Jente, 1983 - en ny god roman av Linn Ullmann

 

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

 I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar.  Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

 Forlaget omtaler Jente, 1983 slik:

 

«Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A.

 

Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.

 

«Jente, 1983» utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.»

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt – en bok med høy wow-faktor

 

«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

 Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson  i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det. 

Fra bokens forord:

«Det hender jeg blir spurt om hvorfor jeg er så opptatt av å skrive om insekter og andre uanselige arter med PR-problemer, om jeg er en sånn som har samlet på småkryp fra jeg var liten. Det er jeg ikke. Men jeg har vært heldig nok til å vokse opp i en familie som tok det som en selvfølge å være mye utendørs, og som var opptatt av fortellingene og språket som beskriver forholdet mellom oss og naturen, før og nå. Og som lot meg få lov til å være vitebegjærlig, og som forsøkte å svare på mine evinnelige spørsmål om hvordan alt egentlig hang sammen.

Nysgjerrighet og evne til undring er viktig også som forsker. Siden jeg er professor i bevaringsbiologi, vitenskapen som undersøker trusler mot det biologiske mangfoldet og måter å møte disse truslene på, har jeg lurt mye på hvordan vi kan få folk til å sette pris på naturen vi har rundt oss. Slik at vi også får lyst til å ta vare på den.

Denne boka er et forsøk på et svar: Jeg vil vise deg alt det fantastiske naturen bedriver, for at du skal se hva som står på spill. Og jeg vil peke på paradokset som ligger i vårt kreative samliv med naturen: Vi har tatt naturen i bruk, men i vår evne til å utnytte naturens goder ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag.»

 Forlagets omtale av boken:

«Du og jeg er innvevd i naturens flettverk, mye tettere enn du tror. Millioner av arter gir oss mat, medisin og et levelig miljø, i tillegg til at naturen gir oss kunnskap og glede.

På engasjerende vis forteller Anne Sverdrup-Thygeson spennende og tankevekkende fortellinger om naturen. Forfatteren tar oss med ut i regnskogen, der orkidebiene lager parfyme og pollinerer nøttene du spiser i jula. Inn i den svale skyggen under bygatenes store trær, de som gjør at vi trenger mindre luftkjøling. Ned i skyttergravene der soldatene brukte selvlysende sopp som lykt i måneløse netter. Vi får lese om trær i gammelskogen som gir oss kreftmedisin og isfuglen som inspirerte konstruksjonen av lyntog. Men også om hvordan vår framferd kan sette alt dette i fare. For i vår evne til å utnytte naturen, ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag. Vi snakker i dag om en naturkrise, der arter trues og levesteder forsvinner – en krise like akutt og alvorlig som klimakrisen. Skal vi sikre vår egen framtid, må vi endre måten vi lever på. Vi må lære oss å spille på lag med naturen.»