Vestersand ble utgitt i 2024. Romanen starter med at
Brita Caisa sitter i fengsel i Vadsø (Vesisaari). I samme fengsel sitter hennes
kjære Mikko. De er fengslet hun fordi hun har et forhold til en gift mann, han
for å ha forlatt ektefellen Gretha Lisa.
«Tenk om han reiser hjem til
Gretha Lisa på Askalaiset når han har sonet ferdig?
Hva har vel en mann som Mikkel
Aska i fengsel å gjøre? Skrå-Hilma kalte ham storbonde med et smil i munnviken,
men det er nettopp storbonde han er. Var. Med den beste gården i Neiden. Nå
sitter han og ser på skitne gulv som dette, kanskje vender det seg i ham, alt
sammen. Hvis Gretha Lisa da står utenfor og venter med nybakt brød under armen
og en utstrakt hånd. Bedende. Bestemt, sier tule og tar hånda hans ... Et
vindkast presser seg inn til oss, følelsen av draget i lufta er som Gretha
Lisas fingre mot Mikkos underarm. Byttet bort alt det gode for noen netter i
enga med gårdshjelpen. Jeg som har ungen uten å være gift. Jeg som ikke eier
annet enn min Okkis bibel og min Ämmys sølje.
Hvis han og Gretha vil ha jenta
mi når hun fødes, kommer de til å få henne, for selv har jeg ingenting. I magen
min skrifter jenta stilling. Det roer meg. Jeg puster ut, uten å ha visst at
jeg holdt pusten. «
Livet er tøft for de fleste menneskene som levde i Norge 1862.
Vinteren i Finnmark kan være brutal. De sitter inn på vann og brød. Hun er
sulten. Etterhvert slipper Brita Caisa ut av det iskalde fengselet. Hun er så
heldig å ha en tante i Bugøynes (Pykeijä), tante Elsi. Stedet hun og Mikko planlegger å bygge en
tømmerpirttti.
Der det er hjerte er det husrom, dette gjelder for tante Elsi.
Brita Caisa blir tatt godt vare på etter den tids standard. Men hun er ikke
alene i stua:
«Da jeg trekker pusten for å
takke, faller blikket mitt på alle de andre i stua. Rundt tante Elsi flokker
ungene hennes seg, de leser et brev fra noen i gamlelandet, guttene peker på
bokstavene, en av dem har lagt kinnet på hodet hennes, en annen hviler neven på
morens skulder, jenta aker seg opp i morens fang, nå som hun endelig er ferdig
med å gå til og fra, og har satt seg til. Nærmest meg sitter Salmi-Kalle og
puskr med reparasjon av en sko der hælen skal få nytt feste. Han veksler mellom
å se ned på arbeidet og opp på familien. Nitta Israelsdatter tråkker på rokken
og tvinner fram ulltråd mens hun snakker med mannen sin Olof, og han snakker
med henne, de er langt inne i sin egen samtale. Ved ovnen er gryta trukket til
side, og Nils-Nils med leppa, den nye losjerende, sitter på krakken og spikker
dyr ut av halvstore trestykker. De to lampene gir stua et fint lys selv om
vinduene er svarte av mørketid og frostroser utenfor. Ved og torv ligger pent
stablet ved ovnen, mer ligger klar i gangen, rett innenfor døra.»
Jeg lever meg inn i livet til Brita Caisa og menneskene
rundt henne. Til tiden er det hjerteskjærende å lese om det som skjer. Og jeg tenker på hvor latterlig privilegert jeg er og hvor lett jeg
sutrer over småting.
For en historie Ingeborg Arvala har skapt ved å dikte denne
fortellingen med grunnlag i historiske kilder. For meg som har vokst opp i Finnmark
er det enkelt å leve meg inn i hvor tøff tilværelsen var for de som emigrerte
fra Finland for å få et bedre liv. Det er helt ukjent for meg at folk også
utvandret til Amerika fra Finnmark og at kvenene var pionerer, og at utvandringen fra nord startet med to skuter som gikk fra Tromsø. I boken er det broren til
Brita Caisa, Pehr, og hans familie som utvandrer. En annen latterlighet er at jeg lærte mer om faraoene i
Egypt enn jeg lærte om Finnmarks historie da jeg gikk på barneskolen.
Boken Vestersand er på litt over 500 sider. Stor skrift
og korte kapitler gjorde at jeg leste den i løpet av kort tid. Neste bok har
tittelen Ulvespor. Når jeg leser forlagets omtale er jeg usikker på om
jeg skal lese den. Blir det for brutalt for meg. Samtidig kjenner jeg meg så puslete
når jeg tenker slike tanker.
Forlagets omtale:
«Vestersand er andre bok i den
populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første
bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.
Vestersand tar oss med til
Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til
livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.
Året er 1862. Brita Caisa
slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker
hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem,
en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita
Caisa bærer i magen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar