Jente, 1983 - en ny god roman av Linn Ullmann

 

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

 I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar.  Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

 Forlaget omtaler Jente, 1983 slik:

 

«Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A.

 

Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.

 

«Jente, 1983» utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.»

Forandringen av Liv Ullmann

I dette innlegget skriver jeg hvordan jeg ble tipset om boken til Liv Ullmann:  

Faktasjekken - boktips i kategorien kultur og underholdning

Forandringen ble første gang utgitt i 1976, men den har tålt tiden godt.  Boken til Liv Ullmann hadde særlig god leseverdi etter at jeg leste boken til datteren Linn: 

Linn Ullmann: De urolige

Boken til Liv Ullmann er fordelt på fire deler – her er et sitat første del: Forandringen:  

«Vi bodde i New York da to telegram krysset hverandre over Atlanterhavet. Pappa døde av hjernesvulst, hans far i tysk fangenskap - i Dachau. Et par uker senere var det fred i Europa og vi reiste tilbake til Norge på en av de første lastebåter som ville ta passasjerer. Kapteinen var full hele tiden, en gang så jeg ham kaste en liten katt overbord.

I sin lugar satt en blind mann og leste bøker ved å føre fingrene over riflete papirer. Jeg fikk lov å forsøke og kan ennu kjenne følelsen i fingertuppene.

Det første inntrykket av fedrelandet var noen nakne skjær. De fikk mamma til å gråte og springe ned i kahytten.

Hun var like gammel som jeg er når jeg skriver dette.»

Liv Ullmann ble født i 1938 og var seks år da hun flyttet med moren til Norge. I 1976 var hun 38 år. Første delen av boken veksler mellom Livs barndom og ungdom og nåtid som dette:

«På vei fra Los Angeles til Norge mellomlander jeg to timer på London flyplass. Jeg har et viktig møte med en venn og meget begavet skribent.

Jeg er priviligert førsteklassepassasjer, får sitte i en liten salong, synke ned i bløte puter, serveres gratis drinker til musikk som er dempet.

Vi snakker om en film vi vil gjøre sammen. Han har i flere måneder arbeidet med manuskriptet. Det er Karen Blixens historie som har fanget oss. En kvinne som nedtegnet sin kjærlighetshistorie med et landskap og derigjennom skapte et av var tids litterære mesterverk. Jeg ser dette prosjekt som en mulighet til å komme henne nær. Lese om henne, snakke med mennesker som har truffet henne, finne frem igjen bøkene hennes. Reise til hennes elskede Afrika. Bruke et år av mitt liv til å forske i hennes tilværelse.

Jeg er sikker på at dette er noe jeg vil gjøre. Selv om min agent sier nei fordi ideen kanskje er ukommersiell. Den tid er forbi da det å gjøre film i seg selv var et eventyr. Da jeg ukritisk sa ja til alt. Jeg sitter med en mann som ikke snakker penger eller lover meg at navnet mitt skal komme for tittelen på filmen. Det er nemlig det fineste - hva mange slår av på gasjen for å oppnå. Min venn vil jeg skal gjøre dette ikke bare for hva han ser i meg som skuespillerinne, men også for hva han ser i meg som kvinne.

Jeg lover ham at jeg gjerne gjør filmen gratis.

Flyavgang.

Vekk fra førsteklassesalongen, skribenten, fremtidsplaner, Hollywood. Jeg er på vei til Norge. På vei til teateret og aftenens forestilling.

Jeg gleder meg.

Ser frem til følelsen av frihet i stillheten og latteren fra salongen. Det er i den kontakten jeg far min sanne lønn — i langt høyere grad enn under applausen efterpå.

Lange korridorer og garderober som er små og overbefolket. Gleden ved å arbeide i et team. Ved å kjenne lukten av gamle møbler og kulisser. Gjenkjenne velbrukte kostymer, som nu henger nystrøkne og venter. Leve det livet som var mitt da nesten ingen annen visste at jeg fantes der.»

Hjemme i Norge venter en liten jente på moren sin:

«Linns stemme i telefonen - det er avstand og reservasjon. Jeg forsikrer henne om min kjærlighet: «Ungen min, jeg er mere glad i deg enn i noen annen.»

- «Det er du ikke det.»

Barnestemmen risser seg inn.

Jeg sitter stadig på en turnebuss og humper i vei til en ny avkrok av Norge. Nesten alltid på vei et sted. Men sjelden hjemme. Og jeg ser for meg hvordan barnevakter og naboer holder om henne, gjør det mine armer og mine hender skulle gjøre. Kanskje hun merker deres medlidenhet - som jeg er sikker på at de kjenner — selv om de prøver å skjule den for henne.

Jeg forstår at de opplever mitt yrke og min succes som en fiasko, fordi jeg ikke fyller min plass i det hjemmet de må, vikariere i. Deres kritiske tanker, som jeg bare gjetter meg til, gjenkjenner jeg, fordi de også finnes hos meg.

Jeg sitter i en buss omgitt av mennesker og jeg er redd for at min ensomhet også skal bli min datters. For meg fungerer ensomheten, isolasjonen. Men hun lengter kanskje til et hvilket som helst fellesskap i bytte mot det jeg ikke har gitt henne.

Jeg minnes min egen barndom, hvor man var alene i sin verden og så på de store voksne og undret over all deres aktivitet. Alt hva de gjorde syntes så viktig, nettopp fordi man ikke forstod det - og fordi de alltid så så opptatte ut.

Selv var man bare liten og utenfor, fordi det ikke lot til å være plass for barn i voksenverden. Linn skal få noe fint når jeg kommer hjem. Jeg skal gå på teater og kino med henne. Ta henne på fanget og fortelle om da mamma var liten pike. Alt dette skal jeg gjøre når turneen er over. Før telefonene begynner å ringe, før kravene fra andre mennesker som eier mitt liv - blir mere hardnakkete enn hennes.

Vi skal ha dager av samhørighet, men efterhvert skal jeg bli plaget av dårlig samvittighet over alt det andre – ubesvarte - ugjorte. Og langsomt vil jeg igjen bli yrkeskvinne og være på scenen eller foran kamera eller i konferanser og tenke på henne der hjemme. Som jeg alltid synes å svike - fordi jeg ikke kan finne noen løsning, hvor hennes barndom og mitt liv som voksen kvinne kan kombineres. Slik de klarer det i bøkene og slik jeg tror andre makter det i sine hjem . . .»

Det var noen smakebiter fra Forandringens første del. Annen del Øyboere handler om livet med Ingmar Bergmann på Fårø. Tredje del Twinkle, twinkle, little star – om stjerneliv i USA. Fjerde og siste del Skuespillerinnen om innspillingen av filmen Ansikt til ansikt (1976).

Jeg har lånt 1976 utgaven jeg har lest, 236 sider, av biblioteket. Boken kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no  Den ble nyutgitt i 2016 og her på Bokklubben.no kan man lese forfatter Ruth Lillegraven presentere den. En fin presentasjon av boken.  

Linn Ullmann: De urolige - en av de beste romanene jeg har lest

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt. 

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent. 

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.

Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at  det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.

Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.

- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi.