29. mars 2018

Eugen Kallmanns øyne av Håkan Nesser



«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.

Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller  familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai.  Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt.  Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt


«Leon har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K, der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?

Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Hakekors tegnes på skolens vegger. Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns etterlatte dagbøker.»

26. mars 2018

Bøker jeg planlegger å lese – i den grenseløse tid




På bildet er bøker jeg planlegger å lese i påsken og videre fremover. Jeg har begynt på romanen til Håkan Nesser, Eugen Kallmanns øyne. Utålmodig som jeg er blitt, måtte det noen sider til før jeg fikk kontakt med handlingen. Hadde jeg ikke lest mange bøker av Nesser tidligere, og opplevd at i hans bøker kan det være en sakte oppbygging før jeg blir hekta på å lese videre, kunne det vært en bok jeg valgte å legge bort. Da hadde jeg gått glipp av en god leseopplevelse er min konklusjon etter å ha kommet inn i handlingen.  

Lørdag på NRK programmet Lindmo var den danske forfatteren Svend Brinkmann gjest. Han snakket om tema i sin siste bok utgitt på norsk: Gå glipp Begrensningens kunst i en grenseløs tid.  At jeg lever i den «grenseløse tid» gjelder også dilemmaer knyttet til det å velge hvilke bøker jeg skal lese. 

Det er blitt så enormt mange bøker som jeg inntar info om. Det er selvsagt jeg selv som velger om jeg vil ha info’n. Det er bare å innrømme: at jeg tillater denne flommen av info om nyutgivelser å treffe meg, er fordi at jeg er redd for at jeg skal gå glipp av en god bok. Hva gjør det med meg som leser?

Om det har en sammenheng vet jeg ikke, men jeg er blitt mindre tålmodig dersom boken ikke fenger i løpet av de første sidene. Har ikke boken grepet deg etter førti sider, legg den bort; sa en bibliotekar til meg en gang. Det skjer at jeg legger bort en bok etter langt færre leste sider. Det er jo så mange bøker å velge blant og så lite tid til å lese dem er det jeg tenker når det skjer. Sant i og for seg, men muligheten for at jeg parkerer gode bøker er absolutt der. Dessuten; det er umulig å få lest alle bøker som er interessant. Jeg blir som Askeladden i Theodor Kittelsens Soria Moria slott; "Langt langt borte saa han noget lyse og glitre":


Uansett; nå er det noen fridager foran meg og jeg håper at jeg får lest mer enn jeg har gjort den siste tiden. Brinkmanns tema er interessant og har gitt meg noe å tenke på.


«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet.»

18. mars 2018

Dieter Beaujean: Vincent van Gogh Liv og virke - en "mini kunstbok"




«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»


Etter Vincent van Gogh er det solide avtrykk. At hans kunst skulle få så stor betydning, er nesten absurd når en leser om hans liv. Samtidig er det nok slik som det står i boken til Dieter Beaujean Vincent van Gogh Liv og virke – hans turbulente liv har nok vært en medvirkende årsak til ettertidens interesse for kunsten:

«Selv om van Gogh bare arbeidet som kunstner i ti år, hvorav seks må regnes som læretid, er han i dag en av verdens mest populære kunstnere. Berømmelsen skyldes delvis hans uvanlige liv, som oppfyller mange av de etablerte kunstnerklisjeene og som kjennetegnes av en konstant søking etter en ideell livsform. I løpet av sitt liv solgte van Gogh ett eneste bilde - Den røde vinmarken fra 1890. Han så den ideelle kunstner som en produsent av bilder som ikke skulle være forbeholdt et elitepublikum på kostbare kunstutstillinger, men skulle derimot - i bevisstheten om et sosialt ansvar - tjene som basis for reproduksjoner som «skulle bringe litt lys inn i de fattiges hus». Dilemmaet i van Goghs liv som kunstner – hans streben etter anerkjennelse og det sosialistiske kravet om en kunst for alle – ble først løst etter hans død. I dag oppnår bildene hans, for eksempel Fjorten solsikker i en vase, stadig nye rekordpriser i auksjonshusene verden over, og enkle fargepostkort av hans verker finnes i nesten alle hjem.»

På forsiden av boken utgitt i 2005 og på norsk i 2006, står det at det «mini kunstbok. Det gir et innblikk i hans liv og kunst. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben for 49,-. Boken som er årsak til at jeg kjøpte kunstboken, er at jeg ønsker å kjøpe og lese boken: Å skrive livet hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser. Men i og med at det er en koloss av en bok, måtte jeg få et innblikk i livet til van Gogh først. Det har jeg fått, og jeg har fått enda mer lyst til å kjøpe boken Å skrive livet...I denne artikkelen i Dagsavisen fra 2014 om boken står det:

«Mange antar at Vincent van Gogh var en ravende gal mann, siden han tok sitt eget liv. Brevene hans, nå på norsk, viser at det ikke stemmer.

Han skar av sitt eget øre. Var inn og ut av sinnssykehus. Tok til slutt sitt eget liv. Sannsynligheten er stor for at det lille du vet om Vincent van Goghs privatliv, er kun disse tre tingene. Ikke rart man tenker at han var en gal mann, som nærmest tilfeldig og i et øyeblikks tilfeldig inspirasjon nærmest ristet selvportretter, stjernenetter og solsikker ut av ermet.

- Ideen om at van Gogh var en galning, kommer av uvitenhet. Å gi ut brevene hans gir mulighet til å rette opp i misforståelsen, vise at han var så mye mer, sier Leo Jansen.»

Dette er det eneste bildet som van Gogh solgte   The Red Vineyard:



17. mars 2018

Van Gogh - Et par sko (Shoes) og et par Viking Gore-Tex




Boken jeg leser om van Gogh er akkurat den boken som passer å lese denne helgen. Da jeg kom hjem fra jobb på fredag var hodet mitt fullt at tanker om det jeg jobber med for tiden – og; jeg vet at på søndag kveld er tankene opptatt med det som er planlagt på jobb neste uke. Dessuten har jeg har behov for å lese om en bok som kan inspirerer meg til å ta frem fotoapparatet igjen. Vinteren er ikke den årstiden jeg inspireres til å fotografere. Særlig ikke i Sibir-kulda som har vært den siste tiden. 

Et av van Goghs malerier er Et par sko (Shoes) fra 1886. I boken jeg leser, Vincent Van Gogh liv og virke, står det om dette maleriet:

«Ifølge vennen Gauzi kjøpte van Gogh et par gamle, men rene og nypussede snøresko på et loppemarked, men malte dem ikke før de var blitt skitne etter en spasertur. Selv sa han engang: «Klumpete sko og roser kan være fine på samme måte».

Det jeg leste om maleriet fikk meg til å tenke på vinterskoene jeg har brukte nå i flere år når jeg har vært ute med hunden vår – et par Viking –Gore Tex i størrelse 38 fra? Jeg kjøpte skoene til datteren min da hun gikk på barneskolen – nå er hun 21 år. Jeg husker ikke når hun sluttet å bruke skoene eller når jeg begynte å bruke dem.  Uansett; jeg har brukte dem i flere sesonger nå og digger dem. Lett og varme. Så; da var det å fly ut i hagen og ta et foto – her er de – bøker kan inspirere til så mye:




14. mars 2018

Land ingen har sett av Edvard Hoem


Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.  

«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska
ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot
den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,
da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein
heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at
dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-
Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var
i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt
til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet
mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var
også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar
som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,
sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»

Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:

«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»

Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.


Brørne Eilert og Anton Edvard sender brev til kvarandre over Atlanteren eit par gonger i året. Dei arbeider hardt for å bli gjeldfrie. Ute i verda rasar den første verdskrigen, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten.

I Romsdal driv Anton Edvard ein gard som er for liten til å dekke utgiftene hans. Om vinteren er han med på fisket frå fiskeværet Bjørnsund, det er eit nådelaust slit som kan gi stor forteneste. På Alberta-prærien blir Eilert tvinga til å dyrke opp eit stadig større område for å auke kveiteproduksjonen da prisane fell ved krigens slutt. Den etter kvart store familien til Eilert blir råka av ei ulykke som snur opp ned på alt.

Den opprørske Gjertine kjem til eit vegskilje i livet og legg ut på si siste store reise til Ravenscrag i Saskatchewan. I Molde blir systera Serianna eit anna menneske på grunn av sorga som mannens død påfører henne. Ho snakkar med slåttekaren som om han framleis var i live.

Land ingen har sett er den tredje romanen i den store krøniken om Knut Hansen Nesje og slekta hans. Med poetisk kraft levandegjer Edvard Hoem historia om dei eventyrlystne menneska som reiste over Atlanteren for å bygge eit nytt samfunn, og dei hardt arbeidande menneska som valde å bli heime for å skapa framgang og betre tider på Norges jord.

11. mars 2018

Film: The Lady in the Van - fornøyelig film




Filmen starter med lyden av en påkjørsel. Så følger en scene med en kvinne i en van med en knust frontrute kjører i vill panikk med en politibil etter seg. Som en scene fra TV-serien Heartbeat. Teksten: A Mostly True Story kommer på skjermen.

Historien hopper frem i tid. En forfatter, Alan Bennett, sitter og skriver om den illeluktende og skitne gamle kvinnen, miss Shepherd, som bor i en van utenfor huset hans, og som er innom og bruker toalettet hans. Rundt bilen hennes er det søppelposer. Vi kjenner igjen kvinnen fra filmens åpningsscene.

En av rollene i filmen, er forfatterens «Skybert», som han gir i oppgave å fortelle henne at hun ikke får bruke hans toalett, men bruke det offentlige toalettet nede i gaten. Men dette skjer kun i hans hode, for:

«Forfatteren er tosidig. Det er den siden som skriver, og så er det den siden som lever. Og de snakker sammen. De krangler. Skriving er å snakke til seg selv. Jeg har gjort det hele livet, og lenge før jeg så dette huset for fem år siden.»

Huset ligger i Camden Town i London. Han møter miss Shepherd først gang når han står utenfor en kirke og betrakter en figur av Jesus. Hun lurer på om han er disippelen Johannes. Og siden han ikke er disippelen kan han hjelpe henne og dytte bilen som har fått stopp. Av naboene får han vite at hun flytter seg fra gate til gate der hun parkerer bilen. Nå er det deres gate hun har slått seg ned i. Til slutt ender hun på gårdsplassen til Alan Bennett. Der blir hun i femten år. Filmen har sitt grunnlag i en historie fra virkeligheten.

Jeg fikk assosiasjoner til boken jeg skrev om i dette innlegget da jeg leste boken:

Samtidig er filmen morsommere enn boken til Lessing. Maggie Smith spiller fantastisk i rollen som den frekke og utakknemlige Miss Shepherd. Det samme gjør Alex Jennings i rollen som Alan Bennett. Det er også andre kjente engelske skuespillere i filmen. Jeg så den fornøyelige filmen fra 2015 på Netflix.

Her er traileren til filmen:



10. mars 2018

Bøker lest og skrevet om i januar og februar 2018



«Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?»
Sitatet over er fra boken jeg leser nå; Land ingen har sett av Edvard Hoem. Det er det om er så fint med bøker; forfatteren setter ord på tanker jeg som leser ofte har. At vi vet lite om hva som skal skje med oss er sikkert og visst.  Uansett; leseopplevelsen så langt er at boken er boken til Hoem er enestående. Som de andre jeg har lest skrevet av han.
Jeg kom meg gjennom elleve bøker i januar og februar. Tre diktsamlinger i januar og ingen i februar. Så lenge varte mine planer om å lese flere diktsamlinger, gitt. Det kjennes så lenge siden jeg leste bøkene. Men så ble februar mer slitsom enn jeg liker å ha det; en kraftig forkjølelse som varte over fjorten dager og inn i mars. Samtidig var bilen på verksted.  Selv om det var en garantisak, var det en opplevelse som har svekket min tillit til bilforhandler. Ute var det iskaldt. Men noe positivt fikk jeg erfart: det gikk veldig greit å ta buss til og fra jobb
Skulle jeg trekke boken som ga meg den beste leseopplevelsen i denne perioden er det romanen Manhattan Beach av Jennifer Egan. I motsatt retning er Helga Flatlands roman En moderne familie.

Link til bokomtalene
Januar 2018









Februar 2018





8. mars 2018

Knut - Nobody's baby av Unni Lindell



«Selv om dette i utgangspunktet er en kattebok, hopper jeg litt hit og dit.»

Boken til Unni Lindell med tittelen Knut Nobodys Baby er like fargerik som Unni Lindell. Den handler like mye om Unni Lindell som Knut. I årene Knut levde, var de en enhet: Knut og Unni.

Det var ingen tvil i min sjel da jeg første gang leste om boken: dette er boken for meg. Det var datteren min også klar på da hun sendte en video der Unni Lindell forteller om boken: denne må du lese mamma! 

Boken som er utgitt i 2017 er kjøpt og lest. Jeg har vært innom hele følelsesregisteret under lesingen; fra latter til gråt. Leseopplevelsen er ubeskrivelig.

Unni Lindell er veldig glad i katter; og hun skriver blant annet dette;

«Katter slår an strenger, treffer ømme punkter, leser oss og pelslegger hjertene våre. De gir oss en inngang til ro og innsikt, men hauser opp stressnivået. Den som redd for å miste, bør ikke ha katt, for de kan ikke styres! Jeg burde ikke hatt katt!»

Jeg er også veldig glad i katter og kunne underveis nikke gjenkjennende til mange av opplevelsene hun hadde i samlivet med Knut.  For noen vil nok noe av det hun forteller om være «too much» - jeg ser den. For det er som det står på forsiden av boken; den handler om et vennskap som grenser til galskap. Kattehatere bør ikke lese boken. For de finnes og er en egen rase. Nå tenker jeg ikke på hunder, men kattehaterne på to bein. Men for oss andre som ser verdien i det eiendommelige dyret en katt er, er denne boken midt i blinken.

I tillegg gir Unni Lindell oss et innblikk i en trøblete barndom som hadde sin årsak i faren som hadde sitt å slite med. En barndom som har satt sine spor. Vi får også et innblikk i livet hun lever – tanker hun har – Unni Lundell er raus.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om den herlige boken Unni Lindell har skrevet. Men jeg tenker at de som leser om den vet nok om dette er en bok for dem eller ikke.


«Knut- Nobody's baby, handler om et helt spesielt vennskap mellom en grå bustete hannkatt og krimdronninga Unni Lindell. Det 18 år lange vennskapet var til tider grenseløst, i noen situasjoner gikk det over alle støvleskaft og nærmet seg galskap.

Katten Knut ble rikskjendis da han ble etterlyst i norske medier på 2000- tallet. Da hadde han rømt fra sitt omplasseringshjem. Krimforfatterens savnede katt fikk bred omtale i norske medier og da han ble gjenfunnet ble det førstesideoppslag i VG.

Unni beskriver ham som en krevende og masete katt med dårlig psyke; redd, sær og veldig stor. En katt hun elsket over alt på jord. Og kjærligheten ble gjengjeldt. Denne kjærligheten skapte til tider de mest vanvittige situasjoner. Forfatteren måtte flytte fra sted til sted på grunn av katten. Hun kom i klammeri med «finanseliten» på Vinderen på grunn av Knut, hun fornærmet Jonas Gahr Støre på grunn av Knut, hun bortførte katta til Mari Maurstad på grunn av Knut og omkom nesten i en snøstorm på grunn av det dyret. Men Knut spankulerte alltid videre med halen rett til værs, som om ingenting hadde skjedd!»

4. mars 2018

Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens - av Vigdis Hjorth



Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.

Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:

«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.

Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»

Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:

«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»

Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.

«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»

Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:

«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»


All pasjonert lesning er uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og verden, intet mindre, sier Vigdis Hjorth i forordet til denne essaysamlingen, der hun diskuterer bøker og forfattere som har hatt stor betydning for henne. Forfatterne hun skriver om er Bertolt Brecht, Tove Ditlevsen, Knut Hamsun, Søren Kierkegaard, Virginia Woolf, Dag Solstad, Torgeir Rebolledo Pedersen og Witold Gombrowicz. Vi møter en åpen og uredd forfatter som våger å fremsette påstander om litteratur og forholdet mellom liv og diktning, og som er på jakt etter de store spørsmålene i sin lesning.