«Hjelper det med de der små pillene,
sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må
man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du
vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er
vitsen, skjønner du.»
Gi den
svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at
han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik
romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal
er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og
filmatiseringer av bøkene.
528
oversatte sider er romanen Eugen
Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke
et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være
grunnlag for en TV-serie.
Romanen er
en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som.
Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen
troverdighet. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de
valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.
Humor og
godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir
fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen
ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg
finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare
igjen.
«Det
var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi
møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og
hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent
henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen,
var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og
en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til
undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»
I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i
byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å
jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren
forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er
fortsatt savnet.
«I
begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på
Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første
opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene
til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og
ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men
det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når
man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er
seigt og varer så lenge det varer.»
Mysteriet i
romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.
«Alle
visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten
1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at
han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og
nå er altså etterfølgeren hans også borte.
Jeg
vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men
det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på
Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han
var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog
trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at
Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner.
Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som
noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner
om golfkøllene eller familien, og del
har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen
betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var
nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»
Det er en
annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus
kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai. Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har
ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt. Saken er derimot ikke henlagt av de som
kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten.
Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter
Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en
ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt
«Leon
har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der
de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K,
der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter
lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var
dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?
Det
er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Hakekors tegnes på skolens vegger.
Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns
etterlatte dagbøker.»