har du gjort? spør eg. Han svarer ikkje. Det er så fint å ha deg her, seier han og reiser seg.»

Hva som foregår i hjemmet skal ikke jeg røpe her. 

Forlagets omtale av novellesamlingen Menn som ingen treng:

«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng. 

Dette er Frode Gryttens niande novellesamling, og det er ni år sia han sist utgav noveller, denne sjangeren som kanskje står forfattaren nærmast. «Menn som ingen treng» rissar opp eit kart over Noreg og Europa -- her finst desperasjon, kjærleik, håpløyse og komikk.»

Kråketronen av Eva Fretheim – imponerende

 

«Fem ungdommer i en stubbåker. Fotografert på avstand, i fart, på vei mot hverandre eller fra hverandre, bevegelsen visket ut rekkene deres som med en bløt pensel. De var i tidlige tenår, med uferdige kropper, myke konturer. En av dem hadde noe i håret som lignet fjær. Landskapet var nordisk, himmelen blek, klærne i jordfarger, buksene hadde sleng. Fargene var gulnet, nesten skjoldet etter nærmere femti år. Fem barn på et gustent jorde.

Bildet av dem var blitt hentet opp fra beslagsrommet og avfotografert, nå var kopien blåst opp på storskjermen i møterommet, uten at det hjalp. Ansiktene var vage som røyk, bildet var tatt på for stor avstand, i for stor fart. Vigdis kjente frustrasjonen vokse da hun snudde seg mot teamet:

Hvem er disse fem barna? sa hun.»

 Endelig var den siste krimromanen til Eva Freheim ledig på biblioteket. Jeg har gledet meg til å lese boken. Samtidig har jeg vært spent på om Kråketronen som ble utgitt i 2026 ble en like god leseopplevelse som de tre foregående som jeg leste tidligere i år: Dronningland, Fuglekongen og Papirdukkene. Det ble det. Jeg er imponert. 

 Boken starter med at en ung naturverner drukner i et vann ved gården der bygdas ordfører og ektefellen bor. Vigdis Malmstrøm og kollegaen etterforsker er om dette er en ulykke eller har ordføreren og/eller ektefellen eller andre som var i nærheten skyld i drukningen. Men politimesteren vil ha et ord med i laget:

«Lise Sand lyttet taust, uten å avbryte. Da Vigdis var ferdig, sa hun:

Jeg ga deg vel en slags advarsel da vi snakket sammen sist, Vigdis. Om at dette måtte holde vann.

Ja, sa Vigdis, og prøvde å holde stemmen fast. Og det vet vi først når etterforskningen er avsluttet.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha mer tid, sa Lise Sand og foldet hendene oppå skrivebordet. Men vi har rett og slett ikke ressurser til å drive dette noe lenger.

Vigdis iakttok de foldede hendene mens politimesteren fortsatte:

Du vet selvsagt hvordan ressurssituasjonen vår er. Nå har du fått to døgn. Dere har gjort tekniske undersøkelser og avhørt vitner. Det er gjort godt arbeid, for all del. Men ut fra det du nå har fortalt, ser jeg ingen ting som tyder på at dette var noe annet enn en ulykke. 

Det vet vi ikke ennå, sa Vigdis lavt. Hun beveget svakt på føttene for å dempe uroen som vokste i henne.

Dere har ikke lagt fram et eneste bevis, fortsatte Sand. Det du nettopp refererte, var et hendelsesforløp, som endte i en tragisk ulykke.

Du må innrømme at det ikke kan utelukkes at det er skjedd noe kriminelt, sa Vigdis desperat. Men det gjorde ikke noe inntrykk på sjefen hennes.

Det kan man nesten aldri, svarte Sand kort og kjølig.

Hvis vi lukker saken nå, vil pågripelsen av ordføreren virke helt absurd. Det setter oss i et dårlig lys, sa Vigdis.

Lise Sand ristet på hodet.

Det får ikke hjelpe. Her må det skjæres igjennom, og det er min oppgave når etterforskningsledelsen ikke klarer det. Vigdis svarte ikke. Hun hadde ikke mer å si.»

 Men så skjer det et drap på en hytte nær gården. I boligen til drapsofferet finner de et gammelt bilde som tilsier at drapet har sammenheng med en hendelse for mange år siden. Under etterforskningen av drapet kommer det frem opplysninger som gjør at saken som politimesteren lukket må gjenåpnes.

Forlagets omtale av Kråketronen:

«Et par egg knuses mot en vindusrute. 

En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.

Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. Og politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

I Kråketronen er det politiske maktspillet like overskridende som barndommens altoppslukende leker. Og med sin mesterlige psykologiske innsikt viser Eva Fretheim nok en gang hvorfor hun har tatt norske krimlesere med storm.»