Om sommeren av Karl Ove Knausgård

  «Om høsten og vinteren går dagen mot slutten om ettermiddagen, møter en vegg av mørke, om våren tynnes den liksom ut, mens den om sommerettermiddagen fordypes og blir rikere. Lyset blir fyldigere, himmelens blå blir dypere, og i landskapet har varmen fra sola gjennom dagen blitt bevart, noen steder på akkumulerende måter, som den brennende hete asfalten, eller luften på små glenner i skogen. Solgangsbrisen som kommer inne fra havet, får trekronene til å svaie sakte, som våknet opp fra en søvn, mens bladene risler med lyd som fra en sovende bekk, eller et langtrukkent sukk av nytelse. Se der borte sa hun, på treet hvordan det glimter? «

Sitatet er fra Om vinteren av Karl Ove Knausgård og som Forlaget oktober presenterer slik:

«Om sommeren er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.#

Boken ble utgitt i 2016 og sitatet er fra teksten Sommerettermiddag. Jeg har lest og skrevet om bøkene i denne serien her på bloggen. Når det gjelder Om sommeren likte jeg dagboksnotatene i boken – her fra 6. juni 2016:

«Før var alltid sommeren den verste tiden, den kom med forventning om nytelse og glede og gjenger av venner som badet eller var på båttur eller ferie, og der satt jeg, i Kristiansand eller Bergen, hjemme hos mor eller på hybelen jeg leide, mens sola skinte utenfor og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre. Man bader ikke alene, man drar ikke på båttur alene, man ligger ikke i en park alene, man sitter knapt på en utekafé og leser alene, i alle fall når man er en ung mann på toogtyve år. Det plaget meg forferdelig, og det preget meg, ikke bare hvem jeg var i andres øyne, men også hvem jeg var for meg selv, noe som lenge i og for seg var det samme. Jeg burde selvfølgelig ha vært sterk, ikke brydd meg om det, og kanskje lært meg gresk der på hybelen, eller hebraisk eller latin eller noe annet jeg kunne ha hatt nytte av. Men jeg var ikke sterk, jeg ble brutt ned av det, ikke å ha noe sted å være om sommeren, å ikke ha noen å være sammen med. Det problemet opphørte i samme øyeblikk som jeg begynte å skrive på den første romanen min. Jeg behøvde ikke andre mennesker til det, og jeg behøvde ikke andre steder, jeg kunne sitte på en hybel og jobbe helt alene. Og så lenge jeg gjorde det, fantes det ingen problemer, annet enn de som var knyttet til selve romanen Siden da har jeg fortsatt med det. Da barna kom, opphørte ensomhetsproblemene definitivt, for det var ikke mye tid utover det deres nærvær krevde, men da satt allerede skrivingen så hardt i meg, som metode og løsning på alle problemer, at jeg ikke bare fortsatte, men etter de første kaotiske spedbarnsårene også økte på, til jeg kom dit hvor jeg er nå, hvor jeg er nødt til å gjøre noe hele tiden.»

Jeg har brukt lang tid å lese denne på eBokBib. Ikke den beste jeg har lest av Knausgård. Samtidig – Knausgård er Knausgård – ingen over – ingen ved siden av for denne leser. Han er dønn ærlig – noen ganger er det vondt å lese. Særlig i de tilfeller det han skriver er gjenkjennelig. Gjenkjennelig fordi det er så menneskelig. Rett fra hjertet – ikke noe tilgjort. Jeg krysser fingrene for at han aldri stopper å utgi bøker.