Ian McEwan: Barneloven (The Children Act) - jeg ser for meg Helen Mirren i rollen som Jane Tennison når jeg leser om Fiona Maye

Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan. 

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske som jeg ønsker å ha en distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen: 

Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»... 

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»

Ian McEwan: Hjelp fra fremmede (The Comfort of Strangers)

Mørk og makaber er romanen Hjelp fra fremmede av Ian McEwan beskrevet som. Utgitt i 1981 og på 119 sider. Jeg synes ikke den var makaber før helt på slutten. Og igjen; makaber med dagens spenningsbøker der det virker som om forfatterne konkurrerer om å overgå hverandre i grusomheter? Jeg vet ikke helt...

Romanen minnet meg litt om oppbyggingen til romanene jeg har lest av Patrick Modiano: spenningen sniker seg sakte, men sikkert inn i handlingen. En bok jeg burde lest på nytt for å finne detaljer jeg ikke fikk med meg første gang jeg leste den. Det gjelder å være årvåken når man leser. Ikke la seg lure av at romanen er på få sider.

Romanen som er filmatisert begynner slik:

«Hver eftermiddag når byen utenfor hotellvinduets dypgrønne skodder livnet til, ble Colin og Mary vekket av den taktfaste klinkende lyden av stål mot jernlekterne som lå fortøyd ved hotellkafeens brygge. Om morgenen var disse rustne, arrete holker som hverken lot til å ha last eller drivkraft, borte. Mot slutten av dagen kom de igjen, og mannskapet ville på uforklarlig vis ta fatt der de slapp med sine hammere og meisler. Det var på denne tid, i den disige, sene eftermiddagsheten at kundene pleide å samle seg på kafebryggen for å spise iskrem ved metallbordene. Også deres stemmer fylte det mørke hotellværelset; steg og sank i bølger av latter eller splid, overstrømmet den kortvarige stillheten mellom hvert gjennomtrengende hammerslag.»

På hotellrommet sover de, elsker, drikker, røyker en marihuanasigarett før de om kvelden drar ut for å lete etter en restaurant. På dagtid er Colin og Mary turister. Hvor de befinner seg nevnes ikke annet enn på bokomslaget. Litt etter litt får vi vite litt mer om dem.

En kveld de er sent ute går de seg bort og møter Robert i de mørke gatene de befinner seg. Han ber dem bli med til et fint sted han kjenner til:

«Han var kortere enn Colin, men armene var eksepsjonelt lange og muskuløse. Også hendene var store og sterkt håret på oversiden. Han var iført en tettsittende sort skjorte av et halvgjennomsiktig kunststoff, som var åpen i V-form nesten til livet. Rundt halsen bar han et kjede med et imitert barberblad av gull som la på skrå over den hårete brystkassen. Over skulderen hang et fotoapparat. En søt eim av efterbarberingsvann fylte den trange gaten.

«Hør her,» sa Colin og forsøkte å gjøre seg fri uten å virke voldsom, «vi vet at det finnes et sted her borte.» Grepet om håndleddet var løst men gav ikke efter: kun en finger og tommel fattet om Colins håndledd.»

Robert tar dem med på en bar og forteller dem en historie fra barndommen. Senere får de møte ektefellen Caroline. Det er med Robert at mørket og uroen sniker seg inn i romanen. Sakte, men sikkert. Hva er det ekteparet vil med Colin og Mary? Er de tilfeldig utplukket, eller?

Ian McEwan: Sementhagen (The Sement Garden)

Det var etter å ha lest innlegget Møte med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015 på Rose-Maries litteratur- og filmblogg at jeg bestemte meg til å lese en bok av forfatteren. Jeg har lest flere avisartikler om Ian McEwan, men aldri lest bøker han har skrevet. Bestemte meg for å starte med hans debutroman Sementhagen utgitt i 1980 som begynner slik:

«Jeg tok ikke livet av faren min, men jeg fikk det av og til for meg at jeg hadde hjulpet ham et stykke på vei. Og bortsett fra at hans død inntraff samtidig med et vendepunkt i min egen kroppslige utvikling, virket den ubetydelig i forhold til det som skjedde etterpå. Søstrene mine og jeg snakket om ham uken etter han døde, og Sue gråt virkelig da ambulansekjørerne tullet ham inn i et ildrødt ullteppe og bar ham bort. Han var en skrøpelig, oppfarende, pirkete mann med gulaktige hender og ansikt. Jeg tar med denne lille beretningen om hans død bare for å forklare hvordan det gikk til at søstrene mine og jeg fikk slike mengder med sement til rådighet.»

Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg imens jeg leste at handlingen var lagt til USA. Selv om jeg er klar over at Ian McEwan er engelsk og jeg hadde lest på bokomslaget at den er lagt til arbeiderklassens England. Boken er bare på 142 sider, en pocketutgave utgitt på norsk i 2002. Men det er nok, for handlingen skaper ubehag. Forfatteren er kjent for sin sans for det urovekkende og har derfor fått tilnavnet «Ian Macabre». Makabert; jeg vet ikke om jeg synes det. Industrien av spenningsbøker har vel økt grensen for når fiksjon er makaber.

Fortellerstemmen er Jack på 15 år. En tenåring full av kviser som går over til å bli ekkelt urenslig. Han bor sammen med familien som er mor, og far, søstrene Julie og Sue, og lillebroren Tom. De har liten kontakt med omverden med unntak av at barna går på skolen. Men det er en uskreven regel at de ikke har med seg noen hjem. Barna har en livsførsel som vekker ubehag å lese om. Hvor familien henter pengene fra til å dekke levekostnadene fikk jeg ikke med meg. Uansett, penger til sement har de, selv om foreldrene er uenige i anskaffelsen. Sementen skal brukes til å lage en sementplatting rundt boligen har faren funnet på. Jack vet at faren har hjerteproblemer, og lar han ta de tyngste løftene når de bærer den sekkene med sement ned i kjelleren. Og det er imens faren støper plattingen at han tar sine siste åndedrag.

«Jeg kom på at far ventet, og skyndte meg ned. På vei ut sa jeg at mor, Julie og Sue sto og pratet på kjøkkenet, men de enset ikke meg. Far la forover på bakken med hodet i den våte sementen. Han holdt sletteplanken i hånden. Jeg gikk langsomt nærmere og visste at jeg måtte løpe etter hjelp. Jeg kunne ikke røre meg på flere sekunder. Jeg bare sto og stirret undrende slik jeg hadde gjort det noen få minutter tidligere. En lett bris viftet med en flik av skjorten hans. Etterpå ble det en masse brak og røre. En sykebil kom, og mor dro av gårde i den sammen med far som var blitt lagt på en bare og dekket med et rødt ullteppe. Sue satt i stuen og gråt og Julie trøstet henne. Radioen durte på kjøkkenet. Jeg gikk ut etter at sykebilen hadde kjørt bort, for å se på stien vår. Jeg hadde ikke en eneste tanke i hodet da jeg tok opp planken og møysommelig slettet ut avtrykkene hans i den bløte, ferske sementen.»

Men situasjonen forverrer seg når moren blir syk og dør. Av redsel for at de skal bli splittet av barnevernet, tar de to eldste en avgjørelse: ingen må få vite at moren er død.

Det er ingen tvil hvorfor kritikerne liker hans bøker. Det var bare å lese det første avsnittet – så satte han meg i gang. Uansett hvor ubehagelig det kjentes innimellom måtte jeg lese den ut. Han neste roman: Hjelp fra fremmede ligger klar til å leses. Så får jeg se hvor mange det blir.