Svøm med dem som drukner – god roman av Lars Mytting

 

Det er lett å forstå at kritikerne var begeistret over romanen Svøm med dem som drukner da den ble utgitt i 2014. Lars Mytting er en god historieforteller. En bok på 467 sider bruker jeg lang tid på. Derfor var det ikke alltid jeg var like motivert for alle detaljene. Men greit nok. Når man har kunnskap slik Lars Mytting har, har jeg forståelse for at det er vanskelig å forenkle.

Litteraturkritiker i NRK starter sin anmeldelse slik:

«Til tider stor underholdning, og jammen lærte jeg noe nytt på kjøpet. Jeg skulle likevel ønske Lars Mytting hadde større tiltro til at jeg som leser kan tenke selv.»

Forlagets omtale

«Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.

Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar.

Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager?

Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til?

Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.»

Søsterklokkene - Lars Mytting er en god historieforteller

 

«Astrid likte stavkirken, men bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne, og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de merkelige epitafene i slyngende skrift.

Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men varmen greide ikke å feste seg i veggene.

Likevel skulle hun utstå frosten. Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»

Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i 2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg må lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman Svøm med de som drukner.

Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren.»

Forlagets omtale av Søsterklokkene:

Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.

I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.

Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.