«Snart skal eg ta ut på den store
legdegangen, som
alle menneske må vera med på, gode Helga.
Og soga
seier at mennesket freistar å letta på
børa før enn dei
legg ut på ei slik flytting. Det er i
seinaste laget, kan
du vita, å skriva dette brevet til deg no,
då alle er meir
eller mindre daude eller senile, men eg
rablar no ned
dette like vel. Tykkjer du det er for ille,
så berre kast
heile rablet. Orda mine er vel meinte. Eg
har aldri
vilja deg anna enn godt, det veit du,
Helga.»
Det er den gamle
sauebonden Bjarne på 90 år som skriver et brev til Helga som han hadde et
forhold til for mange år siden. Som han fikk et barn med, og som etter mange år
forlot mannen Hallgrim og flyttet til Reykjavik. Brevet er et brev Helga sendte
til han etter at hun var flyttet. Nå er Unn som Bjarne var gift med og Hallgeir
døde.
«Kva var den hendinga som sette i gang slarvet, enda
ho aldri bar til, men som like vel etterlet seg fylgjer som
var like galne - nei, mykje verre! - enn
om denne hendinga
hadde vore røynleg? Og er det då mogeleg å
dra
ei line mellom det som verkeleg hender, og
det som ein
slarvesjuk flokk seier har hendt, der dei
ligg ikring i kjøkena,
oppheta av kaffislurping, baktaling og
slarv? Kva
var det som ikkje hende på denne
lambertsmessa i 39,
men som likevel hende i hovudet til
baktalarane?»
Det var slik det
begynte; det ble sladret om Bjarna og Helga da de var på sauesanking og ble
hengende etter de andre. Men det var ikke noen realitet i ryktene. Men etter en
periode ble ryktene til sannhet:
«Kan henda synest du det er grovt å
minnast dette og
skriva til deg, Helga mi. Ry og vyrdnad,
det har ingen ting
å seia for meg. Kva skal mennesket gjera
med slikt, når
det ber til stykket? Når alt kjem i hop,
må eg visst seia
at eg aldri har visst om noko anna slik jordisk
sæle som
den me hadde saman der i loa denne evige
vårdagen i
mitt minne. Då eg endeleg fekk handfara
den brunslette
skapnaden din, og drukna i dei fylte
lippene dine, denne
sæle og stuttvarande paringstida i livet
mitt. Det gjekk
som det gjekk. Eg reiv av meg broka, og du
kledde av deg
kvart plagg og berrla brysta dine og den
trekanta dusken
og sprang inn i løa, og eg etter så gjerug
og full av lyst.
Kroppen din dirra og skalv under meg i høystålet. Det var
som å røra ved sjølve
livet...»
Det gikk som det bruker å gjøre, Helga ble
med barn. Hun ville at de skulle flytte til Reykjavik,
men Bjarne kunne ikke:
«Skulle eg flytta til Reykjavik for å
grava grøfter for
amerikanarar? Slutta å stella buskapen som
far min,
den gamle gubben, hadde lagt i mine
hender, og som eg
dag og natt hadde lagt all vinn på å
styrkja og fremja slik
at søyene no på jamnen fekk to eller tre
lam årleg? Fara
bort frå bygda, der forfedrane mine hadde
bygt og butt
i tusen år? Og så, arbeida i ein by, der
ingen nokon gong
såg resultatet av det hendene hans hadde
gjort, men var
leigekar og trasl for andre? Der som folk
kallar tida for
pengar og brukar opp på teater og tidtrøyte
desse pengane
som dei har avla fram i teryleneklede på
kontor.
Bort fra huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga
tala ut frå kvar haug og kvar deld...»
Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt
i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012.
Den omhandler
ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet
etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den
tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og
livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de
endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde
forventet.
«Den nynorske oversettelsen legger
seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn
originalen er for islandske lesere.
Dette tydeliggjør kulturfellesskapet
med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd
når språket kan oppleves som en hindring.»
Det
gikk litt saktere for meg å lese denne romanen enn det bruker å gjøre med andre
nynorske bøker pga språket. Men det løsnet ganske raskt. Særlig når jeg
oppdaget mange ord som er vanlig å bruke der jeg vokste opp. «Høystålet» er et
eksempel. Et annet er «renneskjeta».
Det
er også morsomme ting å lese om. F eks der sekretæren fra
Landbruksdepartementet dømmer Bjarnes vær Kut, av tysk avstamming på farsiden,
nord og ned på en utstilling, og gir førsteplassen til nykomlingen Dindill:
«Dindill, veren hans Ingjald, vann eine og
aleine på
det at han var mest stuttføtt. Det var
hunden meg ikkje
nokor bringe på dette kalvbeinte vérahelvetet!
Eg trur
sanneleg han var uthorna òg, så han ikkje
kunne bita
nokon stad anna enn i tuver og utkantar.
Eg var heilt
mållaus. Denne vesalvomma! Det var fleire
enn eg som
tykte dette var for gale, og denne visa vart
dikta og kom
i omlaup fordi landbrukssekretæren sjølv
var ikkje lite
mager, uttilbeins og langføtt i meste
laget:
Fekk den mannen målsaum her,
minst vart lovord gjeve.
Harmeleg for herren er
høgda opp i skrevet.
No er det faktisk slik at landet hadde dyrka
fram flogvit
i saueavl og sauehald. Det fyrste som folk
lærde av dei
gamle, var at feet skulle vera h0gføtt så
ein kunne lata
sauene beita i fjøra om vintrane og i
tuvete landskap.
Her var komen ein som var høgt på strå,
ein høglærd
mann som hadde lese seg til at sauene
skulle vera lagføtte,
slik at dei kunne fylgja ein eller annan
mote ute i
verda...»
Boken har jeg lånt av biblioteket.