«Vi er én art, blant ti millioner arter.
Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi
påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi
evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og
moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten,
og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt
vi er.»
Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.
Fra bokens forord:
«Det hender jeg
blir spurt om hvorfor jeg er så opptatt av å skrive om insekter og andre
uanselige arter med PR-problemer, om jeg er en sånn som har samlet på småkryp
fra jeg var liten. Det er jeg ikke. Men jeg har vært heldig nok til å vokse opp
i en familie som tok det som en selvfølge å være mye utendørs, og som var
opptatt av fortellingene og språket som beskriver forholdet mellom oss og
naturen, før og nå. Og som lot meg få lov til å være vitebegjærlig, og som
forsøkte å svare på mine evinnelige spørsmål om hvordan alt egentlig hang
sammen.
Nysgjerrighet
og evne til undring er viktig også som forsker. Siden jeg er professor i
bevaringsbiologi, vitenskapen som undersøker trusler mot det biologiske
mangfoldet og måter å møte disse truslene på, har jeg lurt mye på hvordan vi
kan få folk til å sette pris på naturen vi har rundt oss. Slik at vi også får
lyst til å ta vare på den.
Denne boka er
et forsøk på et svar: Jeg vil vise deg alt det fantastiske naturen bedriver,
for at du skal se hva som står på spill. Og jeg vil peke på paradokset som
ligger i vårt kreative samliv med naturen: Vi har tatt naturen i bruk, men i
vår evne til å utnytte naturens goder ligger også risikoen for å undergrave
vårt eget livsgrunnlag.»
«Du og jeg er innvevd i naturens flettverk, mye tettere enn du tror. Millioner av arter gir oss mat, medisin og et levelig miljø, i tillegg til at naturen gir oss kunnskap og glede.
På engasjerende vis forteller Anne Sverdrup-Thygeson spennende og tankevekkende fortellinger om naturen. Forfatteren tar oss med ut i regnskogen, der orkidebiene lager parfyme og pollinerer nøttene du spiser i jula. Inn i den svale skyggen under bygatenes store trær, de som gjør at vi trenger mindre luftkjøling. Ned i skyttergravene der soldatene brukte selvlysende sopp som lykt i måneløse netter. Vi får lese om trær i gammelskogen som gir oss kreftmedisin og isfuglen som inspirerte konstruksjonen av lyntog. Men også om hvordan vår framferd kan sette alt dette i fare. For i vår evne til å utnytte naturen, ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag. Vi snakker i dag om en naturkrise, der arter trues og levesteder forsvinner – en krise like akutt og alvorlig som klimakrisen. Skal vi sikre vår egen framtid, må vi endre måten vi lever på. Vi må lære oss å spille på lag med naturen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar