12. mar. 2020

Henrik Falk av Vigdis Hjorth – en roman fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler


I den vanskelige tida vi alle opplever i disse dager, er jeg veldig glad jeg har gleden ved å lese bøker. Heldigvis har jeg mange uleste bøker i bokhylla som jeg kan lese. I dag stengte biblioteket der jeg har lånt romanen til Vigdis Hjorth. Situasjonen er uvirkelig, og det er nærmest som å være med i handlingen i en dystopi. Jeg som hittil har vært negativ til den sjangeren har forandret mening etter det som skjer nå. 
Romanen Henrik Falk er ikke dystopisk. Men den er skremmende nok. 
Hadde det ikke stått på bokomslaget at romanen Henrik Falk av Vigdis Hjorth er fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler og sett forestillingen som jeg skriver om i innlegget:
hadde jeg aldri kjent igjen stykket i romanen. Veldig bra synes jeg romanen var.
Romanen til Vigdis Hjorth ble utgitt i 2019, og er en del av Ibsen Nor. Tidligere har jeg lest og skrevet om disse bøkene i serien:



Forlaget Oktober beskriver romanen slik:

«Henrik Falk kommer hjem fra bryllupsreise med sin høygravide kone Elsa; han føler seg allerede fanget. Han har tapt familiearven sin på aksjemarkedet. Nå er han ansatt på svigerfarens bensinstasjon og bor i et hus i hans hage. Henrik Falk kan ikke utstå trivialitetene og intimiteten i svigerfamiliens liv; fotmassasje, 17. mai-snitter og kvisthjerte på døra. Da Henrik Falk får vite at hans tidligere kjæreste, den kontroversielle kunstneren Tale Løvlie, har kjøpt barndomshjemmet hans, blir situasjonen uutholdelig.»

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

9. mar. 2020

Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm – romanen må inntas langsomt



Jeg har vært i tvil om jeg skulle lese romanen Fuglenes Anatomi av Merethe Lindstrøm utgitt i 2019. Tidligere har jeg lest hennes roman Dager i stillhetens historie (2011). Romanene Fra vinterarkivene (2015) og Nord (2017) har jeg valgt bort fordi jeg leste at de var veldig mørke. Men etter å ha lest diskusjonen rundt romanen i her i P2 lytternes romanpris, valgte jeg å lese den.


Romanen var en av seks romaner som ble diskutert, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.

Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.

«Jeg var aldri særlig flink til å være ung, det er derfor jeg liker å bli eldre, jeg hadde en motor i meg, det var noe der som ikke kunne dempes, jeg trodde ikke jeg trengte et hus, seng, ikke noe fast, jeg kastet bort folk, jeg kastet bort ting jeg skulle tatt vare på, kanskje jeg ødela for noen, jeg tror jeg gjorde det.»

Romanen starter i nåtid: en norsk forfatter, fortellerstemmen, bor sammen med ektefellen Sirke på den engelske landsbygda. Har fått meg meg at Merethe Lindstrøm bor i England, og det engelske landskapet og samfunnet, ikke minst været, er levende beskrevet i romanen. Fortelleren og Sirke flyttet dit sammen med døtrene som nå er flyttet hjemmefra.

«I havnen i Calais måtte vi tømme bagasjerommet i bilen, jeg vet ikke hva de lette etter, som de trodde vi hadde tatt med, men det gikk fort. De få tingene våre plassert på asfalten i regnet: noen esker, ryggsekker, bøker, vi hadde kjørt hele natta, jeg tenkte at vi aldri trengte å dra tilbake, vi hadde nesten ingenting med oss, men vi hadde ikke latt noe være igjen.»

Forfatteren prøver å få tid til å skrive.

«Noen dager åpner jeg ikke døra for andre. Jeg kan se at de står utenfor og venter på å bli sluppet inn, det er jo det man gjør utenfor en dør, og så skuffelsen, uansett hvor liten den er, over å måtte gå igjen. Jeg forstår, jeg gjør det.«

En som kommer innom ofte er gutten, Tom, som utfører småjobber for dem. I tillegg vil forfatteren at han skal lage et fuglerom.

«Om kvelden la jeg merke til at nyhetsoppleseren på en av kanalene hadde samme nese som gutten, litt kroket eller bøyd, og jeg tenkte på hvor vakkert det var med en sånn nese og hvorfor jeg aldri hadde hørt noen si det. Jeg så det ihvert fall, og i dagene etterpå la jeg merke til andre trekk ved folk på tv, skuespillere, politikere, trekk jeg mente minnet om ham. Men da han kom tilbake seinere, tenkte jeg at det var ikke sånn han så ut, ikke i det hele tatt, at det jeg hadde forestilt meg, var et inntrykk som ikke stemte. At han hadde et mye mer interessant ansikt enn jeg husket. Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.

Jeg tror han var skrevet før jeg begynte å skrive om ham.»

Hun er tiltrukket av Tom. Spørsmålet for meg som leser, er om denne tiltrekningen vil gå over til noe mer.

Sirke er begynt å drikke:

«Han drikker. Han begynte bare en dag. Det er ikke noe vanskelig, det er enkelt. Først en øl, så en til, en flaske vin, sprit og mer øl, ikke så mye, men nok, som om han bestemte seg for at nå skulle han være en som drakk, han satt oppe om nettene, sa ting, fortalte ting, han ville at jeg også skulle være oppe, av og til sitter jeg sammen med ham, de nettene, da vi liksom konsentrert, sakte løser opp alle flokene, kanskje alt det andre som binder oss sammen også, jeg tenker alltid at det regner da, alt er vått, følelsen av å synke, bli borte i vann. Om dagen gjør vi ting som vi pleier, jeg skriver, steller fuglene, han arbeider på det lille kontoret sitt i den nyere delen av huset, henter posten ved ytterdøra, vi går turene våre, vi sitter sammen og leser i hver vår stol om kvelden, snakker ikke, eller snakker om andre ting, fester en og en tråd, binder det sammen igjen. Hva gjør jeg. Jeg gjør ingenting. Jeg drikker ikke, jeg synker ikke, jeg går turene, jeg står opp om morgenen og trekker fra gardinene.»

Innimellom tenker hun tilbake på barndommen. Oppveksten sammen med bestemoren og moren. Moren som var skilt og så på datteren som en byrde. Om den enorme kjærligheten til sin egen datter. Som for en periode kommer hjem og er deprimert og stenger seg inn på rommet sitt og ikke vil leve videre.

Jeg hørte noen oppsummerte at Fuglenes anatomi handlet om skrivingens kår. Det er ikke slik jeg leste den. For meg handler den om så mye mer. Så mye jeg fant som jeg kunne sitert. Det er mye som er åpent i denne romanen. Noe jeg liker. For meg ble denne romanen et sted å være. Nydelig skrevet. Mørk; ja til tider. Men bare slik livet er for de fleste av oss.

Forlaget Oktober beskriver handlingen slik:

«Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.»

6. mar. 2020

Du sier du ofte tenker på...Somliga går med trasiga skor





Du sier du ofte tenker på at høsten har flyttet inn i deg. 
Var det ikke en sommer forut av høsten; hvorfor lot du den fare?

Er du beredt for vinteren som skal avløse høsten. 
Har du sko som tåler vandringen mot våren?




Somliga går med trasiga skor - Cornelis Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
Gud Fader som i himmelen bor
kanske vill ha det så


Gud Fader som i himmelen bor
blundar och sover sött
Vem bryr sig om ett par trasiga skor
när man är gammal och trött


Vem bryr sig om hur dagarna går
dom vandrar som dom vill
Medborgare om etthundra år
finns du ej längre till


Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
Du känner varken regn eller sol
nere i din mörka grav


Vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
dolt i min älsklings hår


Jag är en tvivelaktig figur
duger ej mycket till
Bakom ett hörn står döden på lur
han tar mig när han vill


Somliga går med trasiga skor
tills de har slutat gå
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då