Unnskyld av Ida Hegazi Høyer - romanen ble for meg en fortelling om et destruktivt kjærlighetsforhold

«Vi flytta sammen med det samme, leide oss en toroms

midt i byen ved en park. Du visste nesten ingenting

om meg. Jeg visste nesten ingenting om deg. Men jeg

tror ikke vi tenkte på det, at vi egentlig var fremmede.

Om morgenene halte vi det siste ut av natta. Om kveldene

krøyp vi innunder fremtida. V i skulle reise verden

rundt, slik unge mennesker drømmer om, vi skulle bli

til spesielle mennesker, men i mellomtida måtte jeg på

jobben, du på universitetet, og jeg hadde på meg ringen

din, selv om det gjorde vondt, jeg sov med den,

dusja med den, jobba med den, jobba mot den, tok den

aldri av. Alle barna på småbarnsavdelingen fikk merker

etter fisketråden din. Hver dag skifta jeg bleier og

tørka neser, mens du satt på lesesalen og skulle bli filosof.

Når jeg kom hjem kunne du lukte barna av meg. Jeg vil ha barn, sa du da. «

Sitatet fra romanens side 12 virker da idyllisk. To unge mennesker, fortellestemmen  på 20 år og «du», Sebastian, på 25 år blir stormforelska og flytter sammen etter kort tid. Men allerede helt i starten får vi vite hvordan dette sannsynligvis ender. To år får de sammen.

Romanen Unnskyld av Ida Hegazi Høyer ble utgitt i 2014, er på 246 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg har lest mange begeistrede omtaler av romanen, men hadde neppe lest den hadde det ikke vært fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2014 - er en av tre romaner på kortlista. Jeg er ikke like begeistret. De syv jeg nominerte til langlista ga meg en bedre leseopplevelse. 

At jeg ikke er begeistret for romanen har ikke med bokens litterære kvalitet å gjøre. Det har jeg ingen kompetanse på enn at jeg har lest mange bøker. En bok som er omtalt så positivt av så mange holder selvsagt mål her. Jeg synes handlingen ble i overkant alvorlig, om et for meg destruktivt kjærlighetsforhold, og føyer seg inn i rekken av bøker utgitt av norske forfattere i 2014 med mye alvor. Dyster og mørk. 

Forlaget Tiden presenterer handlingen slik:

«En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?»

Nå er det ikke slik at jeg ikke leser og liker bøker med alvor. Men da er det ofte slik at jeg må kjenne litt sympati med hovedpersonen. Ihvertfall ikke antipati. 

Jeg ble irritert på denne fortelleren. Hun er ung, ja vel. Men hun får så mange signaler på at alt ikke er som det skal være rundt kjæresten, og oppdager etter hvert at han er en lystløgner, men velger mer eller mindre å la humla suse. Hun er til og med på planleggingen av et bryllup. Tror at hun kan «frelse» han... Tanken om damene som skriver brev til drapsmenn og foreslår bryllup dukket opp i mitt hode når jeg leste denne. 

Det er sånn at etterhvert som jeg som leser får et innblikk i familieforholdene rundt Sebastian, får han min sympati. Han har i tillegg vært uheldig som har funnet henne som gir han så god mulighet til å utfolde seg negativt. Til å skli ut av livet. Samtidig som han får virke som en verdensmann overfor henne. I tillegg kommer det hun opplever i barnehagen som hun velger å overse. 

Så det er ingen annen feil med boken enn at det var mye med handlingen som provoserte meg. Dersom forfatteren hadde som mål å få meg begeistret for et brennende kjærlighetsforhold mellom to unge vakre mennesker, så klarte hun ikke det. Jeg så bare galskapen i dette forholdet. Ringen av fiskesnøre som etterhvert gror inn i fingeren på fortelleren er for meg en del av denne. 

Må le litt: romanen jeg har startet med nå, Søstrene Makioka, der er det undersøkelser og detektivarbeid før man sier ja til sitt hjertes utkårede. Kanskje litt mer av det i forholdet i romanen Unnskyld, så hadde tragedien jeg har lest om vært unngått...