Forandringen av Liv Ullmann

I dette innlegget skriver jeg hvordan jeg ble tipset om boken til Liv Ullmann:  

Faktasjekken - boktips i kategorien kultur og underholdning

Forandringen ble første gang utgitt i 1976, men den har tålt tiden godt.  Boken til Liv Ullmann hadde særlig god leseverdi etter at jeg leste boken til datteren Linn: 

Linn Ullmann: De urolige

Boken til Liv Ullmann er fordelt på fire deler – her er et sitat første del: Forandringen:  

«Vi bodde i New York da to telegram krysset hverandre over Atlanterhavet. Pappa døde av hjernesvulst, hans far i tysk fangenskap - i Dachau. Et par uker senere var det fred i Europa og vi reiste tilbake til Norge på en av de første lastebåter som ville ta passasjerer. Kapteinen var full hele tiden, en gang så jeg ham kaste en liten katt overbord.

I sin lugar satt en blind mann og leste bøker ved å føre fingrene over riflete papirer. Jeg fikk lov å forsøke og kan ennu kjenne følelsen i fingertuppene.

Det første inntrykket av fedrelandet var noen nakne skjær. De fikk mamma til å gråte og springe ned i kahytten.

Hun var like gammel som jeg er når jeg skriver dette.»

Liv Ullmann ble født i 1938 og var seks år da hun flyttet med moren til Norge. I 1976 var hun 38 år. Første delen av boken veksler mellom Livs barndom og ungdom og nåtid som dette:

«På vei fra Los Angeles til Norge mellomlander jeg to timer på London flyplass. Jeg har et viktig møte med en venn og meget begavet skribent.

Jeg er priviligert førsteklassepassasjer, får sitte i en liten salong, synke ned i bløte puter, serveres gratis drinker til musikk som er dempet.

Vi snakker om en film vi vil gjøre sammen. Han har i flere måneder arbeidet med manuskriptet. Det er Karen Blixens historie som har fanget oss. En kvinne som nedtegnet sin kjærlighetshistorie med et landskap og derigjennom skapte et av var tids litterære mesterverk. Jeg ser dette prosjekt som en mulighet til å komme henne nær. Lese om henne, snakke med mennesker som har truffet henne, finne frem igjen bøkene hennes. Reise til hennes elskede Afrika. Bruke et år av mitt liv til å forske i hennes tilværelse.

Jeg er sikker på at dette er noe jeg vil gjøre. Selv om min agent sier nei fordi ideen kanskje er ukommersiell. Den tid er forbi da det å gjøre film i seg selv var et eventyr. Da jeg ukritisk sa ja til alt. Jeg sitter med en mann som ikke snakker penger eller lover meg at navnet mitt skal komme for tittelen på filmen. Det er nemlig det fineste - hva mange slår av på gasjen for å oppnå. Min venn vil jeg skal gjøre dette ikke bare for hva han ser i meg som skuespillerinne, men også for hva han ser i meg som kvinne.

Jeg lover ham at jeg gjerne gjør filmen gratis.

Flyavgang.

Vekk fra førsteklassesalongen, skribenten, fremtidsplaner, Hollywood. Jeg er på vei til Norge. På vei til teateret og aftenens forestilling.

Jeg gleder meg.

Ser frem til følelsen av frihet i stillheten og latteren fra salongen. Det er i den kontakten jeg far min sanne lønn — i langt høyere grad enn under applausen efterpå.

Lange korridorer og garderober som er små og overbefolket. Gleden ved å arbeide i et team. Ved å kjenne lukten av gamle møbler og kulisser. Gjenkjenne velbrukte kostymer, som nu henger nystrøkne og venter. Leve det livet som var mitt da nesten ingen annen visste at jeg fantes der.»

Hjemme i Norge venter en liten jente på moren sin:

«Linns stemme i telefonen - det er avstand og reservasjon. Jeg forsikrer henne om min kjærlighet: «Ungen min, jeg er mere glad i deg enn i noen annen.»

- «Det er du ikke det.»

Barnestemmen risser seg inn.

Jeg sitter stadig på en turnebuss og humper i vei til en ny avkrok av Norge. Nesten alltid på vei et sted. Men sjelden hjemme. Og jeg ser for meg hvordan barnevakter og naboer holder om henne, gjør det mine armer og mine hender skulle gjøre. Kanskje hun merker deres medlidenhet - som jeg er sikker på at de kjenner — selv om de prøver å skjule den for henne.

Jeg forstår at de opplever mitt yrke og min succes som en fiasko, fordi jeg ikke fyller min plass i det hjemmet de må, vikariere i. Deres kritiske tanker, som jeg bare gjetter meg til, gjenkjenner jeg, fordi de også finnes hos meg.

Jeg sitter i en buss omgitt av mennesker og jeg er redd for at min ensomhet også skal bli min datters. For meg fungerer ensomheten, isolasjonen. Men hun lengter kanskje til et hvilket som helst fellesskap i bytte mot det jeg ikke har gitt henne.

Jeg minnes min egen barndom, hvor man var alene i sin verden og så på de store voksne og undret over all deres aktivitet. Alt hva de gjorde syntes så viktig, nettopp fordi man ikke forstod det - og fordi de alltid så så opptatte ut.

Selv var man bare liten og utenfor, fordi det ikke lot til å være plass for barn i voksenverden. Linn skal få noe fint når jeg kommer hjem. Jeg skal gå på teater og kino med henne. Ta henne på fanget og fortelle om da mamma var liten pike. Alt dette skal jeg gjøre når turneen er over. Før telefonene begynner å ringe, før kravene fra andre mennesker som eier mitt liv - blir mere hardnakkete enn hennes.

Vi skal ha dager av samhørighet, men efterhvert skal jeg bli plaget av dårlig samvittighet over alt det andre – ubesvarte - ugjorte. Og langsomt vil jeg igjen bli yrkeskvinne og være på scenen eller foran kamera eller i konferanser og tenke på henne der hjemme. Som jeg alltid synes å svike - fordi jeg ikke kan finne noen løsning, hvor hennes barndom og mitt liv som voksen kvinne kan kombineres. Slik de klarer det i bøkene og slik jeg tror andre makter det i sine hjem . . .»

Det var noen smakebiter fra Forandringens første del. Annen del Øyboere handler om livet med Ingmar Bergmann på Fårø. Tredje del Twinkle, twinkle, little star – om stjerneliv i USA. Fjerde og siste del Skuespillerinnen om innspillingen av filmen Ansikt til ansikt (1976).

Jeg har lånt 1976 utgaven jeg har lest, 236 sider, av biblioteket. Boken kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no  Den ble nyutgitt i 2016 og her på Bokklubben.no kan man lese forfatter Ruth Lillegraven presentere den. En fin presentasjon av boken.