«Manuskriptet til denne boken
skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos
hennes engelske forlegger.
Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975,
skapte den sensasjon.
Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein
Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha
Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men
hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å
demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”
Sitatet
over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og
siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV
programmet Agatha Christie - hundre blodige
år.
Janet
Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:
«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den
ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain
(Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her
Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of
Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…
Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i
1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i
tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel
skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en
periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med
at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å
unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i
1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).
Kopier av alle viktige manuskripter ble under
krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått
bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en
fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde
faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta
tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place
var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i
Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller
verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace
Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt
dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige
nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og
britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny
til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig
å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke
har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har
skapt for vår mest verdifulle klient . . .»
I romanen Teppet faller er Poirot en skygge av seg. Her fra der Hastings og Poirot møtes på den Styles som de nye eierne har gjort om til et pensjonat. Som i romanen Styles mysteriet er det Hastings som er fortellerstemmen:
«Etter min mening finnes det ikke noe så
tragisk som alderdommens herjinger.
Min stakkars venn. Hvor ofte har jeg ikke
beskrevet ham. Og så nå å skulle forsøke å forklare dere den forandringen som
var inntruffet. Forkrøplet av leddgikt trillet han seg omkring i rullestol.
Hans engang så velnærte korpus var sunket sammen. Nå var han en tynn liten
mann. Ansiktet var furet og rynket. Riktignok hadde mustasjen og håret hans
fremdeles sin ravnsvarte farge, men oppriktig talt — skjønt jeg ville ikke for
alt i verden finne på å såre hans følelser ved å si det til ham — det burde de
ikke hatt. Det kommer en tid da det bare er altfor pinlig påfallende at man
farger håret. En gang for lenge siden var jeg blitt overrasket da jeg fant ut
at Poirots svarte hårfarge kom fra en flaske. Men nå virket det bare teatralsk,
og gav inntrykk av at han brukte parykk og prydet sin overleppe for å more små
barn.
Bare øynene hans var som de alltid hadde vært,
skarpe og med et humoristisk glimt, og nå — ja, det kunne ikke være tvil om det
— hadde de et kjærlig og beveget uttrykk:
«ah, mon ami Hastings — mon ami
Hastings.”
”Tøv. Hvorfor ikke
Det kom et humoristisk glimt i Poirots øyne.
«Fordi, mon Cher, du er fremdeles den samme gamle Hastings. Du har fremdeles
ikke noe pokerfjes. Du skjønner, jeg vil ikke risikere at du skulle komme til å
sitte og stirre med åpen munn på X med et uttrykk i ansiktet som tydelig sa:
'Denne — denne person jeg sitter og ser på — er en morder'.»
«Du kunne godt tiltro meg en smule
forstillelsesevne i et knipetak.»
«Når du forsøker å forstille deg, er det enda
verre. Nei, nei, mon ami, vi må ikke gi oss til kjenne, verken du eller jeg. Og
når vi først slår til, skal det gjøres effektivt.»
«A, du, din stabeis av en gammel jævel,» sa
jeg. «Jeg kunne ha god lyst til å …»
Hastings datter bor også på pensjonatet. Hun jobbet som sekretær for en lege som drev forskningsarbeid i forbindelse med tropiske sykdommer:
«Jeg stoppet da det banket på døren. Poirot
ropte «kom inn», og der stod min datter Judith i døren.
Jeg skulle gjerne beskrevet Judith, men jeg
har alltid hatt vanskelig for å finne ord for slikt.
Judith er høy og rank, med jevne, mørke
øyenbryn; kinnenes konturer er så vakre — også den strenge kjevelinjen. Hun er
alvorlig, kanskje med et anstrøk av spott eller overlegenhet, og jeg har alltid
hatt en svak følelse av at det hviler noe tragisk over henne.
Judith kom ikke bort og kysset meg — hun er
ikke den typen. Hun bare smilte til meg og sa: «Hallo, far.»
Det var et forlegent og litt brydd smil, men
det fikk meg til å føle at hun var glad over å se meg, trass i den reserverte
holdningen.
«Jaja,» sa jeg og følte meg tåpelig, som jeg
så ofte gjorde når jeg var sammen med den yngre generasjon, «nå er jeg kommet
da.»
Jeg hadde stor nytte av er å lese er biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Livet hennes er like interessant som bøkene hun skrev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar