23. feb. 2015

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation




«Hiromi Kawakami er en av japans mest populære forfattere. Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk»

Det var en anmeldelse i DN her som gjorde til at jeg bestemte meg for å lese romanen Merkelig vær i Tokyo. Anmelderen sammenligner den med filmen som jeg skrev et innlegg om i juni 2014: Film: Lost In Translation (2003) .

Jeg forstår sammenligningen med filmen. Som jeg skriver i innlegget om filmen som jeg har sett mange ganger, det er roen og det lavmælte jeg liker. Inkl den lavmælte humoren. Jeg kommer i en helt egen stemning når jeg ser filmen. Det samme finnes også i romanen til Hiromi Kawakami. En 196 siders etterlengtet pustepause. Takk til Forlaget Press for eksemplaret jeg har lest.

Merkelig vær i Tokyo har fått gode anmeldelser som det siteres fra hos forlaget her, og der romanens innhold presenteres slik:

«I Merkelig vær i Tokyo møter vi 38 år gamle Tsukiko. En kveld støter hun tilfeldigvis på sin gamle lærer, som hun kaller Sensei, på bar. Han er tretti år eldre, pensjonert og lever alene. Et særegent fellesskap oppstår mellom de to: De møtes for å spise, for å drikke (framfor alt for å drikke) og for å fordrive tiden sammen, uten for mange ord. Gjennom vakre og eiendommelige glimt fra deres liv sammen utvikler Merkelig vær i Tokyo seg til å bli en unik, stillfaren og rørende kjærlighetsroman.»


Fra deres første møte i baren til Satoru:

«Vi delte fem karafler sake den kvelden. Regningen tok Sensei. Neste gang vi havnet sammen i kneipa, betalte jeg. Tredje gang ba vi om hver var regning og betalte hver for oss. Og slik har vi gjort det siden. At vi fortsatte å holde kontakten, er nok mye fordi vi har noe av det samme lynnet. Vi deler ikke bare kulinariske preferanser, men også tilbøyeligheten til å holde en viss avstand til mennesker omkring oss. Og selv om det er mer enn tretti år mellom oss, har jeg et langt nærere forhold til ham enn til venner på min egen alder.»

Det kulinariske de deler er mye sjømat som skivet og saltet hvalsvor, eddiksmarinert tang og wasabimarinerte blekksprutstrimler..., og Tofu er noe som går igjen - varm og kald.

Som det er mellom virkelige venner, er det også rom for å bli skikkelig sure på hverandre. Tsukiko hater baseball-laget Tokyo Giants. I baren står radioen på med en kamp mellom Tokyo Giants og Hanshin Tigers. De andre i baren følger med på kampen og er Giants-tilhengere, også Sensei.  Han er fra seg av glede når Giants vinner:

«La oss heller snakke om noe annet, sa jeg og satte blikket i ham.
Men Sensei fortsatte bare å le. Det var noe selsomt ved latteren. Noe som minnet om glimtet i øynene til en guttunge som klemmer ihjel maur for moro skyld.
«Nei, la oss for all del ikke det.»
Jeg trodde ikke mine egne ører. Her hadde jeg fortalt Sensei hvor sterkt jeg hatet Giants, og nå satt han og godtet seg. For det var det han gjorde, han godtet seg.
«Giants er et jævla møkkalag,» sa jeg og tømte saken som Sensei hadde skjenket til meg, ut over et av de tomme fatene.
«'Et jævla møkkalag,' sier du? Slik snakker vel ikke en kvinne i gifteferdig alder,» svarte Sensei med uforstyrrelig ro. Han satte seg enda rakere enn han pleide og drakk resten av saken sin.
«Jeg er ikke ' i gifteferdig alder'.»
«Å, ha meg unnskyldt.»
En illevarslende følelse senket seg over oss. Sensei hadde fordelen. Giants hadde tross alt vunnet. V i ble sittende tause lenge, skjenket i hver for oss, drakk hver for oss. Vi bestilte ingenting å spise, vi bare drakk, beger etter beger med sake. Til slutt var både Sensei og jeg grundig fulle. Vi gjorde opp regningen, forlot kneipa og gikk hver til vårt, uten å si et ord. Siden har vi ikke snakket sammen.»

Men det tar ikke lang tid før de er på talefot igjen. De sitter ikke bare å drikker i baren. Her er de på sopptur med innehaveren av baren og en slektning. Tsuruko sitter i skogen og tenker imens de andre leter etter sopp:  

«Så underlig å være omgitt av mange levende skapninger. I byen trodde jeg alltid det bare var meg, eventuelt bare meg og Sensei. I byen levde bare store skapninger. Trodde jeg. Om jeg var mer oppmerksom, ville jeg sikkert oppdage
jeg også der var omgitt av liv. Det var ikke bare oss, Sensei og jeg. Ikke engang i kneipa, selv om jeg aldri la merke til andre enn Sensei der.  Satoru var jo der. Stamkunder jeg etter hvert kjente igjen også. Jeg hadde bare aldri tenkt på dem som levende mennesker. Ikke tenkt på at de, som meg, hadde sitt
liv som de fylte, hver på sitt vis.»


Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...

Privat foto


2 kommentarer:

  1. Denne har jeg liggende ved siden av lesestolen og jeg gleder meg enda mer til å lese den etter dette herlige innlegget. Men først må jeg lese ferdig den jeg holder på med :-)

    SvarSlett