I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren
Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:
«Jeg måtte slutte som elektriker på
grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med
skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til
middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten
arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk
jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet
mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men
det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk.
Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer
verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte
i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller
ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart
arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For
utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes
jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne
tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han
lyste opp.»
Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han
observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men
det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel
affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne;
særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han
gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk.
Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal
være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.
Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var
knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke
håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen
Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å
fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren
fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta
med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven,
men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.
Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren
som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i
musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall
en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen
ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han
snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut
som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet
for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta
på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om
Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel.
Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de
alvorstunge ansiktene.»
Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får
lasset til å velte:
«Jeg som
ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne,
hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg
fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant
som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å
lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen.
Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.
Kan du se
det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau
med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og
hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk
oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset
og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa
det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska
til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt
mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for
eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over
tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over
der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles
spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den
positive sorten, for all del.»
Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta
Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av
biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.
Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i
flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner
ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan
bli en løsning allikevel.
