20. mars 2022

Teppet faller (Curtain. Poirot's Last Case) – utgitt i 1975 – en bok Agatha Christie skrev allerede i 1940

 


«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.

Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.

Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»



I romanen Teppet faller er Poirot en skygge av seg. Her fra der Hastings og Poirot møtes på den Styles som de nye eierne har gjort om til et pensjonat. Som i romanen Styles mysteriet er det Hastings som er fortellerstemmen: 

«Etter min mening finnes det ikke noe så tragisk som alderdommens herjinger.

Min stakkars venn. Hvor ofte har jeg ikke beskrevet ham. Og så nå å skulle forsøke å forklare dere den forandringen som var inntruffet. Forkrøplet av leddgikt trillet han seg omkring i rullestol. Hans engang så velnærte korpus var sunket sammen. Nå var han en tynn liten mann. Ansiktet var furet og rynket. Riktignok hadde mustasjen og håret hans fremdeles sin ravnsvarte farge, men oppriktig talt — skjønt jeg ville ikke for alt i verden finne på å såre hans følelser ved å si det til ham — det burde de ikke hatt. Det kommer en tid da det bare er altfor pinlig påfallende at man farger håret. En gang for lenge siden var jeg blitt overrasket da jeg fant ut at Poirots svarte hårfarge kom fra en flaske. Men nå virket det bare teatralsk, og gav inntrykk av at han brukte parykk og prydet sin overleppe for å more små barn.

Bare øynene hans var som de alltid hadde vært, skarpe og med et humoristisk glimt, og nå — ja, det kunne ikke være tvil om det — hadde de et kjærlig og beveget uttrykk:

«ah, mon ami Hastings — mon ami Hastings.”

 Poirot har invitert Hastings til Styles fordi han er der for å fakke en morder. Men i dette tilfellet vet han ikke hvem offeret er. Han vil at Hastings skal være hans øyne og ører. Men Poirot ønsker ikke å fortelle Hastings hvem denne X er:

”Tøv. Hvorfor ikke

Det kom et humoristisk glimt i Poirots øyne. «Fordi, mon Cher, du er fremdeles den samme gamle Hastings. Du har fremdeles ikke noe pokerfjes. Du skjønner, jeg vil ikke risikere at du skulle komme til å sitte og stirre med åpen munn på X med et uttrykk i ansiktet som tydelig sa: 'Denne — denne person jeg sitter og ser på — er en morder'.» 

«Du kunne godt tiltro meg en smule forstillelsesevne i et knipetak.»

«Når du forsøker å forstille deg, er det enda verre. Nei, nei, mon ami, vi må ikke gi oss til kjenne, verken du eller jeg. Og når vi først slår til, skal det gjøres effektivt.»

«A, du, din stabeis av en gammel jævel,» sa jeg. «Jeg kunne ha god lyst til å …»

Hastings datter bor også på pensjonatet. Hun jobbet som sekretær for en lege som drev forskningsarbeid i forbindelse med tropiske sykdommer:

«Jeg stoppet da det banket på døren. Poirot ropte «kom inn», og der stod min datter Judith i døren.

Jeg skulle gjerne beskrevet Judith, men jeg har alltid hatt vanskelig for å finne ord for slikt.

Judith er høy og rank, med jevne, mørke øyenbryn; kinnenes konturer er så vakre — også den strenge kjevelinjen. Hun er alvorlig, kanskje med et anstrøk av spott eller overlegenhet, og jeg har alltid hatt en svak følelse av at det hviler noe tragisk over henne.

Judith kom ikke bort og kysset meg — hun er ikke den typen. Hun bare smilte til meg og sa: «Hallo, far.»

Det var et forlegent og litt brydd smil, men det fikk meg til å føle at hun var glad over å se meg, trass i den reserverte holdningen.

«Jaja,» sa jeg og følte meg tåpelig, som jeg så ofte gjorde når jeg var sammen med den yngre generasjon, «nå er jeg kommet da.»

 Romanene jeg tidligere har lest og skrevet om er Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – 1920,  Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) – 1926, Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930, Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934,  Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937,  Til små negerbarn (Ten Little Niggers) – 1939, Fem små griser (Five Little Pigs) – 1942, Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) – 1950,  Den fjerde rytter (The Pale Horse) – 1961.

Jeg hadde stor nytte av er å lese er biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Livet hennes er like interessant som bøkene hun skrev. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar