Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold – samtaler om litteratur og essays Skomsvold har skrevet

 

«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:

Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.

Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»

 Under Coronapandemien oppdaget jeg Litteraturhuset i Oslo sine podkaster.  Samtaler som var gode å høre på for en pause fra det jeg bekymret meg for, særlig i begynnelsen av pandemien. Jeg har fortsatt med å høre på podcastene som anbefales. 

Boken jeg har kjøpt og lest Jeg skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn, Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.

Essayene som er mellom hver samtale, likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.

Samtalene, her var min leseopplevelse litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene som var uinteressante for meg som ikke er forfatter.  En av årsakene er nok at jeg ikke har lest bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en smakebit fra samtalen:

«KAS: I Olive Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket skrivinga di?

Es: Hun var full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære. Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun gjorde ting veldig, veldig interessante.»

 Jeg tenker at intervjuene også kan gjenleses. Men ikke før jeg har lest boken som er med i samtalen. Det har jeg planer om. F eks har jeg etter å ha lest intervjuet med Edvard St. Aubyn kjøpt Patrick Melroses- serien i en pocket-utgave. Boken består av romanene Glem det, Ikke bra, Litt håp, Morsmelk og Til slutt. Utgaven som jeg har kjøpt jeg på Finn er på vei til meg i posten og er på over 900 sider. Jeg krysser fingrene for at det ikke liten skrift i boken. Etter å ha lest bøkene de samtaler om tenker jeg at jeg henger bedre med på samtalen.